En utstilling av Michelangelos skisser til det sixtinske taket vekker relevante spørsmål for vår historiske tid.
Michelangelo Buonarroti var ikke en stor maler, etter eget utsagn, spesielt sammenlignet med hans samtidige og elever, Caravaggio og Rafael. Han ønsket å være mer kjent som billedhugger, som var hans første lidenskap, og han blir ansett som antakelig den største noensinne. Han avslo å male taket i Det sixtinske kapell tre ganger, flyktet to ganger, ble innhentet og brakt tilbake to ganger, og ble angivelig slått i ansiktet av pave Julius II minst én gang. Besøkende skal ikke lage noen lyd i løpet av den strengt tidsbegrensede omvisningen, men det er vanligvis ikke nødvendig med noen håndheving; omfanget, kompleksiteten og skjønnheten i verket gjør den besøkende målløs og ydmyk idet han går gjennom salen med anstrengt nakke og hodet hevet, mens han skuer opp—dødelighet i nærvær av det guddommelige.
Det er umulig å beskrive hvor sterk opplevelse Det sixtinske kapell kan være, selv om opplevelsen kan påvirke deg ulikt avhengig av din filosofiske innstilling. En kvinne med amerikansk aksent mumlet ved siden av meg da vi gikk ut av salen om summen av penger brukt for å male «bibelske historier», et nivå av hverdagslig utilitarisme som jeg, som historiker, knapt kunne begripe De ni freskene i taket, og skikkelsene i dem, øker i størrelse – noe enkelte tilskriver Michelangelos fortellerevne og kunstneriske geni: fra den beskjedne Skapelsen til hele veggen dekket av Dommedag – det største freskomaleriet som noensinne er malt av en menneskehånd inspirert av musene (red. anm. viser til de ni gudinnene for kunst og vitenskap i gresk mytologi, ofte brukt som symbol på kunstnerisk inspirasjon). En mer prosaisk forklaring er at han ikke visste hva han i utgangspunktet holdt på med. Historien forteller at han malte det første panelet på nært hold, kom ned og så at de knapt var synlige fra gulvet, og deretter malte hvert panel i en større utgave enn det forrige.
Michelangelo: The Genesis of the Sistine er for øyeblikket en utstilling i Muscarelle Museum of Art, ved siden av det vidstrakte William and Mary-campus i den tidligere britiske kolonihovedstaden i Virginia, tilgjengelig for allmenn besiktigelse til langt ut i mai. Den inneholder sjeldent viste skisser og brev utlånt fra Firenze og Vatikanet. Et portrett av kunstneren, malt av en av hans «fantasiløse» studenter (som han senere avviste), er utstilt: Michelangelo bærer en hvit middelhavsturban – et symbol på overklassens meritokratiske idealer i renessansens Italia etter korstogene. De mange eksperimentelle skissene av kropper i spenning – tidlige tegn på at vitenskapen begynte å gjøre seg gjeldende i kunsten – er utstilt sammen med brevene hans, som inneholder enkle, hverdagslige samtaler om dukater (red. anm. en type gullmynt som ble brukt som betalingsmiddel i store deler av Europa fra middelalderen og fram til 1800-tallet). Selv guddommelig inspirerte kunstnere er ikke hevet over menneskelige behov.
Les også: Valentinsdagen: Fra Venus til Sankt Valentin og Victoria 🔒
Gjengivelsen av Dommedag burde hatt flere forklarende merknader for dem som ikke kjenner bakgrunnen. Uten historisk forankring er det vanskelig å forstå betydningen av dette maleriet. Kuratorene kunne med fordel ha forklart litt mer – for eksempel hvorfor Guds sønn, som sprenger tid og rom, fremstilles så muskuløs i midten av bildet; hvorfor de fleste nakne skikkelsene i fresken senere ble tildekket av Michelangelos egne elever; eller hvorfor en flådd og skallet Sankt Bartolomeus (som ikke så rent lite ligner kunstneren selv) holder sin egen hud i hånden.
Et av de store historiske spørsmålene siden Hypatias tid (red. anm. en gresk filosof og vitenskapskvinne fra Alexandria [ca. 360–415 e.Kr.], ofte sett som et symbol på overgangen fra antikkens filosofi til kristendommens tid.) er om Athen siviliserte Jerusalem, eller om Jerusalem stabiliserte Athen. Med det menes: Var det innføringen av athensk rasjonalitet og romersk elitesofistikering som forvandlet det filosofiske grunnlaget i en stammebasert religion fra Midtøsten – en religion som spredte seg gjennom et krigersk og hierarkisk kontinent? Eller var det snarere denne revolusjonære og egalitære kraften som til slutt dempet og stabiliserte et voldelig kontinent, og ga grunnlag for menneskelig blomstring i et område som ellers syntes dømt til evig underkastelse under hierarki og ensretting?
Jeg er ikke den rette til å felle en endelig dom i denne debatten, selv om det er tankevekkende at libertinere som Rafael og Michelangelo ble blant kristendommens største malere – udødeliggjort på veggene i bygningen hvor St. Peters levninger hviler under gulvet. Ironien i vår tid er at forsvaret av denne arven nå ligger i hendene på mennesker som kanskje ikke engang vet om de står nærmest Athen eller Jerusalem, når de erklærer et korstog for å redde den «vestlige» sivilisasjonen. Michelangelos malerier ble en gang tildekket av tidens puritanske krefter – noe dagens Savonarolaer (red. anm. Girolamo Savonarola (1452–1498) var en italiensk dominikanermunk og reformator kjent for sin moralske kamp mot kunst, luksus og dekadanse i renessansens Firenze) kanskje burde reflektere litt over.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.
