Qatar hadde en amerikansk base, men ble likevel bombet av Israel. Nå søker regionens makter nye garantier.
En geopolitisk jordskjelvavtale fant nylig sted i Midtøsten. Saudi-Arabia fikk over natten beskyttelse under Pakistans atomparaply gjennom en «strategisk forsvarspakt» med Islamabad. Avtalen gir også det økonomisk pressede Pakistan et pusterom – en diplomatisk bragd i en usedvanlig heldig måned for landet. Som et tydelig signal til Israel og USA informerte kongedømmet amerikanerne først etter at avtalen var undertegnet.
At saudierne nå får tilgang til den første «islamske bomben», er ingen nyhet. I Bob Woodwards bok War (2024) fortelles det at kronprins Mohammed bin Salman en gang sa til senator Lindsey Graham: «Jeg trenger ikke uran for å lage en bombe, jeg kan bare kjøpe en fra Pakistan.» Både Tyrkia og Saudi-Arabia har lenge hatt muligheten til å lene seg på det pengemanglende Pakistan som atomvåpenreserve. Det nye er at de hittil har støttet seg på den amerikanske paraplyen – åpent gjennom NATO for Tyrkias del, og mer stilltiende i Saudi-Arabias tilfelle.
Men Israels bombing av Qatar endret spillet. Qatar hadde en amerikansk base, men USA klarte ikke å hindre angrepet fra en alliert stat som allerede er involvert i konflikter med fem naboer – Syria, Libanon, Iran, Jemen, samt Gaza og Vestbredden. Nå står også det lille gulfmonarkiet på målskiven.
At en amerikansk base ikke lenger gir reell avskrekking, har fått Tyrkia til å søke forsoning med Egypt – og Saudi-Arabia til å søke atomgarantier hos Pakistan. Den nye Joint Strategic Defense Agreement antyder at Pakistans strategiske styrker vil kunne brukes ved enhver krisesituasjon, og at samarbeidet styrker felles avskrekking. Den slår også fast at et angrep på én part regnes som et angrep på den andre. I motsetning til NATO gir den ingen rom for konsultasjoner – og ingen uklarhet. Pakistanske myndigheter presiserte etterpå at avtalen omfatter «alle militære virkemidler».
Les også: Avtalen mellom Saudi-Arabia og Pakistan: Mot et nytt strategisk rammeverk?
Ingen hadde ventet dette. Det har lenge vært kjent at det saudiarabiske kongehuset finansierte Pakistans atomprogram, men at forbindelsen nå blir åpenlys, viser at de arabiske statene vender blikket bort fra USA. Amerikanerne har på sin side bundet seg stadig tettere til en av regionens mest aggressive stater – tilsynelatende uten tidsbegrensning og uavhengig av hjemlig opinion.
For å forstå bakteppet kan man trekke frem den fremste representanten for neorealismen, Kenneth Waltz, som i 2012 skrev: «Israels regionale atommonopol, som har vist seg bemerkelsesverdig stabilt i fire tiår, har lenge skapt ustabilitet i Midtøsten. Ingen andre regioner i verden har en enslig, uavhengig atommakt. Det er Israels atomarsenal – ikke Irans ønske om ett – som har bidratt mest til dagens krise. Makt, tross alt, fremkaller balanse.»
Waltz siktet den gang til Iran. Han la til: «Men de tiltakene som har gjort det mulig for Israel å beholde sin atomoverlegenhet på kort sikt, har også forlenget en ubalanse som ikke kan vare på lang sikt. Israels evne til å slå til mot potensielle atomrivaler uten konsekvenser har gjort fiendene desto mer ivrige etter å hindre at det skjer igjen.»
Den nye avtalen gir et nytt element i denne maktbalansen. Det er verdt å merke seg at Pakistans atomrakett Shaheen kan nå Tel Aviv på rundt tolv minutter – noe Iran ikke er i nærheten av. Avskrekkingseffekten er derfor betydelig.
Til tross for spekulasjoner har dette trolig lite med India å gjøre. Selv om Indias nye doktrine – «hvert terrorangrep er en krig» – må revurderes, kan pakistanske styrker i stedet bli involvert i konflikten mot houthiene i Jemen.
Samtidig har Egypt lagt bak seg sin motvilje mot Tyrkias støtte til Det muslimske brorskap siden 2013. Ankara og Kairo skal nå gjennomføre felles marine- og luftøvelser i det østlige Middelhavet – for første gang på over ti år. Samtidig som Saudi-Arabia inngår sin strategiske pakt med Pakistan, styrker Tyrkia og Egypt samarbeidet, og legger grunnlaget for en regional allianse til sjøs og i luftrommet.
Det nye Midtøsten vil se svært annerledes ut når disse ordningene blir fullt operative. Nå er det USA som risikerer å stå isolert.
