Den nyvalgte presidentens oppfordring om å ta tilbake Panamakanalen har et preg av 1800-tallets territorielle ambisjoner.
I en sein-nattsmelding på Truth Social sendte presidentvalgte Donald Trump et symbolsk varselskudd ved å true med å ta tilbake Panamakanalen. Han anklaget Panama for å innføre unaturlige avgifter på amerikansk skipsfart og for å undergrave de strategiske nøytralitetsbetingelsene som lå til grunn for overføringen av kanalen i 1999. Trump viste til de rundt 40 000 amerikanske livene som gikk tapt under byggingen av kanalen og kritiserte Carter-periodens avtale som overlot kanalen til Panama for en symbolsk sum på én dollar. Han advarte om at USA ikke vil glemme denne urettferdige behandlingen.
“Avgiftene Panama tar, er latterlige, særlig tatt i betraktning den ekstraordinære generøsiteten USA har vist Panama,” skrev Trump og la til at det kun er Panama som skal forvalte kanalen, ikke “Kina eller noen andre.”
Oppfordringen om å ta tilbake Panamakanalen kan radikalt forandre den sosiale ordningen som har eksistert i et kvart århundre og kalles den liberale, regelbaserte verdensordenen, mer enn noe annet. At britene overførte Hongkong til Kina i 1997, ble kort tid etterfulgt av den like symbolske overføringen av kontrollen over Panamakanalen til Panama, som trådte i kraft 31. desember 1999. Selv om overføringen av kanalen var nedfelt i de kortsiktige Torrijos–Carter-traktatene fra 1977, var det først i 1999 at USAs koloniale nærvær i regionen effektivt og formelt tok slutt, noe som åpnet for en tid der kriger ikke lenger skulle føres om territorier, men om rettigheter.
Dette teoretiske paradigmeskiftet, på høyden av USAs liberale, intellektuelle selvtillit, bygde på en grenseløs demokratisk fred og “historiens ende” og markerte slutten på en epoke der stormakter dominerte verdensanliggender. Verden skulle nå være et sammenknyttet “globalt landsbyfellesskap” basert på handel; den sterkeste hegemonen i historien var, som Fenrir i norrøn mytologi, bundet av sine egne normer og skulle bare gripe inn når abstrakte menneskerettigheter ble truet av ondskapsfulle krefter.
Selvsagt hadde dette to problemer. For det første er rettigheter abstrakte, kulturelt avhengige og ofte utsatt for feiltolkninger — slik at feilgrep kan skje på grunn av misforståelser. For det andre gjorde USAs i utgangspunktet mer velvillige natur enn noen annen stormakt, kombinert med unipolar dominans, at landet gjentatte ganger gjorde store feilgrep innen geopolitikk. Årsaken var en blanding av ren idealisme og mangel på en balanserende motmakt. Disse feilene forfølger oss fremdeles, fra Irak til Libya, Syria og Ukraina. Overføringen av Panamakanalen var et ypperlig eksempel på slik liberal idealisme på høyden av USAs uinnskrenkede makt, to år før 9/11 startet krigen mot terror.
Les også: I hodet til Susie Wiles, Trumps hjerne 🔒
Donald Trumps vurdering av å ta tilbake kanalen er ikke ny; han uttrykte misnøye allerede i 2017. Enda mer vesentlig i denne sammenhengen er at bekymringen for at Panama kan havne under kinesisk innflytelse er tverrpolitisk. I 2021 advarte et dokument fra CSIS om at Panama ikke lenger er egentlig nøytralt, ettersom Kinas myndigheter har langt større makt og innflytelse over regjeringen i Panama enn man tidligere trodde. I 2023 advarte president Joe Bidens ambassadør i Panama, Mari Carmen Aponte, om at Panama snart må velge mellom USA og Kina.
Hennes rapport nevnte også at “for tiden kontrollerer Kina to av Panamas fem viktigste havnesoner via det Hongkong-baserte Hutchison, én på hver side av vannveien ved Balboa og Cristobal. Kinesiske selskaper gjør seg samtidig ferdig med Amador Pacific Coast cruise-terminalen.” Som Casey Chalk rapporterte i disse spaltene:
“Det finnes fem…kinesiske statseide virksomheter langs Panamakanalen,” advarte sjefen for US Southern Command, general Laura Richardson, i august. “Det jeg bekymrer meg for, er at de kan gi den et dobbelt formål. Ikke bare sivil bruk, men snu det og bruke det til militære formål.”
Dette belyser også et av de mest interessante spørsmålene for samfunnsforskere: Hvordan endres en verdensorden? Det er et av de største mysteriene i internasjonale relasjoner, for det finnes ingen fasit. Noen ganger skjer det brått og dramatisk. Første verdenskrig førte til sammenbruddet av fire flernasjonale imperier, nesten konkurs for et femte, til samtidig vekst av to jevnstilte hegemoniske rivaler som kjempet om dominans resten av århundret, og slutten for en verdensomspennende sivilisasjon som aldri helt kom seg. Slutten på den kalde krigen var et annet eksempel på et raskt sammenbrudd.
Men ofte markerer dramatiske hendelser bare den formelle avslutningen på en orden som allerede er i oppløsning. Suez-krisen markerte den formelle slutten på britisk imperialmakt, men imperiehegemoniet var i realiteten allerede borte. Gjenerobringen av Krim i 2014 var kanskje et tegn på at alt raknet, da territoriell erobring og maktbalanse igjen ble normalen. Den industrielle revolusjonen banet vei for europeisk kolonialisme og en europeisk verdensorden.
Oppfordringen om å ta tilbake Panama er en slik hendelse. Verden slik vi kjenner den, er allerede mer imperial og merkantilistisk, fra Russlands gjenerobring av deler av Ukraina til den de facto tyrkisk–israelske oppdelingen av Syria. “Post-kolonialismen” i akademia har, paradoksalt nok, banet vei for en enda mer primitiv og hensynsløs form for imperialisme — fordi kun de vesteuropeiske og nordamerikanske landene har valgt å overholde en norm om ingen territoriell erobring. Ingen andre gjør det lenger. (Akademisk sett er det verdt å merke hvor lang tid det tok før den anglosaksiske sfæren forstod det.)
Les også: Tidligere Trump-presidentrådgiver: – USA vil ikke snu ryggen til Ukraina 🔒
De strukturelle faktorene er viktigere enn noensinne. USAs tilbaketrekning, på grunn av fremveksten av jevnbyrdige rivaler, har ført til et uforutsett mellomrom der balansen ennå ikke er på plass, og der verden er mer åpen for maktspill. USA er for utmattet etter sine valgte kriger, for oppslukt av den store nye utfordringen i Stillehavet, og ikke lenger sterk nok økonomisk til alene å avskrekke aggressive stater som Russland eller “allierte” som Tyrkia og Israel.
Samtidig er det fortsatt i hovedsak engelskspråklige land, spesielt de fem “Five Eyes”-landene og aller mest USA, som sitter på størstedelen av rikdommen, teknologien og den høyere utdanningen. De ti rikeste amerikanske oligarkene kan, om de vil, i praksis kjøpe hele Afrika og Latin-Amerika eller opprette leiehærer sterkere enn de fleste mellomstore europeiske land. Av en eller annen grunn er det nettopp disse pengesterke kretsene som fortsatt henger igjen i forestillingen om en verden fra 1945, der rettigheter formelt veier tyngre enn makt. Det er i praksis ikke bærekraftig.
Det finnes ingen faste regler i internasjonal politikk. Men det er noen gjenkjennelige og tidløse mønstre. Ett av dem er at enorm skjevfordeling av rikdom og teknologisk forsprang skaper mangel på demokrati og likeverdighet i det internasjonale systemet. Den industrielle revolusjonen i Storbritannia og Europa la grunnlaget for europeisk dominans i 300 år. Den andre industrielle revolusjonen, atomvåpen, datarevolusjonen og internett muliggjorde USAs hegemoni. Strukturelle forhold, som Kinas oppsving og en gryende verden med flere sterke makter, forskjeller i økonomisk og militær makt, samt den tredje industrielle revolusjonen med kunstig intelligens og droner, vil uunngåelig føre til et skifte tilbake til eldre former for statskunst: maktbalanse, kolonilignende diplomati, merkantilisme, interessesfærer og i noen tilfeller åpen erobring — ikke ulikt slutten av 1800-tallet. Oppfordringen om å ta tilbake Panamakanalen er bare begynnelsen.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.
