Vance og Hegseth gjorde kort prosess med fortidens dogmer i München.
Det er et mønster her. Den første dagen av den årlige sikkerhetskonferansen i München handler tradisjonelt om selvopptatte «transatlantikere» som snakker om enhet og felles verdier mellom USA og Europa; mer bitre uenigheter kommer gjerne til syne på konferansens andre og tredje dag.
Inntil nå. Det europeiske politiske etablissementet og dets amerikanske medielakeier var ikke forberedt på det som skulle komme allerede første dag, selv om det har vært varslet (i mangel av et bedre ord) i flere år. Midt i voldsomme reaksjoner og sjokkbølger over sannhetsbombene fra Pete Hegseth, Donald Trump og J.D. Vance, overså de kanskje det som ville vært den mest provoserende politikkomleggingen de siste dagene: Spørsmålet om byrdeforskyvning i NATOs forsvar.
“Å sikre Europas sikkerhet må være et ufravikelig krav for de europeiske medlemmene i NATO. Som en del av dette må Europa stå for brorparten av framtidig dødelig og ikke-dødelig støtte til Ukraina,” sa forsvarsminister Pete Hegseth i sin tale i Brussel til den ukrainske kontaktgruppen.
Les også: JD Vance har helt rett
“Det vil kreve at våre europeiske allierte trer inn på banen og tar ansvar for konvensjonell sikkerhet på kontinentet. USA er fortsatt forpliktet til NATO-alliansen og til forsvarssamarbeidet med Europa. Punktum. Men USA vil ikke lenger tolerere et skjevt forhold som oppmuntrer til avhengighet. I stedet vil vi legge vekt på å sette Europa i stand til selv å ta ansvaret for sin egen sikkerhet.”
At Europa tar «ansvar for konvensjonell sikkerhet» på kontinentet, samtidig som det fortsatt er beskyttet av USA og under Washingtons atomparaply, er noe enkelte analytikere har foreslått de siste årene. Nå er dette blitt konkret amerikansk regjeringspolitikk, med en strategisk doktrine og en plan. Byrdefordeling er ute, byrdeforskyvning er offisielt inne.
En underlig tolkningsutfordring ble nevnt av enkelte amerikanske medier, men det er tydelig hvor gjennomtenkt hver eneste tale var, både fra visepresidentens kontor og fra Forsvarsdepartementet.
Se bare på Hegseth i Brussel: “Min oppgave i dag og her i Brussel var å tilføre realisme i samtalen. Virkeligheten er at det er lite sannsynlig at vi vender tilbake til 2014-grensene som en del av en forhandlet løsning. Det er lite sannsynlig at amerikanske styrker sendes til Ukraina. Det er lite sannsynlig at Ukraina blir medlem av NATO som del av en forhandlet løsning,” sa Hegseth, og la til: “Å sikre Europas sikkerhet må være et ufravikelig krav for de europeiske medlemmene i NATO. Som en del av dette må Europa stå for brorparten av framtidig dødelig og ikke-dødelig støtte til Ukraina.”
Trump så ut til å støtte sin forsvarsminister. “Jeg ser ikke for meg at et land i Russlands situasjon kunne akseptere at Ukraina blir med i NATO. Jeg tror ikke det skjer,” sa presidenten. “Jeg mener det var grunnen til at krigen startet – fordi Biden gikk ut og sa at [Ukraina] kunne bli med i NATO.”
Når i moderne tid har vi sett en forsvarsminister og en president i takt, og begge snakke varmt om et så tydelig realistisk verdenssyn, med en snever og negativ stormaktsbalanse?
Og om ikke det var nok, holdt visepresidenten en historisk tale foran et lamslått publikum, der han påpekte hvordan EU, til tross for alt snakket om felles verdier, virker som en «glansbilde»-versjon av Sovjetunionen.
“For mange av oss på den andre siden av Atlanteren ser det stadig mer ut som gamle, inngrodde interesser som skjuler seg bak stygge sovjetiske ord som feilinformasjon og desinformasjon,” tordnet Vance. Med adresse til “europeiske kommissærer” la han til: “Og se på hvem som sensurerte dissidenter, stengte kirker, avlyste valg. Var de de gode?”
Les også: Toje om EU og realpolitikkens brutale retur: – Europa vil gradvis bli mer mørkeblått og kaotisk 🔒
Vance fortsatte: “Trusselen jeg bekymrer meg mest for når det gjelder Europa, er verken Russland, Kina eller andre eksterne aktører. Det jeg frykter mest, er trusselen innenfra: at Europa trekker seg bort fra noen av sine mest grunnleggende verdier – verdier som deles med USA.”
Deltidskritikere av NATO og EU har ofte påpekt hvor fragmentert, hyklersk og meningsløs rammen «demokrati versus autokrati» egentlig er. De to hypotesene er som følger: For det første at USA er et liberalt imperium, og at alle andre stater er ofre uten handlekraft. For det andre at det finnes et overnasjonalt liberalt sjikt, og at alle andre – inkludert både vanlige europeere og amerikanere – er ofre for dets innfall i alt fra utenrikspolitikk til sensur. Jeg heller mot det siste. For å omskrive Pitt den yngre: USA har frigjort seg fra lenkene til denne ideologien ved egen innsats og vil nå lede Europa ved eksempel.
Hele argumentet for transatlantisme var basert på ideen om at, tross forskjellige geografiske behov og ulike maktforhold, vil felles verdier og styreformer avgjøre en felles utenriks- (og innenriks)politikk. Det har alltid vært naivt. Vance og Hegseth har nå, til sin store ære, gjort slutt på den antakelsen. Det er en vanlig klisjé å lete i historien etter paralleller i utenrikspolitikken. Nykonservative og nyliberale gjør det stadig ved å mane frem spøkelsene fra 1938. Et mer presist historisk blikk er å se den ideologiske splittelsen mellom Øst- og Vest-Europa tidlig på 1300-tallet. Hvis verdiene verken er felles eller delte, vil geografien diktere en mer avgrenset og distansert utenrikspolitikk. Vance og Hegseths felles retoriske tema var å avkle denne realiteten for det kunstige og oppblåste EU, som i beste fall er en gratispassasjer og en handelsrival, og som ikke fortjener ubetinget amerikansk støtte eller beskyttelse.
Europa har mistet plassen ved bordet – nå står det på menyen 🔒
