I møte med en verden der makt betyr mer enn moral, tvinges vi til å revurdere gamle sannheter. Vår trygghet avhenger ikke lenger av velvilje, men av vilje til å forsvare våre interesser.
På denne gledens dag er det viktig å ta innover seg at frihet og nasjonal suverenitet har sin pris. Grunnen til at vi i dag kan feire grunnlovsdagen til vårt kjære fedreland Norge i fred og frihet, er fordi våre forfedre har kjempet hardt for det – med blod, tårer og svette – og med våpen i hånden når det var nødvendig. Vi må ha dette i bakhodet når vi som nasjon og samfunn staker ut vår vei fremover i en stadig mer urolig, usikker og faretruende global geopolitisk situasjon.
Nok en gang er totalitære krefter – som ikke bare truer vår levestandard, men også vår levemåte – på fremmarsj. Den regelbaserte ordenen som vi alle vokste opp med å tro på og sverge til, finnes ikke lenger. Nå er det maktpolitikk og den sterkestes rett som gjelder. Det er ingen tid å miste. Vi må tenke fundamentalt nytt om hvordan vi ser på verden og Norges rolle i den: Det er på tide å ta innover seg stundens alvor og handle deretter. Med fortiden som speil, må vi i mye større grad stå opp for våre verdier og interesser – med makt om nødvendig.
Les også: Godt nyttår!
Det er mange faretruende geopolitiske skyer i horisonten der ute som truer vårt langstrakte land – noen nærmere og mer prekære enn andre. Men vi har også en stor utfordring her på hjemmebane for å stå sterkest mulig i møte med disse truslene: Vi må gi slipp på gårsdagens politiske og filosofiske dogmer for å være best rustet til å møte morgendagens geopolitiske utfordringer.
Gårsdagens paradigme
Altfor lenge har nordmenn flest tatt for gitt vår frihet, vårt demokrati og vår levemåte, men det kan vi ikke lenger. Verden har endret seg så mye at vi må tenke nytt rundt fundamentale forhold knyttet til internasjonal politikk og Norges rolle i verden. Vi må kjempe for det vi står for, men samtidig må vi gjøre oss selv så sterke som mulig, eller så vi ender med å bli fortært på middagsbordet.
I all elendigheten og miserene vi ser der ute, finnes det likevel et lyspunkt: Vi er ikke svake – langt derifra. Norge, Norden og våre europeiske partnere har ikke bare potensialet, men står sannsynligvis også best stilt til å gjøre det som kreves for å takle morgensdagens geopolitiske utfordringer. Men dette krever et fundamentalt paradigmeskifte i hvordan vi ser på verden, og hvilke politiske prioriteringer som bør gjøres. Bare da kan vi som storsamfunn være godt nok rustet til å beskytte våre interesser og levemåte i en verden som blir mer og mer ugjenkjennelig.
Les også: «Hysteriokratiets» fremvekst
Det handler om å vekke Norges befolkning fra den geopolitiske dvalen vi har ligget i siden slutten av den kalde krigen. Men det er ikke en enkel oppgave for et folk som har kardemommebyloven og guddommeliggjøringen av menneskerettighetserklæringen i sitt kulturelle DNA. Uten å gå inn i detaljer, finnes det tre generelle forhold er knyttet til hvordan nordmenn som folk generelt ser på selv og på verden, som alle burde ta innover seg.
Tre forhold
For det første, finnes det predatoriske aktører – statelige og ikke-statelige – i det internasjonale systemet som ikke nøler et sekund med å dra nytte av andres svakhet. For dem er servilitet – om ikke total underkastelse – det eneste akseptable utfall, og vinn-vinn samarbeid er ikke noe de søker. I tiden fremover vil Norge tjene på å identifisere disse aktørene og handle deretter.
For det andre, deler dessverre ikke majoriteten av verdens befolkning våre verdier, og vi må slutte å tro blindt på at alle ønsker – eller automatisk har mulighet til – å forkaste sin kultur, sine røtter, og sin samtidsforståelse for å bli som oss, bare de blir rike nok. Den gamle hypotesen om at økt velstand fører til politisk liberalisering må legges død en gang for alle. Om det er snakk om demokrati, likestilling, minoriteters stilling i samfunnet, eller folkeretten, så må vi ta innover oss at vår sivilisatoriske modell ikke er så attraktiv som vi kanskje har inntrykk av.
For det tredje, og dette tett knyttet til første og andre punkt, er det på tide å akseptere at tiden hvor de væpnede styrkene blir nedprioritert til fordel for en stadig mer generøs velferdsstat må ta slutt. Vi trenger et sterkt militære – ikke for å plage andre, men for å gjøre som vi vil – og det krever at vi som storsamfunn gjør smertefulle prioriteringer. Som Ukraina-krigen har vist oss, er det kun stater med en viss militær slagkraft bak seg som blir tatt seriøst i det internasjonale systemet.
