Teknologiinvestor Mike Solana har en visjon for et USA i vekst og tar til orde for ekspansjon – ikke bare på jorden, men også på månen.
Mike Solana er en teknologiinvestor, forfatter og visepresident i Founders Fund, et risikokapitalfirma grunnlagt av Peter Thiel. Han er kjent for sine analyser av teknologibransjen, innovasjonskultur og samfunnsmessige implikasjoner av ny teknologi.
Solana driver også Pirate Wires, en publikasjon som dekker teknologi, politikk og kultur med en uavhengig og ofte kontroversiell tilnærming. Han har vært en tydelig stemme i debatten om ytringsfrihet, Silicon Valleys fremtid og kunstig intelligens, og har bygget et rykte som en kritisk tenker innen det amerikanske teknologimiljøet.
Solana har blitt intervjuet av Sumantra Maitra i The American Conservative.
– Du var den første som snakket om et nytt århundre for USA som en slags imperiemakt, et nytt «manifest destiny», og til og med å kolonisere månen. Kan du forklare for leserne hva denne nye visjonen er og hva den innebærer?
– Vel, takk. Jeg ville ikke kalle målet imperialisme, og Trump er personen som startet det hele med Grønland. Jeg tok ham bare på alvor i hans første periode og syntes utspillet virket mer inspirerende enn klovnaktig fra begynnelsen av. Jeg så på Grønland og tenkte: vent litt, et mer formelt partnerskap her er faktisk svært fornuftig. Det finnes en lang historie om at landet vårt har vært interessert i Grønland, at Danmark har vurdert ulike forslag—noe som er merkelig, for nesten ingen av oss lærte om det på skolen—og det finnes en viktig nasjonal interesse i å forsvare Arktis mot russisk og kinesisk innflytelse som, av en eller annen grunn, få snakker om. I 2019, da Trump først tok opp dette, begynte jeg å reflektere over alt sammen, og jo mer jeg leste, desto mer begeistret ble jeg, ikke bare for Grønland, men for tanken om et voksende USA.
Les også: Amerikansk koloni på Mars: Mot “astropolitisk” dominans? 🔒
– Jeg var ikke klar over hvor mye jeg hadde tatt innover meg ideen om at vi var i tilbakegang før jeg fikk øynene opp, og plutselig kjente jeg håp om det helt motsatte. Landet kan, og vil, vokse. Vi kan gjøre det fredelig. Og ikke bare på jorden. Ideen om at månen kunne bli en amerikansk delstat ble mitt kompass, delvis fordi det fikk meg til å le, delvis fordi månen er et helt spesielt historisk avvik. Vi landet der. Vi plantet flagget vårt. Vi gjorde krav på territoriet … for verden? Nei. Det gir ingen mening. Det har aldri gitt mening. Det er ikke slik ting fungerer. Månen tilhører USA. Historisk, åndelig og praktisk – når vi bygger våre første baser.
– Hva er formålet med Hereticon, og hvilke fremtidsplaner har du?
– Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det var den gangen, og jeg tror vi alle glemmer hvor ille det faktisk pleide å være. Men jeg kom på idéen til Hereticon i 2018 og presenterte den i 2019. På den tiden levde vi virkelig i en form for stillhetens kultur. Uenighet, selv om tilsynelatende små ting, ble ofte møtt med brutale anklager. Men jeg var skjerma for det verste fordi jeg jobbet i Founders Fund, som den gang og fortsatt i dag verdsetter uavhengig tenkning mer enn gunstig pressedekning. Det ga meg en følelse av plikt til å si mer høyt, og jeg skjønte at den grunnleggende idéen om å la folk dele de «sprø» meningene sine igjen, var viktig. Dermed bestemte jeg meg for å arrangere en konferanse for dem som var utestengt fra andre konferanser, eller det var i alle fall utgangspunktet.
– Ironisk nok ble den første konferansen utsatt i over et år på grunn av Covid, et virus som få fikk lov å diskutere åpent. Men da vi endelig kom sammen, var det som en fest, et slags OL for sprø idéer. Og vi vil fortsette å arrangere dem annethvert år eller deromkring.
– La oss snakke om Grønland. Det er klart at den amerikanske høyresiden er veldig opptatt av en ny avtale om Grønland. Noen steder snakker man ikke bare om en materiell eller strukturell, men til og med en åndelig fornyelse som pågår. Alle i dette magasinet kjenner de materielle argumentene for å annektere Grønland. Men hva med de sivilisasjonsmessige behovene?
– For meg er det viktigste med Grønland ikke engang den strategiske plasseringen eller ressursene. Vi snakker om at USA vokser. Det var umulig for fem år siden. Det var utenkelig. Jeg aner ikke hvem som overbeviste oss om at USA alltid skulle ha samme størrelse. Jeg aner heller ikke når jeg selv begynte å tro på det. Men det at store deler av verden fortsatt virker sjokkert over tanken på at USA kan skaffe seg nytt territorium, tyder på at vi alle har tatt innover oss denne forestillingen. Og det er ikke troen på et fullendt USA; det er ideen om at USA er i forfall. Jeg mener at hvis du ikke vokser, dør du, og en så dyster tanke fører med seg en tung åndelig byrde.
– Men hva om vi faktisk vokser? Hva om vi utvider oss? Hva om våre beste dager ligger foran oss? Det er holdningen som gjør en nasjon stor.
– Når det gjelder spørsmål om sivilisasjon, er det tydelig at det finnes en splittelse mellom «tech-høyresiden» og den mer «paleo»-orienterte høyresiden, også innenfor MAGA-koalisjonen, når det kommer til religion, kunstig intelligens, H1-B-visum og flere andre emner. Er denne splittelsen skjebnesvanger? Hvor står du i dette, og hva kan være en mer samlende tilnærming?
– Det kommer an på om du sikter til alliansen eller landet. Landet vil bestå, men alliansen mellom «tech-høyresiden» og «populist-høyresiden» (hvis det er det vi ser, det er ikke alltid godt å vite) kommer neppe til å vare. Du ser tegnene på slutten i Viveks beryktede Twitter-melding, på høyden av debatten om H1-B-visum i jula. Han fremstår som en person med elitistiske holdninger, som faktisk tror han er bedre enn vanlige amerikanere. Jeg mener elitisme kan fungere i et land, men hans variant, med tydelig forakt for den jevne Trump-tilhenger, vil føre til at teknologieliten blir skjøvet til side om det får fortsette. Jeg ser lite selvrefleksjon blant folk i teknologibransjen når det gjelder selve kjernen i denne konflikten, så jeg regner med at kulturkollisjonen vil forsterkes.
Les også: Trumps Panama-oppdatering til Monroedoktrinen
– For min del er jeg amerikaner før jeg er noe yrke eller tilhenger av et bestemt -isme. Jeg hater ikke andre land, jeg elsker bare vårt, og jeg vil at alt skal fungere igjen. Når alt fungerer igjen, vil jeg at vi skal nå storhet. Jeg støtter de planene og personene som hjelper oss mot disse målene, og er helt imot dem som ikke gjør det.
– Om utenrikspolitikk: «Tech-høyresiden» er som regel imot militærintervensjoner. Går ikke det i praksis på tvers av denne nye, ekspansive sivilisasjonstanken?
– Jeg tror ikke det finnes noe samlet «tech-høyre» man kan beskrive én utenrikspolitikk for. Den politiske strømningen, om vi kan kalle det en bevegelse, er for øyeblikket delt mellom libertarianere, nasjonalister og det jeg vil kalle «sunn-fornufts-liberale». Problemet med amerikansk ekspansjon er at for å bli begeistret over denne idéen, må du ikke bare ha tro på USA, men også på amerikanske myndigheter. Myndighetene våre har vært dårlige i lang tid. De har ikke bare vært ineffektive, men har i mange tilfeller motarbeidet amerikanske interesser. Jeg rakk å miste håpet mens jeg ventet på at vi skulle få en effektiv og god regjering. Nå tror jeg fremdeles ikke vi har en slik regjering, men vi har i det minste et glimt av håp. Eller, jeg har det, og dette har åpnet meg for tanken om amerikansk storhet.
– Når det gjelder utenlandsk innblanding, finnes det dem som ser noe forferdelig i enhver amerikansk handling i utlandet. For meg lukter det ideologi, og jeg er ikke lenger ideologisk av meg. Jeg stiller bare ett spørsmål før jeg tar stilling til en politisk sak, enten her hjemme eller ute i verden: Hjelper dette oss? Hvis det gjør det, er jeg for. Hvis det verken gagner eller skader oss, er jeg likegyldig og heller mot å la være å handle. Hvis det skader oss, er jeg imot. Og mer og mer forstår jeg ikke hvordan andre kan se det annerledes.
