Utover kampene mellom de drusiske militsene og styrkene til det nye syriske regimet, har både Israel og al‑Sharaa interesse av å bevare sin troverdighet, noe som kan forlenge konflikten i Jabal al-Druze og føre til en direkte intervensjon fra de israelske væpnede styrkene.
En konflikt mellom samfunnsgrupper
Den 13. juli ble en druser bortført av en væpnet sunnimuslimsk arabisk gruppe som bemannet en veisperring. Denne gruppen tilhører en beduinminoritet som har vært fastboende i Jabal al-Druze i flere tiår. Det har vært gjentatte konflikter mellom drusere og disse beduinene. I 2001 ble en druser drept da han forsvarte åkeren sin mot flokken til sine beduinnaboer. Hendelsen førte til flere dødsfall og en omfattende anti‑Assad‑demonstrasjon blant druserne i Jabal, som beskyldte regimet for å støtte beduinene. I dag står vi i en lignende situasjon, fordi det nye syriske regimet støtter beduinene i området mot de drusiske militsene som nekter å la det gjenerobre provinsen Suwayda, som tilsvarer Jabal al-Druze. Denne provinsen, med rundt 350 000 innbyggere, hvorav 150 000 bor i Suwayda, består av over 90 prosent drusere. Kristne, sunnimuslimske arabere og fastboende beduiner utgjør hver 5 prosent av befolkningen. Disse siste bor i et randstrøk av Suwayda og spredt i Jabal, i utkanten av drusiske lokalsamfunn.
Med et sunnimuslimsk islamistisk regime ved makten føler beduinene i Jabal al-Druze, som også er sunnimuslimer, seg styrket. De håper det nye regimet vil avvæpne druserne og gi dem makten i regionen. Deres raske befolkningsvekst og landsomfattende stammebånd kan snart gjøre det mulig for dem å sikre seg de beste jordene. De sunnimuslimske innbyggerne i Deraa misunner også Jabal al-Druze og vil hevne seg på denne befolkningen, som stort sett forble lojal mot regimet under krigen. I tillegg regnes druserne som kjettere av islamistene. Fatwaen som Palestinas stormufti utstedte i 1932, og som endelig anerkjente dem som muslimer – slik som også alawittene – er ikke nok til å beskytte dem mot islamistisk ekstremisme, særlig når den kombineres med maktbegjær og plyndring.
Les også: Al-Jolani: Ulv i fåreklær eller ekte forvandling? 🔒
Gjenforening med jern og blod
Allerede ved de første sammenstøtene i Suwayda rykket sikkerhetsstyrkene til det nye regimet inn i Jabal al-Druze for å «gjenopprette orden». I realiteten søker de å legge under seg denne drusiske provinsen, som de facto var selvstyrt, slik de gjorde i mai i de drusiske forstedene til Damaskus. Ahmad al‑Sharaa ønsker å etablere én samlet islamsk republikk i Syria og vil ikke tillate noen form for lokal autonomi. Dette er vanlig etter en konflikt: samle landet og avvæpne militsene for å bygge en nasjonal hær. Det syriske regimet ser ut til å ha støtte fra gulfmonarkiene, Tyrkia og vestlige stater til dette prosjektet. Likevel gir massakren på alawitter i mars 2025 og hundrevis av drusere i Damaskus’ forsteder i mai 2025 grunn til bekymring for de berørte befolkningene. Al‑Sharaas regime er nemlig verken demokratisk eller inkluderende, til tross for hans retorikk om toleranse overfor religiøse og etniske minoriteter.
Den 14. juli stormet al‑Sharaas tropper Suwayda med stridsvogner, artilleri og droner og bombet drusiske stillinger. Angrepet ble fulgt av overgrep mot sivile, ettersom flere titall mistet livet bare fordi de var drusere. Boliger ble brent og butikker plyndret, mens regimets kommunikasjonstjenester viste beroligende videoer: sikkerhetsstyrker som beskytter sivile og bare samler inn våpen. Statsmediene fremhever Laith Balous, lederen for den drusiske militsen «Menn av verdighet», som fordømmer andre grupper som ulovlige pro‑Assad‑bander. Han har oppfordret sine trosfeller til å legge ned våpnene og ønske den nyopprettede syriske hæren velkommen. Faktisk ble denne militslederen utvist fra Jabal al-Druze i mai, da han ble ansett som forræder mot den drusiske saken. Han allierte seg med al‑Sharaa allerede i desember 2024, i håp om å bli drusernes leder i Syria og hevne faren, som ble drept i september 2015 for å ha forrådt Bashar al‑Assads regime. Man må huske at de drusiske klanene den gangen opprettet militsgrupper for å forsvare Jabal al-Druze mot sunnimuslimske opprørere, IS og al‑Nusra fronten. I dag ønsker de samme militsene, som kontrollerer området, ikke å bli avvæpnet av dem de tidligere kjempet mot, noe som forklarer den harde motstanden. Men al‑Sharaa er fast bestemt på å erobre Jabal al-Druze. Dette er avgjørende for hans renommé hos egne styrker og for planen om en autoritær gjenforening av landet.
Les også: Jihadistlederens dilemma: Kan al-Jolani balansere ekstreme visjoner og pragmatiske behov? 🔒
Jabal al-Druze og Golanhøydene – samme kamp?
Utenfor grensene møter al‑Sharaa bare Israels fiendtlighet; Israel foretrekker et føderalt Syria som verner minoriteter og holder landet svakt internt. Til tross for regimets tilnærmelser, vilje til å diskutere fred og til og med tilslutning til Abraham‑avtalene, har Israels ledere ingen tillit til ham. De mener at al‑Sharaa, hvis krigsnavn var al‑Joulani («golansk»), aldri vil gi opp Golan, og at han, når han først styrer et gjenforent Syria, vil bli et problem for Israel. Dermed blir forsvaret av den drusiske minoriteten i Syria avgjørende for å demilitarisere Sør‑Syria og sikre Golanhøydene. Israels strategiske interesser møter her de syriske drusernes ønske om selvstyre. Solidariteten fra israelske drusere med sine syriske trosfeller styrker dette. Den 16. juli oppfordret den åndelige lederen for Israels drusere, sheikh Muwafaq Tarifa, militære i sitt samfunn til å nekte tjeneste hvis Israel ikke gjorde alvor av å beskytte Syrias drusere. Saken Suwayda er dermed blitt et innenrikspolitisk tema for regjeringskoalisjonen, svekket av at partiet Forent Torah‑jødedom trakk seg i protest mot verneplikt for ultraortodokse studenter. Dette er paradoksalt, ettersom druserne deltar aktivt i forsvaret av den jødiske staten.
Benjamin Netanyahus israelske regjering setter både intern og ekstern troverdighet på spill ved å forsvare Syrias drusere. Å forlate dem ville innebære deres nederlag og antakelig et blodbad verre enn det alawittene opplevde i mai. Erobringen av Jabal al-Druze ville styrke Ahmad al‑Sharaa ytterligere i Syria, fordi den ville fremstilles som en seier over Israel, «drusernes beskytter». Han kunne så angripe kurderne uten å bli stilt til ansvar. USA har forlatt alle sine baser mellom Hasakeh og Deir al‑Zor. Mellom Tel Aviv og Washington merkes tydelig divergerende interesser i Syria. Likevel forholder Benjamin Netanyahu seg uanfektet av oppfordringer til tilbakeholdenhet; når Israels sikkerhet står på spill, kan selv Donald Trump ikke stanse ham. Vil al‑Sharaa klare å svelge denne ydmykelsen? Luftangrepet mot forsvarsdepartementet i Damaskus er et alvorlig varsel. Det blir interessant å se i dagene som kommer om den syriske presidenten har nådd grensen for sin pragmatisme.
Fra jihad til inklusiv politikk? HTS-lederen forfører Vesten med falske løfter
