Republikanerne må spille på følelser og stemninger – «vibber » – fremfor å argumentere oppriktig om politikkens mange nyanser.
«Folk har de villeste relasjonene til politikere,» skriver min kollega Jude Russo, «Tim Walz er faren jeg ønsket meg! Donald Trump er som onkelen min som drikker to Yuenglings på Thanksgiving og begynner å ha meninger om meksikanere! Momala! Jeg tror ikke det er spesielt normalt eller sunt, spesielt ikke i en forestilt republikk.»
Han har selvfølgelig rett. Derav det gjentatte forsøket gjennom generasjoner med alle mulige midler for å endre selve karakteren til amerikanske republikken, mot et mye enklere, lett-påvirkelig massedemokrati. Ekte og fungerende republikker trenger en republikansk-sinnede borgere, rasjonalisme og skepsis fra samfunnets voktere, og en senatorisk klasse som holder offentlige lidenskaper i sjakk og nekter å gi etter for tidens volatilitet. Det er vanskelig å oppnå den perfekte blandingen i en æra med en media som tjener den ene siden av det politiske spekteret, et mektig og ideologisk byråkrati som ofte er imot den andre siden, samt en gruppe av hyperemosjonelle og ofte naive masser som foretrekker kjendiser fremfor intellektuelle personligheter.
Å observere den demokratiske konvensjonen har vært en øyeåpner i denne sammenhengen, og hvis ikke denne syklusen får oss til å miste troen på demokratiet (for å bruke språket til zoomerne), så vet jeg ikke hva som vil. Det påtvungne og konstruerte valgslagordet «Glede» er på en måte et duplikat av 2008-kampanjens «Håp» – bortsett fra at originalen hadde en talentfull orator i Barack Obama. Denne har ikke det, men det er ikke noe problem. Bevæpnet som de er med nært hegemoni over informasjonen, er jeg ikke sikker på at demokratene trenger originalitet, eller for den saks skyld, politikk. Bitene vil falle på plass.
Les også: J.D. Vance: En realpolitisk tilnærming til utenrikspolitikk
Noen raske observasjoner er på sin plass. Sosiale medier (Twitter, nå X) oversvømmes av spørsmål om hvorfor demokratene ikke snakker om eller debatterer politikk. Det er et irrelevant poeng. De trenger ikke det når de kan selge en stemningskampanje – «Glede» og «Håp» mot det trumpianske «Frykt». Stemning er det eneste som betyr noe i et demokrati, og bok åtte i Platons «Republikken» blir bekreftet når det gjelder folkeopinionen og ønsker.
Det enkle poenget med denne valgsyklusen er dette. De fleste statssystemer kan deles inn i en kamp mellom konkurrerende eliter. De fleste ekte ledere på begge sider forstår at flertallet av folket dessverre ikke bryr seg mye om debatt og politikk. De amerikanske grunnleggerne forsto at massene er mottakelige for retoriske grep (og derfor trengte nasjonen forutsetninger for et godt republikansk borgerskap). Det forblir sant. De fleste mennesker, både på den ene og den andre siden, men særlig blant dem som mener at fremgang er den drivende kraften i historien, bryr seg faktisk ikke så mye om politikk.
Det er nytteløst å spørre hvorfor Tim Walz lyver om alt, fra prøverørsbefruktning til kriminalitet til militærtjeneste. Det er også nytteløst å spørre hvorfor Kamala Harris ikke snakker med mediene, og når hun gjør det, foreslår hun tiår gammel mislykket politikk som møter liten kritisk vurdering.. Det er nytteløst å påpeke rivalens hyklerier. Det er nytteløst å gå i dybden på hvorfor liberale søker familiefigurer som ledere, og hvordan de har havnet i en slik følelsesmessig beklagelig situasjon. Den triste virkeligheten er at ingenting av dette betyr noe særlig.
I de siste få store kampanjene er et tema synlig. En kampanje lykkes når den litterære praksisen med «vis, ikke fortell» (show, don’t tell) endres til «få dem til å føle, ikke fortell» (make them feel, don’t tell) for vår hypervisuelle tidsalder. Nigel Farage klarte dette under Brexit-kampanjen, med reklametavler som viste hundrevis og tusenvis av afrikanske og arabiske menn i militær alder som krysset over til Europa, akkompagnert med det fengende slagordet «Ta tilbake kontrollen» (det vil si kontroll over grensene).
Det slo an hos massene. Boris Johnsons juleannonse «Nok» (Enough) var en annen slik vellykket kampanje. Trumps egen kampanje i 2016 var lignende.
Les også: Ja, Trump er en realist
Denne gangen blir ikke noe annerledes. Det er ingen vits i å snakke om Kamala Harris’ mislykkede politikk. Å diskutere selve politikken betyr lite for folk, som tilsynelatende bare begriper resultatene av denne politikken. I stedet for å forklare at Kamala var grensetsar, er det lettere å bare vise effektene av grenseinvasjonen, fra kriminalitet, til voldtekter, til uorden i gatene. Et bilde av Tim Walz og opptøyene i Minnesota vil være langt mer kraftfullt enn tusen nyanserte forklaringer av hans politikk.
Dette valget er et gigantisk samfunnsvitenskapelig eksperiment. I motsetning til naturvitenskapsmenn får ikke samfunnsvitenskapsmenn gjennomføre kontrollerte eksperimenter, men må kun destillere resultatet fra ukontrollerte. Dette er en slik mulighet, hvor mange spørsmål vil bli besvart. Hvis demokratene, til tross for hver løgn, inkompetanse, totalitarisme, fullstendig korrupsjon i et kontrollert medielandskap og total illiberalisme i primærvalgene, likevel klarer å løfte Kamala Harris til å bli leder av USA, da er det, som de sier, definitivt og virkelig over.
Det vil representere den største sortpillen om sjansene for valgdemokrati i dette landet, og intelligente tenkere må innse at demokratene har klart å ta kontroll over en stor makt ved å bruke offentlige lidenskaper som et retorisk verktøy, og at offentlig mening eller føderalisme ikke spiller noen rolle. Karakteren til den amerikanske republikken vil bli definert i dette valget.
Hvis derimot Trump-kampanjen lykkes med å balansere stemning mot stemning – ved å forsterke «Frykt»- og «Fortvilelse»-stemningen over det konstruerte og medieoppblåste «Glede», og dermed vinner valget – vil det da bekrefte at Machiavelli hadde en tidløs forståelse av menneskets natur.
Uansett, hvis ikke republikanerne klarer å opprettholde budskapsdisiplin og balansere stemning med stemning, vil prat om politikk bare føre dem et stykke på vei.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.
