Trump hadde rett i å forkaste Iran-avtalen – Kerrys innrømmelse om urananriking lot Teheran rykke mot atomvåpen under dekke av diplomati.
Den 8. mai 2018 trakk president Donald Trump USA fra det han kalte «den verste avtalen noensinne»—atomavtalen med Iran fra 2015, kjent som JCPOA.
Av mange grunner hadde president Trump helt rett. Den viktigste grunnen var en utilgivelig innrømmelse gjort til Iran av daværende senator John Kerry i 2011: å innrømme Iran «retten» til å anrike uran.
JCPOA var en dårlig avtale av flere grunner, blant annet bestemmelser som tillot Iran å utføre arbeid knyttet til atomvåpen mens avtalen var i kraft, et svakt inspeksjonsregime som Iran lurte, og hemmelige tilleggsavtaler som hjalp Iran med å unndra seg IAEA-inspeksjoner. Avtalen var dessuten ikke permanent—den hadde «solnedgangsklausuler» som begrenset varigheten.
I tillegg ga JCPOA Iran 150 milliarder dollar i sanksjonslettelser. Dette omfattet 1,7 milliarder dollar i «kontantpaller» som USA i hemmelighet fløy til Iran med småfly som løsepenger for å få frigitt fem uskyldige amerikanere som ble holdt som gisler i iranske fengsler.
Men den verste amerikanske innrømmelsen i JCPOA var Obama-administrasjonens beslutning om å innrømme Iran «retten» til å anrike uran.
Urananrikning er prosessen med å konsentrere den sjeldne uranisotopen uran-235 (U-235) slik at den kan brukes enten som brensel til kjernekraftreaktorer (3–5 % U-235) eller som brensel til atomvåpen (90 % U-235).
Før Obama-administrasjonen var både republikanske og demokratiske administrasjoner bekymret for at spredningen av urananrikning ville føre til spredning av atomvåpen, fordi det er svært lett for et land å bruke sentrifuger som opprinnelig er bygget for fredelige formål, til å produsere drivstoff til atombomber.
Les også: Trump 2.0 og Iran: Ligger en militærkonfrontasjon i kortene? 🔒
USA var også spesielt imot å la Iran anrike uran før 2009 på grunn av klare og overbevisende bevis for at landet hadde drevet et omfattende, hemmelig program for å produsere atomvåpen som brøt Teherans traktatforpliktelser.
John Kerry var uenig. Som senator uttalte han i 2009 at han delte synet til iranske myndigheter: siden Iran hadde rett til fredelig kjernekraft under Ikkespredningsavtalen, hadde landet også rett til å anrike uran. Mens han fortsatt satt i Senatet i 2011, opplyste Kerry Iran (via Oman) på vegne av Obama-administrasjonen om at USA ville anerkjenne Irans rett til å anrike uran ved starten av nye atomforhandlinger.
Kerry fulgte opp dette hemmelige tilbudet da han ble Obamas utenriksminister i 2013 og hovedforhandler i atomforhandlingene som førte til JCPOA. Selv om Kerry offentlig insisterte på at Obama-administrasjonen ikke anerkjente Irans rett til å anrike uran, tilbød han umiddelbart Iran å anrike til reaktorgrad med 1 500 sentrifuger av første generasjon. I JCPOA fikk Iran til slutt tillatelse til å ha 6 104 sentrifuger av første generasjon, hvorav 5 060 kunne være i drift. Til sammenligning anriket Pakistan nok våpengradert kjernefysisk materiale til sine første atomvåpen med bare rundt 3 000 sentrifuger.
Selv om Iran i JCPOA gikk med på ikke å anrike uran med avanserte, mer effektive sentrifuger, fikk landet lov til å forske på og utvikle nye sentrifugemodeller. Denne begrensningen skulle utløpe etter ti år.
Obama-administrasjonens beslutning om å la Iran anrike uran var en betydelig og omstridt kursendring i amerikansk politikk. Tjenestemenn i Obama-administrasjonen arbeidet hardt for å forsvare beslutningen gjennom bedrag og skremsler.
Utenriksminister Kerry og andre Obama-tjenestemenn forsvarte denne nye politikken hovedsakelig ved å hevde at iransk anrikning til reaktorgrad ikke utgjorde noen trussel fordi dette nivået (3–5 %) numerisk er mye lavere enn det høyere, våpengraderte nivået (90 %).
Dette var misvisende, fordi det meste av tiden og energien som kreves for å produsere våpengradert uran, brukes allerede i prosessen med å anrike uran fra naturlig nivå til reaktorgrad – noe som skyldes en særegenhet ved kjernefysikk. Med de sentrifugene Iran hadde i 2015, ville dette for eksempel ha tatt rundt seks til ni måneder. Hoppet fra reaktorgrad til våpengrad krever færre sentrifuger og mindre tid. Iran kunne ha gjort dette på omtrent fire til seks uker i 2015.
De ovennevnte tidsestimatene ville vært langt kortere i dag, fordi Iran nå har et stort antall avanserte sentrifuger som er raskere og mer effektive.
Frankrike protesterte mot Obama-administrasjonens første tilbud til Iran under atomforhandlingene—blant annet om urananrikning—som et «svindelspill». Obama-tjenestemenn presset franskmennene til å trekke innvendingene sine. Administrasjonen brukte også skremsler for å diskreditere eller bringe til taushet kongressmedlemmer som motsatte seg JCPOA-innrømmelsene, inkludert flere demokrater.
Les også: Krigen med Israel: Er Iran fortapt? 🔒
Til tross for Obama-administrasjonens maktbruk og villedende taktikker for å forsvare JCPOA og dens farlige innrømmelser, var det amerikanske folket og de fleste kongressmedlemmer imot avtalen da den ble kunngjort sommeren 2015. Motstanderne i Kongressen forsøkte å stanse JCPOA i september 2015 gjennom et forslag om å forkaste avtalen, som ville ha blokkert den dersom både Representantenes hus og Senatet stemte imot. Da det ble klart at Senatet ville slutte seg til Huset i å stemme ned avtalen, brukte demokrater i Senatet filibuster for å redde den.
Ti år senere er slaget i Kongressen i 2015 om JCPOA glemt. Ingen husker lenger striden om John Kerrys farlige tilbud om å la Iran anrike uran, kontantpallene som skulle lette atomavtalen eller avtalens korte solnedgangsklausuler.
I stedet skapte hovedstrømsmedia og venstresiden et voldsomt falskt narrativ om at JCPOA var en god avtale som fungerte. De overså og bagatelliserte en rekke beviser på avtalens svakheter og omfattende iransk juks. Derfor vakte det sterke reaksjoner da president Trump valgte å trekke USA fra JCPOA i 2018.
Det iranske atomprogrammet utgjør en langt større trussel i dag – ikke fordi Trump trakk USA fra JCPOA, men fordi Iran brukte tiden avtalen ga dem til å utvikle og utvide sitt program for urananrikning. Siden 2015 har Iran både åpent og i det skjulte utviklet avanserte uransentrifuger som gjør det mulig å raskt produsere store mengder nesten våpengradert anriket uran uten fredelige bruksområder.
Derfor kom det til en massiv opptrapping av Irans urananrikningsprogram under Biden-administrasjonen, da Teheran utnyttet Bidens svakhet og forsøk på å blidgjøre regimet.
To måneder etter Bidens innsettelse begynte Iran for første gang å anrike til 60 % U-235, et nivå like under våpengrad.
Enda verre, per februar 2025 kunne Iran anrike nok uran til ett atomvåpen på under en uke og til 14 våpen på rundt fire måneder, ifølge en rapport fra Institute for Science and International Security. Til sammenligning kunne Iran produsere nok våpengradert uran til bare to bomber på 5,5 måneder ved slutten av Trump-administrasjonen. Etter å ha produsert nok våpengradert uran, ville Iran trenge mellom et halvt og ett år for å bygge en første prototyp på et atomvåpen.
Les også: Midtøsten stilt overfor utfordringene med Trump 2.0 🔒
Irans mange år med misbruk av urananrikning til produksjon av drivstoff for atombomber er grunnen til at landet ikke kan få lov til å anrike noe uran i en ny atomavtale. USA og dets allierte forsto dette før 2009, men John Kerry innrømmet likevel uklokt Iran «retten» til å anrike fordi han og andre Obama-tjenestemenn nektet å erkjenne risikoen for spredning av atomvåpen ved urananrikning og var desperate etter å forhandle frem en historisk atomavtale for president Obama.
Jeg er enig i Trump-administrasjonens holdning, formidlet i uttalelser fra spesialutsending Steve Witkoff og utenriksminister Marco Rubio, om at Iran må stanse og eliminere sine programmer for anrikning og militarisering. Rubio kom også med et godt tilbud til Iran ved å foreslå at landet kan ha et fredelig atomprogram dersom det importerer anriket uran til fredelige formål, som radiomedisin og brenselstaver til kjernekraftverk. Ironisk nok importerer Iran allerede brenselstaver til sin eneste kjernekraftreaktor fordi det ikke kan produsere dem selv.
Jeg oppfordrer ikke president Trump til å begynne å bombe Iran dersom de pågående atomforhandlingene mislykkes. Jeg vil anbefale presidenten å ta i bruk ikke-militære tiltak som lammende sanksjoner lenge før han vurderer en ødeleggende bombekampanje mot Irans atominstallasjoner.
Uansett hvilke tiltak president Trump velger mot Irans atomprogram, må et hovedprinsipp i denne politikken være at presidenten forkaster John Kerrys katastrofale innrømmelse om å anerkjenne Irans «rett» til å anrike uran. Trump-administrasjonen må gjøre det klart at Iran ikke kan betros å anrike noe uran, og at anrikningsprogrammet må stanses og reverseres umiddelbart.
Dette innlegget ble først publisert i American Greatness.
Teheran-basert professor: En krig mellom USA og Iran vil bli global 🔒
