I den geopolitiske drakampen over det landfaste landet i Himalaya har Beijing for øyeblikket overtaket, men vil New Delhi vinne det lange spillet?
I juli var Nepals turbulente politiske landskap vitne til enda en stor forandring. Den 72 år gamle veteranpolitikeren Khadga Prasad Sharma Oli fra Nepals kommunistparti, Marxist-leninistene (CPN-UML), som ble stemplet som «pro-Kina» av kinesisk media selv under sin første periode, vant en tillitsavstemning i parlamentet like etter å ha blitt tatt i ed som statsminister for fjerde gang.
Noen dager senere reiste utenriksminister Sewa Lamsal til Kunming i Kina for å holde hovedtalen og ha bilaterale møter med høytstående tjenestepersoner på det femte Kina-Sør-Asia-samarbeidsforumet. Forumet er Kinas forsøk på å samle sørasiatiske stater, merkbart uten India, for å skape en «regional Himalayablokk» som en del av dets forsøk på å etablere en sino-sentrisk global orden.
Betyr slike hendelser at Kina er i ferd med å sikre seg en varig fordel over India i regionen? Svaret er mer komplekst enn det overskriftene gir inntrykk av.
Den nye regjeringen i Nepal er nok en koalisjon etter en serie kortvarige politiske arrangementer. Olis maktoppgang er basert på en nylig avtale mellom de to største partiene, Nepali Congress (NC) og CPN-UML, som blant annet inkluderer deling av statsministerposten mellom Oli og NC-president Sher Bahadur Deuba. Den tidligere «venstre-unionen» ledet av Pushpa Kamal Dahal brøt sammen bare måneder etter å ha blitt dannet, uten noen store åpenbare uenigheter.
Det faktum at Nepal har hatt 13 separate regjeringer siden det ble en føderal demokratisk republikk i mai 2008, har reist dypere spørsmål om landets innenrikspolitikk og dens konsekvenser ikke bare for Nepals økonomi og for effektiviteten av statsstyringen, men også for landets utenrikspolitikk. Dette virker lovende for India, som har ønsket å begrense Kinas voksende rolle i Nepals innenlandske økonomiske og politiske anliggender.
Hva vil den pågående innenlandske og regionale politikken bety for Nepals engasjementer med Kina og India, gitt behovet for å unngå enkle karakteriseringer av Nepali Congress som «pro-India» og CPN-UML som «pro-Kina»?
Et sentralt element i Kinas Himalaya-strategi?
Ved første øyekast ser ikke Olis tilbakekomst ut til å være positiv for India. Dette skyldes hovedsakelig at CPN-UML-lederen ofte sees på som en tilhenger av Kina på grunn av hans harde holdning til India under sine tidligere perioder, inkludert adopteringen av en ny føderal grunnlov som resulterte i en ødeleggende «uoffisiell blokade» av India. I tillegg fremhevet Olis målrettede tilnærming til Kina bekymringene India hadde under hans ledelse. Dette inkluderte flere bilaterale avtaler, som en transitthandelsavtale for å redusere avhengigheten av India, og andre avtaler knyttet til infrastruktur og tilkobling gjennom Belte-og-vei-initiativet (BRI).
Les også: Fra yoga og Bollywood til verdens hjelper: Indias unike vei til global innflytelse 🔒
Blant flere tiltak, fra utviklingen av vannkraftprosjekter finansiert eller drevet av kinesiske selskaper, som Upper Marsyandi, til operasjonaliseringen av en optisk fiberkobling som går over grensen mellom Nepal og Kina, gjør Kina utvilsomt betydelige fremskritt innen Nepals økonomi, ressurser, teknologi og politikk.
Som gjengjeld for kinesisk sjenerøsitet og under press fra Beijing, har Nepal også vist full støtte til «Ett Kina»-politikken, og strammet grepet om tibetanere i navnet av å ikke tillate bruk av nepalsk territorium for «anti-Kina eller separatistiske aktiviteter». Den nepalske regjeringens begrensning av tibetanske rettigheter under kinesisk press ble anerkjent av Human Rights Watch i 2022.
Ifølge nepalske politiske observatører har det kinesiske styresettet vært kjent for å favorisere kommunistpartier, spesielt det nå splittete Nepal Communist Party, og har selv i nyere tid gjort forsøk på å forene venstrepartiene. Ifølge kinesisk statsmedier er Deuba en alliert av USA og India. Men som den konstante endringen av regimer antyder, er innenrikspolitikk ikke immun mot skiftende allianser, til tross for vektleggingen av en ikke-tilslutning i offisiell nepalsk diplomatisk retorikk.
Mer konkret, til tross for både Olis og Dahals nylige, oppsiktsvekkende besøk til Kina, har implementeringsplanen for BRI-prosjektet ennå ikke blitt realisert. Inntil nå har ikke ett enkeltprosjekt fått grønt lys på grunn av mangel på konsensus om en finansieringsmodell, til tross for rapporter om at kinesiske investeringer i BRI-land i 2023 generelt har akselerert.
Faktisk reagerte Nepal på Kinas kontroversielle «sammensveising» av prosjekter som det Kina-finansierte Pokhara International Airport under BRI-rammeverket. Nå etterforsker Nepals antikorrupsjonsbyrå angivelig Pokhara-prosjektet, noe som ytterligere forverrer omdømmet til ett av Kinas fremste prosjekter i Nepal.
Nepal undertegnet BRI-rammeavtalen allerede tilbake i 2017, med bredt sikte på å koble handel, fasiliteter og folk, samt fremme finansiell integrering under en «ny økonomisk orden». De grandiose påstandene har falmet under Nepals skjøre politiske klima og voksende bekymringer om BRI som et uholdbart og ofte gjeldsinduserende prosjekt med ekspansjonistiske bakenforliggende motiver. Rapporter indikerer at Nepal foretrekker tilskudd og ikke lån, antagelig for å unngå å havne i «gjeldsfeller», og Kina er ikke tilbøyelig til å etterkomme denne etterspørselen.
Merkbart har Nepal skuffet Kina i sin respons på de tre prosjektene som sikter på å fremme Kinas visjon om en multipolar verden: Global Development Initiative (GDI), Global Security Initiative (GSI) og Global Civilization Initiative. Selv om de gikk med på å delta i to mindre prosjekter under GDI som er i tråd med FNs bærekraftsmål, valgte Nepal – da under den «pro-Kina»-statsministeren Dahal – å trekke seg fra GSI for å understreke sin politikk om ikke-tilslutning. Nepal tok en tilsvarende beslutning om å holde seg borte fra USAs Indo-Stillehavs-strategi.
Les også: Gjennom historiens prisme: Nøkkelen for å forstå Kinas geopolitiske strategi 🔒
I tillegg har nylige rapporter om kinesisk «innblanding» i nepalsk territorium, til tross for benektelser fra kinesisk hold om inntrengninger, lagt ytterligere press på den nepalske regjeringen om ikke å bli for trygg overfor kinesiske finansielle fremstøt.
Likevel, gitt Nepals strategiske betydning for Kina – enten det er som en vital ressurs for vann- og vannkraftproduksjon, en portal til Sør-Asia, et middel for å kontrollere den omfattende tibetanske flyktningbefolkningen og deres aktiviteter i Nepal, eller som Indias tradisjonelle bakgård – vil den landfengslede himalayastaten oppleve at Kina tilbyr flere økonomiske og politiske insentiver. Dette for å sikre større tilgang til den asiatiske subregionen og skape et mer levedyktig grunnlag for en sino-sentrisk verdensorden.
India kan være nede, men ikke ute
Selv med Kinas større innflytelse, ressurser og kapabiliteter, kan ikke Indias tiår lange innflytelse i Nepal enkelt reduseres eller elimineres. Nepals diplomati erkjenner også viktigheten av å fortsette med politisk balansering gjennom en nøytral holdning, heller enn å velge side.
Så, mens Nepal er en villig deltaker i Kinas BRI og aksepterer finansiering for vannkraft- og infrastrukturprosjekter, har landet også inngått en langsiktig kraftutvekslingsavtale med India for eksport av 10 000 megawatt elektrisitet. Dette er bare én av flere produktive avtaler, som også inkluderer prosjekter knyttet til fornybar energi og samfunnsutvikling. I den digitale sfæren, også gjennom Indias bredt anerkjente United Payments Interface, vil India-Nepal-tilkoblingen lette grenseoverskridende transaksjoner og «skape nye muligheter for handel», samt øke den finansielle robustheten til Nepal.
Les også: Det andre kvartalet av det tredje årtusenet tilhører India
Det er også viktig å merke seg at Nepal ikke bare har åpne grenser og dype kulturelle bånd med India, men også sin primære økonomiske relasjon. India er Nepals største handelspartner, tilrettelegger transitt for nesten all Nepals handel med tredjeland, og står for en stor del av de innkommende pengeoverføringene. Også, til tross for at Nepal eskalerte grensetvisten med India ved «ensidig» å oppdatere kart, spesielt etter 2020 – året for India-Kina Galwan-konflikten – har Oli pekt på India-Nepal diplomatiske mekanismer som veien videre, og signaliserer en ikke-konfronterende start på den nye koalisjonen.
Dessuten har en av de viktigste grunnene til Nepals dype motvilje til å akseptere Kinas påstander om at prosjekter som Pokhara-flyplassen er en del av BRI vært Indias motstand mot initiativet. India har så langt nektet å tillate direkte flyvninger mellom Pokhara og indiske byer, noe som kompliserer flyplassens økonomiske gjennomførbarhet.
Indias «naboland-først»-politikk har fått et stort løft i den indiske regjeringens nye periode, med Nepal som spesielt begunstiget. Modis innsettelsesseremoni i juni ble deltatt av flere ledere fra nabolandene, inkludert Dahal, som på denne tiden var Nepals statsminister. En måned senere økte India bevilgningene til Nepal, Sri Lanka og Seychellene i budsjettet for Utenriksdepartementet for det nye regnskapsåret. Begge faktorer fremhever Indias intensjon om å adressere Kina-faktoren og det nepalske lederskapets vilje til å forfølge nasjonale interesser, til tross for politiske eller ideologiske forskjeller med den indiske siden.
Vil Indias Indo-Stillehavspartnere spille ball i Nepal?
Gitt Sør-Asias mangel på regional integrasjon og Kinas militære og økologiske trussel i Himalaya-regionen—enten det er via inntrengninger langs den faktiske kontrollinjen (red. anm. den faktiske, eller fungerende, grensen mellom India og Kina), territorielle fremstøt i Nepal eller Bhutan, eller økologisk dominans over de tibetanske platåressursene og undertrykkelsen av tibetanerne—er internasjonalt samarbeid den eneste løsningen. Dette samarbeidet må skje med likesinnede partnere, spesielt EU, Japan og USA.
For eksempel, da Kina forsøkte å ytterligere begrense tibetanske rettigheter i Nepal gjennom å signere en utleveringstraktat, var angivelig press fra det internasjonale samfunnet, inkludert USA og europeiske stater, ansvarlig for å innskrenke dette omfanget.
I denne sammenhengen har Washington vært fullt klar over Kinas agenda i Himalaya, noe som er tydeliggjort gjennom økt amerikansk engasjement i Nepal. Samtidig har Nepal forsiktig avvist USAs Indo-Stillehavsstrategi og State Partnership Program, fordi deres fokus på «sikkerhet» strider mot Nepals politikk om ikke-tilslutning. Men til tross for lignende bekymringer om suverenitet, undertegnet Nepal Millennium Challenge Corporation’s Compact, noe som innebærer en amerikansk investering på omtrent 500 millioner dollar i Nepals energi- og transportinfrastruktur. USA trenger nå en sørasiatisk politikk som speiler eller korresponderer med Indias regionale visjon, sentrert rundt «Vasudhaiva Kutumbakam» (red. anm. et sanskrituttrykk som betyr «verden er én familie». Dette uttrykket stammer fra de gamle indiske skriftene og brukes for å uttrykke ideen om global harmoni og fred ved å se hele menneskeheten som en stor, utvidet familie), samtidig som den tar hensyn til trusselen fra Kina.
Les også: Stille ekspansjon: Kinas gråsonemanøvrer i Himalaya endrer det geopolitiske status quo
Videre kan et Japan-USA-partnerskap i Himalaya-regionen, inkludert i Nepal, være betydningsfullt, gitt at Japan allerede har en sterk investeringsutbredelse i Nordøst-India. På samme måte hjelper EU via sin Global Gateway-tilkoblingsstrategi allerede med å forbedre infrastrukturutviklingen i Nepal; bedre koordinering med India vil kunne forbedre de strategiske aspektene.
Det er avgjørende at India utnytter sine voksende økonomiske, teknologiske og sikkerhetsmessige bånd med Vesten for å fremheve sine bekymringer i Himalaya. Spesielt trusselen fra Kina som søker å utvide sitt «hydro-hegemoni», samt den generelle trusselen mot det skjøre Himalaya-miljøet på grunn av overdrevne kinesiske naturinngrep – fra gruvedrift til bygging av demninger – på det tibetanske platået, bør være nok til å formulere en handlingsplan om samarbeid. Nepals strategiske plassering og styrkede forhold til Kina gjør landet til en avgjørende faktor i en slik samarbeidsplan, forutsatt at de rette insentivene er på plass.
Et optimistisk syn vil derfor tjene Nepal godt i et delt regionalt landskap, hvor landets to atomvåpenutstyrte naboer forsøker å etablere dominans i Himalaya. Dette skjer midt i en bredere regional strategisk konkurranse mellom Indias Indo-Stillehavs-partner, USA, og amerikanernes rival, Kina. Selvstendig tenkning blant Nepals utenrikspolitiske beslutningstakere vil være viktig. En ny og stabil innenrikspolitikk, sammen med oppmerksomhet fra både India og Kina i et splittet regionalt politisk klima, kan potensielt tilføre den nødvendige drivkraften Nepals vaklende økonomi trenger.
Dette innlegget ble først publisert i The Diplomat. Det har blitt oversatt fra engelsk.
