I 1989 betalte rumenerne med livet for å slippe unna diktaturet. Nå risikerer de å gå i søvne inn i isolasjon.
I seks måneder har Romania levd i en tilstand av dvale. Sjokkseieren til en ukjent ultranasjonalist, Călin Georgescu, i første runde av presidentvalget i november utløste en konstitusjonell krise.
Landets høyeste domstol annullerte valget, avlyste andre runde og viste til russisk innblanding. Nå, mens det andre forsøket på å velge en ny president nærmer seg slutten, står rumenerne overfor et valg som kan endre både landets skjebne og stabiliteten på NATOs østlige flanke.
Den 18. mai må velgerne velge mellom Georgescus utpekte arvtaker, George Simion, en 38 år gammel ildsjel som leder det ytre høyre-partiet Alliansen for rumenernes forening (AUR), og Nicușor Dan, den intellektuelle, 55 år gamle EU-vennlige ordføreren i Bucuresti.
Simions solide 41 prosent i første runde—betydelig høyere enn menings- og valgdagsmålingene forutså—gjør ham til soleklar favoritt. Dan, som fikk 21 prosent som uavhengig kandidat, har en bratt oppoverbakke for å tette gapet.
Innsatsen kan knapt være høyere. Romania risikerer å vende ryggen til rollen som pålitelig vestlig alliert midt i et populistisk opprør mot den liberale orden. En seier for Simion vil ikke bare innebære et politisk skifte i Romania, men også utløse et økonomisk jordskjelv og en strategisk omstilling som kan alvorlig hemme Ukrainas krigsinnsats.
La oss begynne med økonomien
Simions program er en cocktail av populistiske løfter og nasjonalistisk retorikk. Han lover å «ta tilbake kontrollen» fra Brussel, forhandle om Romanias bidrag til EUs budsjett og prioritere «Romania først»-politikk.
Les også: Romania: Rystet, men med bevist demokratisk robusthet
Hans rådgivere snakker åpent om å følge den «ungarske modellen» med «illiberal» demokrati. Utenlandske investorer, som allerede er nervøse etter valguroen i november, kan trekke seg ut. Den rumenske leu kan stupe. Lånekostnadene vil skyte i været når markedene priser inn risikoen for en statsgjeldskrise.
I motsetning til den gradvise glidningen bort fra liberale normer vi har sett i Ungarn og Polen, vil et Simion-presidentskap innebære et dramatisk brudd. Enhver mulighet for å gjenreise den økonomiske veksten, som inntil nylig var den høyeste i EU, vil forsvinne.
Tilgangen på europeiske strukturfond, verdt 80 milliarder euro over sju år, vil tørke ut når Brussel aktiverer sin rettsstatsmekanisme. Utvandringen, som allerede har sett fire millioner rumenere forlate landet siden EU-innmeldingen i 2007, vil øke. Innenlandske bedrifter, særlig innen teknologi og industri, vil flytte til mer stabile jurisdiksjoner.
De geopolitiske konsekvensene
Men de geopolitiske konsekvensene overgår de økonomiske skadene. Romania deler en 650 kilometer lang grense med Ukraina—den lengste blant EU-landene. Svartehavshavnen i Constanța håndterer millioner av tonn ukrainske korn-eksporter. Landet huser NATOs største landbase på alliansens østflanke og har tatt imot over 100 000 ukrainske flyktninger.
Simion har lovet å stanse Romanias støtte til Ukraina. Selv om han ikke går så langt som sin diskvalifiserte forgjengers åpne hyllest av Vladimir Putin, har han tatt til orde for «nøytralitet» og omtalt Ukrainas territorielle integritet som «forhandlingsbar».
Hans visjon for Romania omfatter å gjenvinne tapte territorier i Moldova og Ukraina, noe som minner om den irredentismen som destabiliserte Europa på 1930-tallet.
For Ukraina vil konsekvensene være umiddelbare og alvorlige. Romania utgjør den avgjørende logistiske ryggraden for vestlig militærhjelp som strømmer gjennom Svartehavs-korridoren. Det fungerer som den viktigste alternative ruten for korn-eksport når Russland blokkerer ukrainske havner. En Simion-regjering vil sannsynligvis begrense begge deler, noe som kan knekke Ukrainas landbruksøkonomi og forstyrre NATOs forsyningslinjer.
Ringvirkningene vil destabilisere hele regionen. Moldova, som allerede sliter med separatisttrusler og energikriser, vil miste sin viktigste EU-allierte. Ungarns Viktor Orbán vil få en mektig partner i sitt forsøk på å omforme EU innenfra. Putin vil plutselig oppleve at Svartehavsstrategien hans er snudd på hodet, med en vennligsinnet makt som kontrollerer vestkysten.
Et slag i ansiktet for Romanias politiske klasse
Likevel kan det mest bekymringsfulle være Simions gjenklang hos misfornøyde velgere. Hans suksess speiler en dyp fremmedgjøring fra Romanias politiske elite, som mange klandrer for å ikke ha tettet utviklingsgapet til Vest-Europa.
Til tross for at EU-medlemskapet har brakt enestående velstand, er ulikheten fortsatt skarp. Mens Bucuresti kan skryte av skinnende kjøpesentre og teknologisentre, mangler store deler av det rurale Romania grunnleggende infrastruktur.
Simion utnytter denne misnøyen med populistisk teft. Han fordømmer Romanias ledere som «Brussel-marionetter», stiller spørsmål ved NATOs krav til militærutgifter og raser mot «sviket» av tradisjonelle verdier.
Les også: Riddere, ikke bønder: Romania og Sør-Korea som «offshore balanserere»
På hans valgkamparrangementer ropes det om at Romania bør trekke seg fra EUs migrasjonskvoter, og han truer med å utfordre Romanias grenser mot Ukraina og Moldova.
Dan representerer alt Simion motsetter seg: teknokratisk styring, europeisk integrasjon og sivilt engasjement. Som ordfører i Bucuresti har han bekjempet korrupsjon og modernisert byens forfalne infrastruktur. Hans doktorgrad i matematikk fra Sorbonne symboliserer troen på kunnskapsbasert politikk—en skarp kontrast til Simions følelsesdrevne nasjonalisme.
Ingen tid for apati
Men rasjonalitet kan være utilstrekkelig. Simion har mesterlig utnyttet sosiale medier til å omgå de tradisjonelle portvaktene. TikTok-videoene hans, som blander nasjonalistisk symbolikk med folkelig sjarm, når millioner av rumenere. Han har truffet den samme anti-elitefølelsen som løftet Trump til seier og brakte Brexit i havn.
De siste to ukene av valgkampen vil avgjøre om Romanias demokratiske institusjoner—og NATOs østflanke—kan motstå dette populistiske angrepet. Dan må overbevise de 50 prosentene av stemmeberettigede som holdt seg hjemme i første runde om at deres apati kan koste landet sin europeiske fremtid. Han må formulere en overbevisende reformvisjon som tar legitime frustrasjoner på alvor uten å forlate det liberale demokratiet.
For Europa er Romanias valg en avgjørende prøve. Etter å ha stått imot populistiske utfordringer i Frankrike, Tyskland og Nederland, har EU ikke råd til å tape enda en grensestat. Romanias strategiske posisjon—som vokter av alliansens Svartehavsflanke, vertskap for kritisk infrastruktur og livline for Ukraina—gjør landets retning eksistensiell for Vestens orden etter den kalde krigen.
Når rumenerne gjør seg klare til å avgi sine stemmer, står de overfor et spørsmål som strekker seg langt utover deres egne grenser: veier fordelene ved liberalt demokrati og europeisk integrasjon tyngre enn den forførende enkelheten i nasjonalistisk isolasjon?
Svaret deres vil forme ikke bare landets kurs, men fremtiden for Europas sikkerhet i en stadig mer urolig verden. Veivalget vil være Romanias eget—men konsekvensene vil gi gjenklang fra Bucuresti til Brussel, fra Kyiv til Kremls korridorer.
Valg i Romania: Et laboratorium for det liberale dilemmaet 🔒
