Konflikten mellom Det østerrikske keiserriket og Det osmanske imperiet danner den geopolitiske bakgrunnen for tidlig moderne tid i Øst-Europa.
Etter å ha erobret Konstantinopel i 1453, fortsatte tyrkerne fremrykningen inn i Ungarn (seieren ved Mohács i 1526) og beleiret Wien for første gang i 1529. Den gang ble hæren til Suleiman den Store stanset både av et regnfullt sommerhalvår og de østerrikske forsvarerne. Dette ble nærmest det eneste store nederlaget i osmanenes fremmarsj i Sørøst-Europa.
For osmanene ble Wien det Konstantinopel hadde vært for muslimene siden 600-tallet: en geopolitisk hellig gral, et mål som var både symbolsk og strategisk – eller strategisk nettopp fordi det var symbolsk. I de to hundre årene etter Mohács utkjempet de to rikene krig i til sammen 77 år, stadig med Ungarns grenser som innsats. Den vestlige delen, kalt «det kongelige Ungarn», forble i Habsburgernes hender etter at kong Ludvig II falt ved Mohács. Suleiman mislyktes på nytt i forsøket på å innta Wien i 1566: hans død under beleiringen av Sziget førte til at hæren trakk seg tilbake, svekket og demoralisert, selv om planen egentlig var å rykke frem helt til den østerrikske hovedstaden.
Wien: En ny hellig gral
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
