Ikke langt fra slagmarken der Den tyske orden gikk på et nederlag i 1410, fant det fem århundrer senere sted et slag som i tysk framstilling av første verdenskrig har samme betydning som Marne har i Frankrikes historie.
Selv om tyskerne, i motsetning til i det middelalderske slaget[1], klarte å avverge en slavisk invasjon, viser seieren fra 1914 samtidig en feilslått strategi som fikk dem til å akseptere risikoen for en omfattende væpnet konflikt … som skulle bli mer skjebnesvanger for Det andre riket enn Grunwald noen gang var for Den tyske orden.
Myten om «Schlieffen-planen»
Den fransk-russiske militæralliansen fra 1892 var et alvorlig slag for de tyske strategene: I en eventuell krig kunne landet bli presset fra to kanter av farlige fiender – den ene med en hær som hadde moderne skyts, blant annet en hurtigskytende 75 mm-kanon (ferdigutviklet i 1897), den andre med et nærmest utømmelig menneskelig reservoar. To år etter at Otto von Bismarck, «jernkansleren» som både samlet Tyskland og isolerte Frankrike diplomatisk, trakk seg, raste prosjektet hans sammen, og Europa begynte å samles i to rivaliserende blokker. Alliansene skulle være forsvarspakter som avskrekket fra krig, men de tvang alle parter til å planlegge for det verste: For Det tyske keiserriket innebar det en mulig krig på to fronter.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Slaget ved Tannenberg / Grunwald (15. juli 1410): Gudenes skumring 🔒
