Hva om Europas energiredning ikke ligger i det fjerne Qatar eller Algerie, men i et land EU knapt anser som en strategisk partner? Aserbajdsjan er klar til å drive Europas framtid — hvis Brussel endelig legger merke til det.
Mens Den europeiske union arbeider for å redusere sin avhengighet av russisk energi og fremskynde det grønne skiftet, blir én regional partner stadig viktigere: Aserbajdsjan.
Plassert i skjæringspunktet mellom Europa og Asia, har Aserbajdsjan blitt en nøkkelleverandør av både fossile brensler og fornybar energi. Likevel behandler Brussel Baku mer som en kortsiktig løsning enn som en langsiktig strategisk partner. Det er en feil Europa ikke lenger har råd til.
En stabiliserende energipartner
Siden Russlands fullskala invasjon av Ukraina har EU gjort betydelige fremskritt med å diversifisere bort fra russisk gass. Likevel finnes det fortsatt forsyningssårbarheter — særlig i Sentral- og Sørøst-Europa. Her har Aserbajdsjan tatt ansvar.
Gjennom Southern Gas Corridor (SGC) leverer Baku nå naturgass til mer enn ti europeiske land, blant dem Italia, Hellas, Ungarn og Slovakia. Disse leveransene har vært avgjørende for å opprettholde energistabiliteten. I 2022 undertegnet EU et memorandum med Aserbajdsjan om å doble gassimporten innen 2027. Men forsinkelser i prosjektfinansieringen — særlig utvidelsen av Trans Adriatic Pipeline (TAP) og Trans-Anatolian Natural Gas Pipeline (TANAP) — har allerede tvunget Aserbajdsjan til å nedjustere sine eksportmål.
Les også: COP29 i Baku: Et klimatoppmøte i skyggen av militarisme og etnisk rensing
Hvis Europa mener alvor med å bygge energisikkerhet, må det handle raskere for å sikre langsiktige forsyningsruter og investere i infrastruktur som kobler kaspisk gass til det europeiske nettverket.
En dreining mot grønn energi
Aserbajdsjans rolle er ikke begrenset til fossile brensler. På COP29, som ble arrangert i Baku i november 2024, presenterte landet sin visjon om å bli et knutepunkt for fornybar energi.
Med mer enn 27 GW landbasert vind- og solkraftkapasitet og anslagsvis 150 GW offshore samarbeider Aserbajdsjan med internasjonale partnere — deriblant Masdar, ACWA Power og BP — for å utvikle sin grønne energisektor. Et av de mest ambisiøse forslagene er Caspian-EU Green Energy Corridor, en undersjøisk kraftledning som skal frakte elektrisitet fra Aserbajdsjan via Georgia og Svartehavet til Romania og Ungarn. Hvis den realiseres, vil denne korridoren bli den første storskala overføringen av kaspisk grønn energi inn i EU — og en milepæl for regionalt samarbeid.
Men på samme måte som sin fossilstrategi avhenger også Aserbajdsjans fornybarambisjoner av tydeligere politisk støtte og investeringer fra Brussel. Prosjektet står per i dag oppført under EUs Global Gateway-strategi, men det er gjort lite framdrift i gjennomføringen.
Realpolitikk og regional balanse
For å være tydelig: Forholdet mellom Aserbajdsjan og EU er i stor grad transaksjonelt. Baku balanserer sitt samarbeid med Brussel med nære forbindelser til Russland, Tyrkia og Iran. Likevel har Aserbajdsjan i en region preget av ustabilitet vist både pålitelighet og ambisjon — både innen energi og diplomati.
EU har lenge satset på pragmatiske partnerskap i sin eksterne energipolitikk — enten med Algerie, Qatar eller Kasakhstan. Utfordringen nå er å bruke samme logikk overfor Aserbajdsjan, samtidig som det stilles krav til styringsstandarder og åpenhet i felles prosjekter.
Brussel må også forstå at det er en fare for at viktige strategiske muligheter går tapt. Forsinkelser og motstridende signaler om energisamarbeid kan få Aserbajdsjan til å utdype partnerskapene sine med Kina, Gulf-statene eller andre aktører som ønsker å øke sin innflytelse ved Det kaspiske hav.
Selvsagt er dette ikke utelukkende EUs ansvar. For at Aserbajdsjan skal bli en troverdig langsiktig energipartner, må landet fortsette å forbedre sine regulatoriske rammer, gi investorer tillit og tilpasse sine klimaforpliktelser til internasjonale standarder. COP29 ga Baku en global plattform; nå må ordene følges opp med handling.
Et partnerskap verdt å bygge
EU bør ikke lenger se på Aserbajdsjan som en reserveleverandør. Det er en partner som kan bidra til både energisikkerhet og klimafremskritt — men bare hvis Brussel møter forholdet med strategisk hensikt.
Det betyr: Å investere i utvidelsen av Southern Gas Corridor, særlig TAP og TANAP; å fremskynde Caspian-EU Green Energy Corridor under Global Gateway; å tilby langsiktige kontrakter og finansieringsrammer for gass og fornybar energi; å føre en konsekvent politisk dialog på høyt nivå.
Innsatsen øker. Hvis EU vil nå sine klimamål, styrke sine østlige partnerskap og sikre stabil forsyning, må Aserbajdsjan inngå i regnestykket — ikke som en bekvemmelighet, men som en hjørnestein i Europas energiframtid.
