Verdensrekord i strømprisøkning

Strømprisøkningen: I årene 2020–2022 satte Norge trolig verdensrekord i prisoppgang på elektrisitet.

I første kvartal 2020 betalte husholdningene – skatter og avgifter inkludert – i gjennomsnitt 33 øre for en kilowattime (NOK 0,33/kWh). I tredje kvartal 2022, to og et halvt år senere, betalte de åtte ganger så mye, i gjennomsnitt 2,62 kroner (NOK 2,62/kWh). Så vidt vites har ingen annen nasjon vært utsatt for et tilsvarende sjokk i strømprisene. Norge hadde før krisen lavere strømpriser enn de fleste andre land. Derfor førte en tilnærming til «europeisk» nivå i Norge til en særlig bratt opptur.

I Norge rammer høye strømpriser hardt fordi befolkningen bruker mer strøm enn nesten alle andre nasjoner. I 2022 var strømforbruket per innbygger i Norge 28 000 kWh, i hele verden overgått bare av Island. Avhengigheten av elektrisitet betyr at strømprisøkninger rammer relativt hard­ere i Norge enn i andre land, igjen med unntak av Island, med mer omfattende ringvirkninger og sterkere bidrag til inflasjon. Også i Norge, som overalt, rammer økninger i strøm­priser hardest grupper med lavest inntekt. Velgere av Arbeiderpartiet rammes hardere enn velgere av Høyre.

Den norske strømprisøkningen var ikke nødvendig for å bringe balanse i kraftmarkedet; den hadde sin bakgrunn i kraftselskapenes ønske om høyere inntekter, støttet av sentrale politikere, bokstavelig talt på forbrukernes regning. Norge hadde virkemidler til rådighet for å verne norske forbrukere mot høyere strømpriser, men brukte dem ikke.

Statsminister Jonas Gahr Støre sa vinteren 2023 at regjeringen hadde kunnet hindre oppgangen i strømpriser, men den hadde ikke villet (FrP: Kode rød. Dagbladet, 31.1.2023) Statsminister Støre presiserte ikke hva han kunne ha gjort, men det nærliggende er en regulering av volum under henvisning til allmenne hensyn nevnt i konsesjons­vilkårene for strømkablene til Storbritannia og Tyskland. En mangedobling av kraftprisene var for statsminister Støre ingen tilstrekkelig grunn til å gripe inn, heller ikke en sterk og ufortjent oppgang i fortjenesten på krafthandel.

Strømprisøkningen rammer lavtlønte hardest

Sammenfallet med svekkelsen av krone­kursen gjør vondt verre. I 2013, året ­regjeringen Solberg tiltrådte, var en euro verd 7,81 norske kroner; én krone ­kunne kjøpe 13 eurocent. Siden den tid har ­kronen hatt en glideflukt ned­over. ­Gjennomsnittet for 2023 var en eurokurs på 11,42; én ­krone ga 9 eurocent.

På ti år har den norske kronen svekket seg med en tredel overfor euro, mens euro har ­steget med 46 prosent overfor den ­norske ­kronen. ­Kronen svekket seg betydelig under Erna Solbergs regjeringstid, med fortsatt kursfall under Jonas Gahr Støre. Spørs­målet er ikke bare hvordan, men hvorfor? Hvem tjener, og hvem taper?

Les også: Baltikum kobler seg fra Russlands strømnett

En svak norsk krone senker kjøpekraften og levestandarden for folk flest. En stor del av forbruket er importert. Importerte varer og tjenester stiger i pris, med en prissmitte på hjemmelagde varer og tjenester. Også norskproduserte matvarer blir dyrere, og ikke minst norsk strøm for norske forbrukere.

Kursfallet på den ­norske kronen har i likhet med strømprisen omfattende ringvirkninger og gir merkbare bidrag til inflasjonen. Også i Norge, som overalt, rammer inflasjon og særlig økninger i matvarepriser hardest grupper med lavest inntekt. Velgere av Arbeiderpartiet rammes også på dette punktet hardere enn velgere av Høyre.

Sist, men ikke minst, setter en høy inflasjon i gang en lønns- og prisspiral som svekker mulighetene til å kutte rentesatsene. Også i Norge, som overalt, rammer høye rentesatser og særlig økninger i boliglånsrentene hardest grupper med lavest inntekt. Velgere av Arbeiderpartiet rammes også på denne måten hardere enn velgere av Høyre.

Strømprisøkningen gir sviktende tillit

Regjeringen har gjort lite med kursfallet på kronen, og Norges Bank har forholdt seg passiv. Tvil om årsaken gjør det ­vanskelig å velge virkemiddel. I hvert fall er det ­påfallende at i et land med en formue som motsvarer ti statsbudsjetter og et stort overskudd i sin økonomi, er valuta­kursen ­under press nedad, ikke oppad.

Den ­svake kronekursen på bakgrunn av ­landets ­formue og overskudd i økonomien reiser spørsmålet hvorvidt den er tilfeldig eller tilsiktet. Én årsak kan kanskje ­finnes i ­internasjonale finansmarkeder som har forbehold mot olje og gass; en annen årsak kanskje i organiseringen av valutahandelen.

Det klassiske virkemiddelet kunne være en høyere rente, men det er ikke klart at en renteøkning alene ville styrke kronekursen – den ville også ha negative følger. Spørsmålet har vært reist om ikke de senere årenes svekkelse av kronekursen kan være et ledd i en bevisst strategi for et fattigere Norge, i hvert fall for lønns­takerne. For å forsvare eierinntektene når energikostnadene stiger, må reallønnen ned; rente og kronekurs er virkemidler.

Ikke lett å forstå strømprisøkningen

Folk flest forstår ikke hvorfor strømprisene skal mangedobles i et land med overskudd av kraft. De forstår heller ikke hvorfor kjøpekraften og levestandarden skal ned i et land med høye inntekter og store overskudd i økonomien.

Folkets tillit til sine politikere har vært et grunnleggende trekk i norsk politisk kultur. Vanligvis gjør tillitsforholdet Norge lett å styre, men tilliten har sviktet da et flertall av folket to ganger har sagt nei til deltakelse i et tettere europeisk samarbeid. Strømprisen og kronekursen gir grunnlag for en ny tillitskrise; i hvert fall når strømpriskrisen har forbindelse med EU-spørsmålet.

Begrunnelsen for strømprisøkningen

Begrunnelsen for høye energipriser, i Norge som i andre europeiske land, er krigen i Ukraina og at «det grønne skiftet» krever store investeringer i fornybar energi, først og fremst solkraft og vindkraft. Argumentet er at det haster. På denne fronten driver EU en bred kamp i høyt tempo, med oppfølging i Norge. Stadig nye tiltak lanseres med korte tidsfrister. EUs ­vedtatte klimamål synes ikke å kunne oppnås med tilgjengelige virke­midler.

Les også: Turkmenistan utfordrer russisk dominans i gassmarkedet

Valget står ­mellom å tilpasse mål­ene til virkemidl­ene, eller å tilpasse virke­midlene til målene. Når målet om 55 prosent reduksjon av utslipp i 2030 synes uopp­nåelig, lanseres målet om 90 prosent i 2040. Spørsmålet er om tidspresset er ledd i en maktkamp, motivert av et ønske om å kortslutte debatten og oppnå en rask seier overfor eventuelle meningsmotstandere.

Feilslått energipolitikk

Historien gir mange eksempler på politiske inngrep i energimarkedene motivert av entusiasme med høye ambisjoner og tilsvarende kostnadsrisiko, men uten motforestillinger på grunn av mangelfull sakkunnskap. På 1970-tallet ville president Nixon på få år gjøre USA uavhengig av oljeimport; han lyktes ikke.

Angela Merkels og etterfølgernes «Energiewende» i Tyskland er et aktuelt eksempel, med skiftende regjeringers feilslåtte energipolitikk og høye kostnader. Forbundskansler Olaf Scholz uttalte i 2023 at investeringer i klima og fornybar energi ville gi Tyskland en økonomisk vekst som i 1950- og 1960-årene. Forbundskansleren overså at investeringene i tysk næringsliv svikter.

Storbritannia er også et eksempel. Tidligere statsminister Boris Johnson fablet før jul i 2020 om å gjøre Storbritannia til et «vindkraftens Saudi-Arabia». Statsministeren trodde kanskje at han var herre over elementene og kunne kommandere vinden, men i 2022 blåste det i 262 dager (72 prosent av året) for lite til å drive vindkraftverk i Storbritannia.

Ifølge legenden befalte en tidligere engelsk majestet, kong Canute, tidevannet å stanse, men det adlød ikke, og kongen ble våt på bena. EUs forsøk på å kutte ut kull, olje og gass – i Tysklands tilfelle også kjernekraft – er et tredje, storstilt prosjekt.

Felttoget mot fossilt brensel

Et felles trekk er stor oppmerksomhet overfor presse, særinteresser og lobbyister, og en feilvurdering av kostnader og resultater. Utfallet er vanligvis en svekket forsyningssikkerhet og høyere prisrisiko for forbrukerne, men god fortjeneste for produsenter og handlere.

Les også: Vesten må ta energisikkerhet på alvor

Det viktigste felttoget er mot fossilt brensel. Bruken av kull, olje og gass skal bort. Erstatningen er det ingen enighet om, men den kan være solkraft, vindkraft og kanskje kjernekraft og energi­sparing. Høye strømpriser forventes å ville fremme omstillingen, men den forutsetter et potensial som kan aktiveres av høye priser.

Så lenge penger ikke kan betale sola for å skinne eller vinden for å blåse, er prisen alene intet godt virkemiddel for å bringe mer kraft til markedet. Strømprisen virker mer effektivt og mer umiddelbart til å øke kraftselskapenes inntjening.

Ren kraft har vært en selvfølge

I generasjoner har rikelige forsyninger av styrbar, rimelig vannkraft vært en selvfølge, levert fra norske kilder. Gjennom mer enn ett hundre år har skiftende regjeringer sikret tilstrekkelig og billig strøm til forbrukerne og til næringslivet. I motsetning til mange andre europeiske land har norske husholdninger knapt tilgang på gass. Den omfattende bruken av ren strøm betyr at Norge gjennomførte et «grønt skifte» i forrige århundre.

Forspranget i elektrifisering innebærer at Norge allerede befinner seg på et nivå som mange andre land ønsker å nå. I Norge står elektrisitet for nesten halvparten – 47 prosent – av sluttforbruket av energi, vesentlig høyere enn verdens gjennomsnitt på 20 prosent. I Sverige er strømandelen 33 prosent, i Frankrike 25 prosent og i Tyskland 19 prosent. Til sammenligning var strømforbruket per innbygger i Canada og Sverige – to andre tynt befolkede land med et kaldt klima – bare litt over halvparten av norsk nivå.

I mange år har myndighetene anmodet husholdningene om i størst mulig utstrekning å skifte ut ved, kull og olje med strøm. Næringslivet er blitt oppfordret til å bruke elektrisitet. Det høye strømforbruket gjør det norske samfunnet særlig sårbart for høye strømpriser. Derfor er det urimelig å utsette norske forbrukere for «europeiske» priser på norsk strøm produsert i Norge av stort sett offentlig eide foretak.

Les også: Aserbajdsjan lyser opp Europas energifremtid med utvidede gassleveranser

Næringslivet lider, stadig flere bedrifter må redusere eller innstille driften, og for sysselsettingen tiltar risikoen. En alternativ løsning – å dempe kraftprisen ved å skjerme det norske kraftmarkedet – ville umiddelbart vært til stor nytte for husholdningene og næringslivet og avlastet statsbudsjettet.

Regjeringen Støre har truffet tiltak for strømstøtte til husholdningene; de demper bare noen av de verste utslagene av strømpriskrisen. Regjeringen har ikke tatt opp årsakene til at Norge er kommet i en strømpriskrise, eller hvilke tiltak som kreves for å hindre at den gjentar seg, eller biter seg fast.

Kraftproduksjon høyere enn forbruket

Gjennom årene 2018–2023 hadde Norge en kraftproduksjon høyere enn forbruket, bortsett fra to måneder høsten 2022. Den vanskelige forsyningssituasjonen var forårsaket av en ukontrollert nedtapping av vannmagasinene i strid med konsesjonsbetingelsene; kraftselskapene ville tjene på de kortsiktig høye strømprisene i Nord-Europa.

Dersom Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) hadde oppfylt sin tilsynsplikt for fyllings­graden, ville kraftbalansen ha vært i overskudd sommeren og høsten 2022. Så vidt vites har regjeringen i ettertid ikke truffet reaksjoner på kraft­selskapenes brudd på konsesjonsbetingelsene eller NVEs brudd på tilsynsplikten.

Krafteksporten førte knapt til et strammere strømmarked, men til meget høyere priser innenlands. I 2023 var norsk netto eksport av kraft 17 000 mWh – 11 prosent av produksjonen. Halv­parten gikk til Storbritannia. I løpet av 2022 og 2023 hadde Norge en netto eksport av kraft til Tyskland i 22 av 24 måneder. For året 2023 var eksporten av kraft i volum over dobbelt så stor som importen. For­syningene er sikret ved norsk kraft­produksjon, ikke ved import.

Manglende offentlig styring

Norge har fortsatt et overskudd av elektrisk kraft. Norske strømprodusenter og strømselgere har en fortjeneste langt ut over en normal, risikojustert avkastning på kapital – en uventet ekstrafortjeneste ved et sammenfall av tilfeldigheter, hjulpet av myndigheter som svikter ved ikke å ta tilstrekkelig fatt i ekstrafortjenesten og den uforskyldte overføringen av inntekt fra brukerne til kraftbransjen.

Les også: Algerie som Europas nye energipartner

For det meste er kraftselskapene offentlig eide foretak, men offentlige eiere og tilsyns­organer griper ikke inn, slik at forvaltningen i selskapene har makten. Den sterke oppgangen i strømpriser i Norge er mindre betinget av økonomiske og ­tekniske forhold enn av administrative og politiske forhold, nemlig av ledelsen i offentlig eide kraftselskaper, først og fremst Statkraft og Statnett, og velviljen hos mange folkevalgte.

Strømprisøkningen i Europa

Oppgangen i strømpriser i Europa i 2021 kom beleilig for norske kraft­produsenter. Kablene til Storbritannia og Tyskland var ferdige og utvidet markedet for norske kraftselskaper som benyttet anledningen. Eierne hadde ingen inn­sigelser, selv om de stort sett var offentlige myndigheter, i teorien underlagt folkevalgte organer.

I praksis kunne norsk kraft eksporteres til et større marked til betydelig høyere priser. Prissmitten fra Storbritannia og Tyskland kunne slå fullt ut, uten forholdsregler på norsk side. Norge hadde ingen forsyningskrise for strøm, men en strømpriskrise. Regjeringen hadde kunnet gripe inn, men unnlot å gjøre det. Etter måneders nøling kom en prisstøtte til husholdningene som foreløpig stabiliserte strømkostnadene på et høyere nivå. I det politiske spillet var det et kupp; produsentene og selgerne av strøm fikk beholde handlefriheten og en høy inntjening.

Denne artikkelen ble først publisert i Samfunn og økonomi 1/2024

Tilgang på stabil energi er nøkkelen til økonomisk vekst og trygghet