Med mangel på konkrete sosiale initiativer og innføring av innstrammingstiltak har Downing Street tillatt en farlig fortelling å oppstå: at det er liten forskjell mellom
Tony Blair nøt minst to år med høy popularitet etter Labours historiske seier i 1997. Til tross for sine eskapader, falt ikke den konservative Boris Johnson på meningsmålingene før det hadde gått minst 18 måneder etter at han inntok Downing Street, da avsløringene om «Partygate» begynte å dominere forsiden av britiske aviser. For Labour-leder Keir Starmer varte derimot perioden med offentlig velvilje bare noen få uker, melder Le Monde.
Allerede før han kunne presentere en sammenhengende politisk plattform etter partiets valgskred 4. juli, har Starmer nådd bunnen i meningsmålingene. Ifølge en undersøkelse publisert 22. september av organisasjonen More in Common, tror 60 % av britene at Labour ikke vil bli gjenvalgt ved neste valg, og 17 % av de som stemte Labour angrer allerede.
I en meningsmåling fra Opinium 20. september er Starmer enda mindre populær enn sin forgjenger Rishi Sunak, med en negativ godkjenningsrate på 26 %.
Den 24. september forsøkte statsministeren å gjenvinne fotfeste ved å holde en tale på partiets årskonferanse i Liverpool. Han erkjente at det var «tøft» å be britene om mer innsats, men bekreftet at regjeringen er forpliktet til å tjene landet og dets «arbeidende folk», og at den har en «langsiktig plan» for å «gjenoppbygge landet».
Hans uttalelser var mindre nedslående enn de i slutten av august, da han fra Downing Street kunngjorde at det første budsjettet under den britiske venstresiden i høst ville bli «smertefullt». Nesten samtidig advarte finansminister Rachel Reeves om at regjeringen ville kutte energistøtten for 11 millioner pensjonister rett før vinteren, med henvisning til behovet for å tette et «uventet» offentlig underskudd etterlatt av De konservative.
Målet med dette budskapet var å legge skylden på De konservative for landets tilstand, på samme måte som David Cameron rettferdiggjorde sitt innstrammingsbudsjett i 2010 ved å peke på Labours Gordon Browns påståtte feil under finanskrisen i 2008.
Les også: Er Storbritannia på vei mot en mer realpolitisk utenrikspolitikk?
Imidlertid ble slutten på energistøtten – unntatt for de fattigste pensjonistene som er kvalifisert for sosialhjelp – dårlig mottatt. I fravær av konkrete sosiale initiativer har Downing Street tillatt en farlig diskurs å oppstå, som antyder at det er liten forskjell mellom Labour og Det konservative partiet.
Lekkasjer om interne stridigheter i Downing Street – hvor statsministerens rådgivere angivelig er i konflikt med stabssjefen, anklaget for å være overbetalt – har også skapt kaos. Men det som virkelig ikke hjalp, var kontroversen rundt gaver av klær, briller og konsertbilletter til statsministeren og hans kone. De konservative mediene har grepet fatt i «Frockgate» for å fremheve hykleriet til Starmer, som stadig fordømte konservativ «korrupsjon» da han var i opposisjon, men som har akseptert gaver verdt £100 000 fra donorer siden 2019.
Angela Rayner, hans nestleder, og Rachel Reeves har også mottatt generøse gaver. Mens reglene for parlamentarisk åpenhet ikke er brutt, finner tre fjerdedeler av britene det «uakseptabelt» at statsministeren aksepterer gaver fra selskaper eller organisasjoner, ifølge en Ipsos-måling 24. september. Starmer har siden kunngjort at han ikke lenger vil akseptere klesgaver.
I Liverpool valgte Starmer å fokusere på sine langsiktige prosjekter: å gjenopplive industripolitikken etter 14 år med konservativ forsømmelse, sikte mot 100 % ren energi innen 2030 og overhale helsesystemet med fokus på forebyggende omsorg. Reeves hevdet på sin side at det ikke ville bli en «tilbakevending til innstramminger». Disse målene er relativt ukontroversielle, men de krever ressurser, og regjeringen står overfor et troverdighetsproblem.
Den nylige oppgangen til det høyreekstreme Reform UK-partiet er på alles lepper. I en artikkel publisert i The Telegraph 23. september, fremhevet den britiske meningsmålings-eksperten John Curtice «sårbarhetene» i Labours valgsuksess. Etter hans mening var det Reform UK som mest utnyttet offentlig frustrasjon med de konservative i valget. Og den nye Labour-lederens «mangel på politisk sans» hjelper ikke med å konsolidere hans tilfeldige seier.
Kan Storbritannias neste venstreorienterte utenriksminister finne felles grunn med Trump?
