Tverrforbindelsen USA–Ukraina–EU vakler idet samtalene med Moskva hardner til – er en varig våpenhvile fortsatt innen rekkevidde?
Siden den andre Trump-administrasjonen tiltrådte, har forholdet mellom USA og dets europeiske allierte blitt ustabilt, uforutsigbart og på mange måter konfliktfylt. Den brå endringen skyldes Washingtons mer pågående linje, Det hvite hus’ Ukraina-politikk – som medførte en full omstart av forholdet mellom USA og Russland – ambisjoner om å annektere Canada og Grønland, samt de tollsatsene president Trump nylig innførte, som har lagt grunnlaget for både en handelskrig og sammensatte trusler mot Den europeiske union.
Et plutselig ideologisk gap truer NATO-prinsippene, verdiene, de strategiske målene og de transatlantiske båndene, særlig når det gjelder krisehåndtering og samordnet sikkerhet.
Spenningene i de transatlantiske forbindelsene skyldes ideologiske forskjeller mellom Donald Trumps politiske base og det synet som råder i nesten alle europeiske regjeringer og sentrale eliter. Mens USA seiler i de urolige farvannene til den populistiske «Amerika først»-revolusjonen, holder det europeiske etablissementet fast ved de liberale demokratienes grunnsetninger – som tilsynelatende ikke lenger står sterkt i Washington. Kort sagt: Atlanterhavets to bredder er stadig mer ideologisk ute av takt, med enorme konsekvenser for de liberale demokratiene og, inntil for få måneder siden, utenkelige fordeler for autoritære stormakter.
De motstridende fredsplanene for Ukraina
Mens USAs spesialutsending, eiendomsinvestoren Steve Witkoff, fortsatt diskret håndhilser på president Putin, viser optimisme og tilbyr ham Krim, alle de okkuperte områdene i det sørøstlige Ukraina og nekter Kyiv medlemskap i NATO, begynner man nå også i Washington å innse det som lenge har vært åpenbart i Europa: Russland ønsker ikke fred.
Nyhetsbyrået Reuters har nylig fått tak i og publisert eksklusivt flere dokumenter om våpenhvileforhandlingene, som viser den enorme avstanden mellom USAs forslag (som fullt ut imøtekommer russiske ambisjoner) og de minstebetingelsene Ukraina og EU krever. Ukrainske og europeiske diplomater avviste – ifølge Reuters – mellom 17. og 23. april de amerikanske forslagene til hvordan man kan få slutt på Russlands krig i Ukraina og la frem motforslag.
Det er to ulike utkast: ett fra USA, utformet av utsending Witkoff og kalt «det endelige forslaget», og ett utarbeidet etter samtaler mellom ukrainske og europeiske tjenestepersoner i London. Ifølge Reuters gjelder hovedforskjellene rekkefølgen for løsninger på territorielle spørsmål, opphevelse av sanksjoner, sikkerhetsgarantier og Ukrainas militære kapasitet etter krigen.
Les også: Fredsavtale eller diplomatisk spill? Russlands agenda i Riyadh overrasker 🔒
Den amerikanske planen innebærer juridisk anerkjennelse av russisk kontroll over Krim, som har vært annektert siden 2014. USA ønsker også å bekrefte de facto-kontrollen over de okkuperte områdene i de fire oblastene Donetsk, Luhansk, Zaporizjzja og Kherson.
Planen Ukraina og EU er blitt enige om, utsetter derimot enhver detaljert diskusjon om territorielle spørsmål «til en våpenhvile er inngått», og dokumentet nevner ikke anerkjennelse av russisk kontroll over ukrainske områder.
Når det gjelder sikkerhetsgarantier for Ukraina, hevder Witkoff-dokumentet at Ukraina skal få «solid sikkerhetsgaranti» fra Europa og andre vennligsinnede stater som garantister, men oppgir ingen detaljer, annet enn at Kyiv ikke skal tre inn i NATO.
Det ukrainsk-europeiske dokumentet er mer spesifikt og krever langt sterkere garantier. Det slår fast at Ukrainas forsvarsstyrker ikke skal underlegges begrensninger, og at det ikke skal settes grenser for hvilke allierte som kan stasjonere sine styrker på ukrainsk jord. I tillegg skal det inngås en ordning «tilsvarende artikkel 5» i NATO, som også USA må delta i – et slags israelsk sikkerhetsoppsett.
Når det gjelder økonomiske tiltak, sier Witkoff-forslagene at sanksjonene som siden Krim-anneksjonen i 2014 har vært rettet mot Russland, skal fjernes som del av avtalen. Motforslagene sier derimot at «de amerikanske sanksjonene mot Russland fra 2014 kan lettes gradvis først etter at en varig fred er oppnådd» og kan innføres igjen dersom Russland bryter fredsavtalen.
Ukraina nekter å gi opp
President Volodymyr Zelenskyj svarer på Trumps harde uttalelser og de russiske bombene mot Ukrainas hovedstad: «Krim tilhører oss, vårt standpunkt er uforandret». Zelenskyj har understreket at Krim tilhører Ukraina og at hans posisjon ikke har endret seg etter Donald Trumps uttalelser, som stilte spørsmål ved fremtidig status for Krim og territoriene Russland har annektert fra 2014 til i dag.
Les også: Europa har mistet plassen ved bordet – nå står det på menyen 🔒
I en kraftfull erklæring under samtalene med statsoverhodene og regjeringssjefene i den «villige koalisjonen» som var samlet i London, gjorde president Zelenskyj det klart: «Vi gir oss ikke, vi tilpasser oss.» «Jeg er enig med Trump i at Ukraina ikke har våpnene til å gjenerobre Krim, men vi har sanksjonene og det diplomatiske presset som utfyller forsvaret vårt og viser Vestens støtte. Bare ukrainerne skal bestemme skjebnen til ukrainsk jord.»
USA–Russland-forhandlinger og Folkeretten
Til støtte for den euro-ukrainske linjen må flere nøkkelfaktorer tas i betraktning:
• Krim er ikke glemt
• Okkupasjonen har ingen legitimitet
• Russisk kontroll over de okkuperte områdene er ikke «endelig»
• Sanksjonspress og militærhjelp erstatter og forsterker Ukrainas forsvarsevne
• Diplomatiet gir Ukrainas sak tyngde også når artilleriet ikke kan
I forbindelse med pave Frans’ begravelse møtte president Trump i Vatikanet, under et av de få ene-til-ene-møtene som ble gitt, den ukrainske presidenten. «Et godt møte; vi fikk tid til grundige samtaler. Vi håper alt vi diskuterte, vil gi resultater: å verne våre menneskers liv, en fullstendig og ubetinget våpenhvile. En troverdig og varig fred som hindrer krigen i å blusse opp igjen. Et høyst symboltungt møte som kan bli historisk hvis vi oppnår felles resultater. Takk, president Trump!» skrev president Volodymyr Zelenskyj på Telegram.
Krigen er brutal, men Ukrainas strategiske motstandskraft er intakt – hos folket, på bakken og i diplomatiet.
Seier handler ikke alltid om militær styrke. Noen ganger oppnår man en politisk seier ved å nekte å kapitulere, nekte å legitimere et angrep og kunne støtte seg på allierte for å oppnå det folkeretten foreskriver – særlig retten til individuelt og kollektivt selvforsvar ved væpnet angrep (artikkel 51 i FN-pakten) og prinsippet om ikke-anerkjennelse av faktiske situasjoner muliggjort gjennom ulovlig maktbruk.
Amerikansk analytiker om Russland, Ukraina og NATO: – Ta Trump seriøst 🔒
