Staten lover trygghet og rettferdighet – men hvem betaler egentlig regningen, og hva mister vi på veien?
I norsk offentlig debatt hører vi ofte at staten er den fremste garantisten for rettferdig fordeling av goder. Velferdsstaten hylles som selve redskapet for sosial rettferdighet, og mange tar det for gitt at statlig omfordeling er det beste middelet mot ulikhet. Men hvor selvskreven er egentlig statens rolle i omfordelingen? Jeg vil utfordre dette rådende narrativet og spørre om vår tro på staten som omfordelingsmaskin kanskje hviler på en illusjon. Som den franske økonomen Frédéric Bastiat treffende formulerte det: “Staten er den store illusjonen der folk tror de kan leve på andres bekostning.” Med andre ord er det en fare for at vi luller oss inn i en forestilling om at alle kan nyte godt av statlige ytelser uten at noen betaler prisen.
Denne artikkelen tar et kritisk blikk på staten som omfordeler, sett fra et østerriksk økonomisk ståsted. Som tidligere toppleder i Fretex Miljø og mangeårig aktør innen arbeidsinkludering og samfunnsansvar har jeg selv erfart hvordan virkelig sosialt ansvar og inkludering vokser frem nedenfra – fra lokalt eierskap og sivilsamfunn – snarere enn ovenfra gjennom byråkratisk fordeling. Jeg vil argumentere for at blind tro på staten som en allmektig omfordeler er naiv. Reell rettferdighet og fellesskap skapes best i et samspill der staten spiller en begrenset, støttende rolle, mens sivilsamfunn og lokalt engasjement får blomstre.
Teoretisk rammeverk
Østerriksk økonomisk teori, representert ved tenkere som Friedrich Hayek og Ludwig von Mises, gir oss en nøkkel til å forstå hvorfor staten ofte feiler som omfordeler. Kjernen i deres argumentasjon er kunnskapsproblemet: Samfunnet vårt består av millioner av individer som hver har inngående kunnskap om sine egne behov, ressurser og lokale forhold – kunnskap som er desentralisert og spredt. Hayek påpekte at prisene i et fritt marked fungerer som informasjonsbærere: prissignaler samler opp all denne spredte kunnskapen om knapphet og etterspørsel, og formidler den til alle aktører. Slik koordineres økonomien gjennom spontan orden, en orden som ingen myndighet har designet, men som oppstår når enkeltmennesker handler fritt ut fra sin lokale informasjon. Ingen sentral planlegger, uansett hvor intelligent, kan ha full oversikt over hva alle trenger og verdsetter til enhver tid. Derfor vil forsøk på omfattende top-down omfordeling alltid være beheftet med feilinformasjon og skjevfordelinger.
Les også: Martin Bech Holtes nye bok i lys av Victor Norman, Mises og Hayek
I tillegg kommer insentivproblemet. Mises fremholdt at uten reelle markedspriser – noe som skjer når staten dominerer økonomien – mister man muligheten til rasjonell ressursbruk. Offentlige byråkrater og politikere opererer ikke under de samme effektivitetskrav som private aktører i et marked. Mens en bedrift må levere verdi eller gå konkurs, vil statlige omfordelere alltid kunne hente mer penger fra skattebetalerne dersom tiltakene går med underskudd. Insentivene for effektivitet og treffsikkerhet er dermed svakere. I verste fall kan statlig omfordeling bli preget av politiske hensyn, der særinteresser og kortsiktige gevinster for å vinne valg overstyrer hensynet til dem som virkelig trenger hjelp. Summen av dette teoretiske rammeverket er klar: En allvitende og rettferdig statlig omfordeler er en umulighet. Markedet og sivilsamfunnet, med sin desentraliserte kunnskap, vil som regel allokere ressurser mer effektivt og ofte mer rettferdig enn en fjern stat kan få til.
Eksempler fra virkeligheten
Teorien ovenfor gjenspeiles i det jeg selv har observert gjennom flere år i norsk arbeidsliv. Gang på gang har jeg sett at det er norske, lokalt forankrede eiere som tar det største samfunnsansvaret i praksis. I arbeidet mitt med arbeidsinkludering opplevde jeg for eksempel at mindre, norsk-eide bedrifter ofte gikk foran i å ansette mennesker som sto utenfor arbeidslivet. Disse bedriftene tok sjansen på ungdom som falt ut av skolen, eller inkluderte folk som av ulike grunner hadde hull i CV-en. Slik bidro de til å gi enkeltmennesker en ny start. Det er nettopp de lokale eierne – de som bor i samme kommune og møter folkene det gjelder på butikken – som ser verdien av slik inkludering.
Det samme mønsteret ser vi når det gjelder støtte til lokalsamfunnet. Lokale entreprenører og familiedrevne selskaper er gjerne først ute med å sponse kor, korps, idrettslag og andre frivillige initiativer. De vet at et levende lokalmiljø også kommer dem selv til gode i lengden, gjennom trivsel og samhold. Basert på min erfaring skjer dette samfunnsbidraget i langt mindre grad fra store statlige eller internasjonale selskaper. En statlig virksomhet kan selvsagt dele ut midler gjennom formelle støtteordninger, men ofte uten den personlige involveringen og engasjementet man ser hos lokale eiere. Multinasjonale selskaper har sjelden insentiver til å støtte det lille janitsjarkorpset på et lite tettsted i Norge – deres blikk er rettet mot bunnlinjen og globale markeder. Kontrasten er slående: De norske lokale eierne tar ansvar utover bunnlinjen, mens fjernere eiere i langt mindre grad gjør det.
Skatt og insentiver
Et av de klareste eksemplene på hvordan systemet motarbeider lokalt samfunnsansvar, er måten skattesystemet slår ut på eierskap. Formuesskatten i Norge rammer i praksis kun norske, private eiere. En norsk eier av en bedrift må hvert år betale skatt av formuen som er investert i bedriften – verdier som ofte ligger i fabrikker, maskiner og arbeidsplasser, ikke som penger på konto. Dette gjelder selv om eieren allerede betaler selskapsskatt av overskudd og utbytteskatt av utdelinger. En utenlandsk eier derimot, betaler ingen formuesskatt til Norge for sin bedrift. Med andre ord straffer skattesystemet lokalt eierskap: Norske eiere tappes for kapital bare fordi de eier, mens utenlandske investorer og staten selv slipper unna denne ekstrabelastningen.
Les også: Trumps plan for NATO sett gjennom en østerriksk økonomisk linse
Konsekvensene er alvorlige. For det første svekkes den norske eierens investeringsevne – penger som kunne blitt reinvestert i bedriften for å skape nye jobber og innovasjon, forsvinner ut som skatt. For det andre reduseres evnen til inkludering: En lokal eier som må hente ut midler for å dekke formuesskatten, har mindre handlingsrom til å ansette folk på kanten av arbeidsmarkedet eller opprette nye lærlingeplasser. For det tredje går det ut over lokale samfunnsbidrag. Midler som kunne støttet idrettslag eller kulturtiltak, blir i stedet brukt til å betale en skatt som konkurrenter med utenlandske eiere slipper. Resultatet er en konkurransevridning i disfavør av norske eiere. Vi risikerer at flere lokale bedrifter selges ut av landet eller at gründere flytter virksomheten sin, simpelthen fordi det er blitt for kostbart å være norsk eier i Norge.
Geopolitisk perspektiv
Eierskap er makt – dette er ikke bare et slagord, men en geopolitisk realitet. Når stadig mer av norsk næringsliv og eiendom havner på utenlandske hender, reduseres Norges økonomiske selvstendighet. Vi blir mer avhengige av beslutninger som tas i utlandet, ofte med andre lands interesser for øye. I en krisesituasjon – enten det handler om global finansuro, pandemi eller sikkerhetspolitisk konflikt – vil det ha stor betydning hvem som kontrollerer våre kritiske ressurser. Statens evne til å sikre nasjonal beredskap og kontroll svekkes dersom for eksempel matproduksjon, energiforsyning eller viktige teknologibedrifter eies av aktører uten lojalitet til Norge. Mange land har i dag mekanismer for å hindre at strategisk infrastruktur og industri kjøpes opp av utenlandske interessenter nettopp av denne grunn.
Lokalt eierskap er med andre ord ikke bare et spørsmål om nærhet og følelser, men om Norges strategiske handlingsrom. Når norske hjørnesteinsbedrifter selges ut, følger styringsmakten med på lasset. Utenlandske eiere vil naturlig nok prioritere sine egne interesser; deres makt over norske arbeidsplasser og verdikjeder kan i verste fall brukes på måter som ikke gagner oss. Om Norge i fremtiden skulle trenge å mobilisere ressurser – det være seg medisiner, teknologi eller energi – står vi sterkere dersom eierskapet ligger hos noen med nasjonal forankring og ansvarsfølelse for fellesskapet. Økt utenlandsk eierskap trekker i motsatt retning og kan gjøre oss mer sårbare som nasjon.
Trepartssamarbeid og forankring
Den norske modellen er bygget på tillit og samarbeid mellom tre parter: arbeidsgivere, arbeidstakere og staten. Dette trepartssamarbeidet har sikret oss relativt fredelige arbeidsmarkeder, jevn lønnsutvikling og brede velferdsordninger. Men en forutsetning for modellens suksess er at arbeidsgiversiden – eierne – har en sterk forankring i det norske samfunnet og føler ansvar for mer enn bare bunnlinjen. Norske, lokalt forankrede eiere har tradisjonelt stilt opp på fellesskapsløsninger: de aksepterer for eksempel moderat lønnsvekst i bytte mot stabilitet, investerer i kompetanseheving for sine ansatte og bidrar i dugnader for lokalsamfunnet.
Les også: Økonomisk realisme sett fra en fransk-østerriksk økonomisk metafor 🔒
Hva skjer dersom eierskapet i norsk næringsliv i økende grad flyttes ut av landet? Risikoen er at arbeidsgiversiden i trepartssamarbeidet fragmenteres eller mister interessen for den norske modellen. En internasjonal kapitalfond-eier vil neppe delta på dugnad for lokalsamfunnet, og et utenlandsk konsern vil først og fremst følge sin globale forretningsstrategi. Økt utenlandsk eierskap undergraver dermed forutsetningene for trepartssamarbeidet. Det vil kunne svekke den gjensidige lojaliteten og tilliten som er nødvendig for at partene skal finne balanserte løsninger. I ytterste konsekvens kan vi få et mer konfliktfylt arbeidsliv der fellesskapsløsninger viker til fordel for kortsiktig profittmaksimering. Trepartssamarbeidet er avhengig av eiere som både kan og vil spille på lag med storsamfunnet – og slike eiere finner vi helst blant dem som har sin forankring her hjemme.
Konklusjon
Staten har utvilsomt sin rolle å spille for å sikre et rettferdig samfunn – ingen benekter behovet for en grunnleggende velferdsstat og et sikkerhetsnett. Men det er naivt å ha en blind tro på staten som en allmektig omfordeler av alle goder. Et ensidig fokus på statlige løsninger kan gjøre oss blinde for de løsningene som finnes rett foran oss i lokalsamfunnet. Som jeg har argumentert for, besitter enkeltmennesker, lokale eiere og sivilsamfunn en kunnskap og et engasjement som staten aldri fullt ut kan erstatte.
Reell omfordeling og ekte fellesskap oppstår best i et samspill. Vi trenger en sterk stat til å sikre rammeverk og rettferdighet, ja – men vi trenger like mye et sterkt sivilsamfunn og lokale krefter som tar ansvar. Når staten og lokale eiere spiller på lag, kan vi få det beste fra to verdener: Effektiv ressursutnyttelse og sosial varme. Staten bør derfor være en tilrettelegger som støtter og stimulerer lokalt engasjement, fremfor en monopolist på alle løsninger. Å forvente at staten alene skal ordne opp i alle fordelingsspørsmål, er å tro på en illusjon. Skal vi bygge et bærekraftig og rettferdig samfunn, må vi stole på kraften i frivillighet, lokalt eierskap og det ansvaret som vanlige mennesker tar for hverandre – med staten i en viktig, men begrenset støtterolle.
Den ukjente norske økonomen som advarte mot nazistene og kommunistene 🔒
