Sør-Koreas demokratiske institusjoner har fulgt prosedyrene, og en president er avsatt. Likevel reises det spørsmål ved om grunnloven beskytter demokratiet godt nok når krisene gjentar seg.
Den 4. april bekreftet Sør-Koreas konstitusjonsdomstol enstemmig riksrettsprosessen som var igangsatt av parlamentet, etter at Yoon Suk-yeol forsøkte å gripe makten ved å erklære militær unntakstilstand 3. desember 2024. Siden den nå endelig avsatte konservative presidenten er avsatt for godt, er det det sørkoreanske folk som må utpeke hans etterfølger i et nyvalg som skal avholdes innen to måneder fra denne avgjørelsen.
Dette valget følges og kommenteres i stor grad, særlig på grunn av personligheten til meningsmålingenes favoritt, den svært omstridte Lee Jae-myung, leder av Det demokratiske partiet, det liberale opposisjonspartiet. Denne krisesituasjonen er langt mer enn en enkelt hendelse som ryster det politiske livet i «Morgenstillhetens land». Den er nok et eksempel på den maktubalansen som svekker funksjonen i et fortsatt ungt demokrati.
Yoon Suk-yeol: Fra militær unntakstilstand til riksrett
Den 3. desember 2024 erklærte den konservative presidenten Yoon Suk-yeol en midlertidig militær unntakstilstand for å overvinne stillstanden i et opposisjonsdominert parlament, som han anklaget for å sympatisere med Nord-Korea. Denne kunngjøringen, som tok sikte på å utrydde «de antistatlige pro-Nord-Korea-kreftene»[1], ble etterfulgt av en ordre om å sende tropper til nasjonalforsamlingen for å arrestere de viktigste opposisjonsfigurene. Straks etter kunngjorde general Park An-soo at «all politisk virksomhet, inkludert nasjonalforsamlingens og de politiske partienes, er forbudt»[2].
Folkets reaksjon lot ikke vente på seg og førte til et ubeskrivelig kaos foran nasjonalforsamlingen, hvor 190 av de 300 representantene som utgjør forsamlingen, klarte å møtes for i siste liten å stemme over suspensjonen av den militære unntakstilstanden. Noen timer senere kunngjorde Yoon Suk-yeol at han ville rette seg etter dette kravet, ved å oppheve unntakstilstanden og beordre tilbaketrekking av troppene. Denne helomvendingen forhindret imidlertid ikke forsamlingen i å stemme for avsettelsen av presidenten 14. desember 2024, med 204 stemmer for avgjørelsen; 12 representanter fra presidentens eget parti, People Power Party, la sine stemmer til de 192 stemmene fra opposisjonen. Slik ble Yoon Suk-yeol, fredag 4. april 2025, den andre konservative presidenten som er blitt avsatt.
Selv om denne avgjørelsen fra Konstitusjonsdomstolen har den fordelen at den avslutter dette forrykende kapittelet som varte i fem måneder, gjør den ikke den umiddelbare politiske fremtiden til Sør-Koreas unge demokrati mer oversiktlig. Det skyldes i stor grad den svært omstridte personligheten til meningsmålingenes favoritt. Etter å ha tapt med knapp margin i presidentvalget i 2022, klarte Lee Jae-myung likevel å oppnå en viss innflytelse ved å vinne et sete som folkevalgt og ta kontroll over Det demokratiske partiet. Med dette partiet i ryggen førte han en nådeløs opposisjonspolitikk mot det konservative mindretallet i nasjonalforsamlingen, noe som førte til den fastlåste situasjonen som fikk Yoon Suk-yeol til å gi etter for fristelsen til å innføre militær unntakstilstand.
Les også: Sør-Korea vil ta imot nordkoreanske krigsfanger fra Ukraina
Lee Jae-myung har imidlertid ikke bare støttespillere i sitt eget parti. Partiets “gamle garde” er nemlig lite begeistret for det de mener er en populistisk og for offensiv stil, men de uttrykker særlig frykt på grunn av korrupsjonsanklagene som hviler over ham. Lee er nemlig i sentrum av flere saker som blant annet omfatter ulovlige pengeoverføringer til Nord-Korea[3].
Den mest medieomtalte av disse sakene kan resultere i at han mister retten til å stille til valg i ti år. Opposisjonslederen anklages for å ha brutt valglovene i 2021 under en TV-debatt, der han angivelig skal ha fremsatt uriktige opplysninger. Han ble kjent skyldig i november 2024, men frikjent i ankesaken 26. mars 2025, før aktor valgte å anke avgjørelsen og ta saken videre til Høyesterett. Gjennomføringen av dette nyvalget er både en gyllen mulighet for Lee Jae-myung og nok et kapittel i den turbulente historien til Sør-Koreas demokrati.
Et ubalansert demokratisk system
Sør-Koreas demokratiske overgang fant sted i 1987, syv år etter Gwangju-opprøret[4], som førte til at 160 mennesker mistet livet og 70 andre forsvant. Siden den gang har tre presidenter blitt stilt for riksrett, hvorav to endte med avsettelse ved kjennelse fra Konstitusjonsdomstolen. President Park Geun-hye ble dermed den første som ble avsatt i 2017, i forbindelse med en korrupsjonssak[5]. I ettertid ble det oppdaget bevis som viser at fru Park også hadde vurdert å innføre militær unntakstilstand[6].
Den hyppige bruken av riksrett vitner om en underliggende ustabilitet i måten Sør-Koreas demokrati er bygd opp på. Denne strukturen stammer både fra landets diktatoriske arv, med en sterk utøvende makt, og fra en intens politisk og sosial polarisering som gjenspeiles i valgresultatene og i forholdet mellom presidenten og de folkevalgte.
Det sørkoreanske samfunnet er preget av en stor splittelse mellom Det konservative partiet, som ønsker et nært samarbeid med USA, og Det demokratiske partiet, som ofte går inn for en tilnærming til Pyongyang. Derfor beskyldes liberalerne ofte for å være ettergivende overfor Nord-Korea, mens de konservative blir anklaget for imperialisme på grunn av sitt nære forhold til Washington. Opprinnelig var denne politiske skillelinjen knyttet til utenrikspolitikk, men den har blitt forsterket av spenninger knyttet til interne samfunnsforhold, som feminisme, religion og seksualitet. Det er også et dypt generasjonsskille blant velgerne.
Les også: Sør-Korea stopper nye nedlastinger av DeepSeek
Disse splittelsene er forankret i de to store partiene i landet, som dominerer det politiske landskapet i stor grad. Bare 15 prosent av medlemmene i nasjonalforsamlingen velges gjennom forholdstallsvalg, noe som gir lite rom for mindre partier og den ideologiske fornyelsen de kunne ha bidratt med. Resultatet er at de politiske skillelinjene blir stående fast. Denne forankringen av polariseringen kommer til uttrykk i et dysfunksjonelt forhold mellom presidentembetet og nasjonalforsamlingen.
Den sørkoreanske presidenten har svært omfattende fullmakter på flere områder, som gjennomføringen av landets utenrikspolitikk og budsjettvedtak. Siden det ikke er mulig å stille til gjenvalg, kan presidenter som avløser hverandre, bli fristet til å gjennomføre partiets politikk uten å ta hensyn til opposisjonens anliggender. Samtidig fører ofte mellomvalgene til situasjoner med fastlåst flertall, noe som i større grad kan få den utøvende makt til å iverksette tiltak med makt. Yoon Suk-yeol brukte for eksempel vetoretten 21 ganger siden han ble valgt i mai 2022[7].
De hyppige stillstandene fører til to vedvarende utfordringer: De undergraver både institusjonenes stabilitet og kontinuiteten i den førte politikken. På den ene siden tyr opposisjonen ofte til riksrett, et virkemiddel som opprinnelig var ment som en sikkerhetsventil – ikke som et politisk våpen. På den andre siden kan den utøvende makt fristes til å overvinne fastlåste situasjoner ved å bruke makt. Yoon Suk-yeols bruk av militær unntakstilstand er et tydelig eksempel på dette. Eksperter fra begge leirer er enige om at en endring av grunnloven er nødvendig. Det gjenstår imidlertid å avgjøre om det er presidenten eller nasjonalforsamlingen som skal få redusert eller strammere regulerte fullmakter.
Sluttnoter
[1] https://www.wsj.com/opinion/south-korea-martial-law-yoon-suk-yeol-3d86aa1c?page=1
[4] https://guides.loc.gov/south-korean-democratization-movement/kwangju-uprising
[5] https://www.nytimes.com/2017/03/09/world/asia/park-geun-hye-impeached-south-korea.html
[6] https://foreignpolicy.com/2024/12/09/yoon-coup-martial-law-south-korea-constitutional-chaos/
[7] https://magazine.thediplomat.com/2025-04/will-lee-jae-myung-rise-from-south-koreas-political-chaos
