Tilbakekomsten av sjøkrig i Svartehavet og Rødehavet reiser på ny det gamle spørsmålet fra Themistokles: Hvilke våpen vil i fremtiden sikre seier til sjøs?
Denne debatten, som ofte feilaktig begrenses til spørsmålet om slagskipet, utvikler seg som regel raskt til en strid mellom tilhengere av det gamle og det nye: De første mener at det beste verktøyet for sjøkrigføring er en hangarskipsgruppe med ubåter. De andre mener at hypersoniske missiler, droner, satellitter, kunstig intelligens og andre innovasjoner fra det 21. århundre allerede har gjort, eller snart vil gjøre, dette arsenalet utdatert.
Denne striden overskygger et grunnleggende spørsmål – flåtens indre sammenheng – som igjen bygger på en rekke kompromisser.
Det første er new/old mix, altså balansen mellom moderne og eldre våpen, særlig av hensyn til kostnader og byggetid. Et annet kompromiss finnes mellom avanserte høyteknologiske våpen og enklere systemer: kjent som high/low mix, gjort kjent av den amerikanske admiralen Zumwalt på 1970-tallet. Til slutt finnes et tredje kompromiss mellom kostbare og derfor sjeldne våpen, og billige våpen som derfor kan produseres i større antall eller til og med ofres: kjent som exquisite/expandable mix, som har fått ny aktualitet gjennom den økende bruken av droner.
Les også: Sjødroner: Den nye situasjonen 🔒
Dermed står marinene overfor Thermomix®-dilemmaet – symbolet på et våpen som er nytt, avansert og utsøkt, men samtidig sofistikert og dyrt, og dermed risikabelt hvis man satser alt på én løsning. Å løse dette dilemmaet krever flere ingredienser: en god porsjon forsiktighet, et snev av dristighet – og et par ideer hentet fra historien.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Mahan vs Corbett – Forløperne til moderne maritim strategi 🔒
