Midt i Sørøst‑Asia fortsetter Thailand å dyrke en historisk besettelse: aldri igjen å bli en bufferstat mellom stormaktene. Med Kinas voksende appetitt i Indo‑Stillehavsregionen som bakteppe, satser Bangkok på en balansepolitikk.
Det thailandske folket har alltid vært dyktig til å ta i bruk naboenes verktøy for bedre å kunne stå imot dem. På 1800‑tallet klarte landet å unngå direkte kolonisering gjennom et diplomati som både var finurlig og opportunistisk; de britiske og franske stormaktene ble enige om å gjøre kongeriket Siam til en buffersone for å unngå grensetvister seg imellom.
Siam slapp likevel ikke unna å få territoriet kuttet opp: Britene skjøv Burmas grense østover og Malayas grense nordover, mens franskmennene tok Laos og Kambodsja for å skape Indokina.
Det var i denne sammenhengen, i 1907, at Frankrike og Siam undertegnet en traktat som ligger til grunn for dagens territorielle konflikt: Siam avstod tre kambodsjanske provinser som landet hadde annektert på 1700‑tallet.
Men selv om de europeiske maktene hadde bestemt seg for å gjøre Siam til et ingenmannsland i sitt koloniale kappløp, ville de også sikre innflytelse inne i det thailandske kongeriket. Britene, som tilpasset seg bedre enn franskmennene, sikret seg handelsprivilegier gjennom Bowring‑traktaten i 1855. Året etter krevde Paris de samme fordelene, sammen med en religiøs klausul som skulle beskytte katolikker.
I en tid med kinesisk appetitt i Indo‑Stillehavsregionen vil Bangkok for enhver pris unngå en reprise av et slikt scenario.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
