Kjærlighetens dag har sine røtter fra romerske religiøse ritualer, men senere blitt adoptert av kristendommen og popularisert av amerikansk kultur som en form for myk makt.
Valentinsdagen har sitt opphav i religiøse og mytologiske fortellinger fra romertiden, med et samspill mellom hedenske fruktbarhetsritualer, kristen martyrdyrkelse og middelalderens høviske kjærlighetsidealer [1].
Opprinnelig feiret som Lupercalia, som var en romersk festival viet til fruktbarhet og rituell renselse, ble tradisjonen gradvis omformet av kristendommen gjennom fortellingen om Sankt Valentin – presten som trosset keiserens forbud og viet unge elskende i hemmelighet.
Senere fikk dagen en romantisk dimensjon gjennom middelalderens ridderkultur, før den i moderne tid ble en global kjærlighetsfeiring, drevet av kommersialisering og amerikansk kulturpåvirkning.
Romerske ritualer og skikker
Selv om den romerske versjonen av Valentinesdagen ikke direkte handlet om Venus, så hadde Venus-kulten en sterk påvirkningskraft for feiringen av Lupercalia [2].
Venus, som mor til Cupid med sine kjærlighetspiler, står seg som en mytologisk gudinne med direkte forbindelse til Valentinesdagen. Lupercalia var snarere en rituell fruktbarhetsfeiring, viet til guden Lupercus, den 15. februar. Feiringen var også kjent som Februa (derav måneden Februar, journ.anm.) og assosiert med den kapitolinske ulvinne (hunnulven som fostret opp de mytologiske skikkelsene Romulus og Remus som ifølge legenden grunnla Roma, journ.anm.).
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Historien om Herodes: Klientkongens maktkamp i romersk-okkupert Judea 🔒
