Romania har ridd av en politisk storm, men er fortsatt fast forankret i den demokratiske og vestlige verden.
Avlysningen av Romanias presidentvalg i desember 2024 og beslutningen om å omberamme det til mai 2025 vakte alvorlig bekymring både i og utenfor landet.
Ved første øyekast kan dette enestående grepet tyde på et demokrati i fritt fall. Men selv om Romania utvilsomt gjennomgår en turbulent tid, er virkeligheten mer nyansert. Under det institusjonelle kaoset har landets demokratiske og institusjonelle fundament vist seg å være mer robust enn mange antar.
Det er avgjørende å skille mellom dårlig forklart innblanding i valg og et fullstendig fravær av valgintegritet og respekt for demokratiske normer.
Presidentvalget i desember 2024, som kom i kjølvannet av vellykkede lokale, parlamentariske og europeiske valg samme år, ble preget av en institusjonell svikt som aldri burde ha skjedd, samt Romanias tilbakevendende svakhet innen strategisk kommunikasjon (slik vi også så under Covid-19-pandemien).
Rumenske institusjoner må gjøre det langt bedre når det gjelder å rettferdiggjøre sin eksistens overfor befolkningen. De forsinkede forklaringene på annulleringen av valget—som kom i februar og mars i stedet for i desember—bare forsterket mistankene. Likevel, til tross for uklarheten, kom forklaringene, noe som markerte et viktig skritt mot ansvarlighet.
Les også: Romania står fast i politisk kaos
Kjernen i det som skjedde i fjor—uten å se bort fra utenlandsk innblanding og rollen til anti-demokratiske politiske og ideologiske aktører—ligger i at de etablerte politiske partiene ikke klarte å forstå, legitimere og håndtere folkets misnøye.
I stedet for å ta disse bekymringene på alvor, møtte de dem med selvtilstrekkelighet og arroganse. Denne svikten kom tydeligst til uttrykk gjennom tidligere president Klaus Iohannis, hvis mangel på lederskap var åpenbar.
Hans presidentperiode var preget av selvtilfredshet, distanse og en forkjærlighet for prakt og luksus fremfor styring. Da han ble stilt overfor Romanias politiske krise, håndterte han den like lite effektivt som sin mislykkede kampanje for lederskap i NATO—så dårlig at selv president Donald Trump angivelig avviste ham uten videre.
Robusthet i vanskelige tider
Til tross for disse utfordringene og manglene ved de etablerte politikerne, har Romanias institusjoner stått imot et enormt press, og vist sin robusthet selv under ekstraordinære omstendigheter.
Den legitimiteten og velviljen som er blitt til gjennom tiår med vellykkede valg og fredelige maktskifter, på bakgrunn av økende velstand og funksjonalitet, har vist seg sterkere enn både forsøkene på delegitimering fra frustrerte politikere og den arrogante famlingen fra landets ledelse når den konfronteres med en uventet utfordring.
Den nøyaktige karakteren av den påståtte russiske innblandingen i presidentvalget er fortsatt noe som må avklares og forklares ytterligere for både nasjonale og internasjonale tilhørere.
Én ting er imidlertid tydelig for amerikanske observatører: det er umulig å drive en legitim valgkamp helt uten utgifter, slik det ble hevdet i tilfellet med den utestengte radikale høyreradikale kandidaten Călin Georgescu.
Hans påstand om å gjøre et ekstra krafttak for ideen om spontan koordinering av enkeltfrivillige for å fremme en svært profesjonell kampanje, er enda mer urimelig. I tillegg har hans svært omstridte nåværende og tidligere uttalelser om NATO- og EU-medlemskap, militærutgifter, F-35-anskaffelser og tilstedeværelsen av amerikanske baser i Romania, satt spørsmålstegn ved noen av Romanias viktigste utenriks- og forsvarspolitiske pilarer.
De har også vakt oppsikt på grunn av deres slående likhet med Russlands retorikk, kombinert med en strategi for retoriske justeringer av Overton-vinduet, med henvisninger til «russisk visdom» eller «Romanias helters kompliserte historie».
Det vi er vitne til, er ikke en avvisning av demokratiet eller Romanias euroatlantiske kurs—det er et opprør mot et politisk etablissement som har sviktet når det gjelder å levere og spesielt å inspirere, samt en ekstraordinær, siste-utvei-motreaksjon fra rumenske institusjoner mot en kandidat som ignorerte regler for valgkampfinansiering og undergravde sentrale elementer i den konstitusjonelle orden.
Ja, forfatningsdomstolen kan ha inntatt en aktivistisk holdning til å beskytte demokratiet, men Georgescus uttalelser og handlinger—inkludert hans nære tilknytning til rumenske leiesoldater med bånd til Prigozjins Wagner-gruppe i Afrika, noe han ble tatt i å lyve om—reiste flere bekymringer enn noen hadde trodd var mulig før valget.
Dette gjenspeiles i de svake protestene (noe Georgescu selv påpekte) og fraværet av vold, bortsett fra enkelte betalte provokatører. Velgerne er på vakt, men den politiske klassen har åpenbart fått en mulighet til å forklare seg og gjøre ting bedre.
Styrken i debattene og planleggingen rundt presidentvalget i mai er også oppmuntrende—som filosofen Ernest Gellner en gang påpekte, begynner de egentlige problemene når formelle politiske konkurranser ikke lenger blir sett på som måten å fremme sine interesser og løse konflikter på.
I den globale opinionens lys
Romania er et av de mest pro-EU- og pro-NATO-landene i Europa, med over 80 prosent av befolkningen som støtter fortsatt medlemskap. Landets internasjonale omdømme har imidlertid fått seg en knekk, og gjenoppbyggingen av tillit—både nasjonalt og hos strategiske partnere—vil kreve en betydelig innsats.
Det hjalp ikke hvordan et globalt publikum ble forberedt på negative historier gjennom tiår med åpent å lufte skittentøyet. Dette var et kjennetegn ved de rumenske reformbestrebelsene, men det har ikke tjent landet i den globale opinionens øyne, til tross for de positive sidene som ligger i en sterk diskusjon om bekjempelse av korrupsjon og at rettsstaten gjelder selv for de mektigste i samfunnet.
Les også: Romania må trappe opp innsatsen—spesielt hvis Trump vinner
Arbeidet med å rette opp Romanias omdømme bør ikke komme i form av å straffe det rumenske folket for deres ledelses og institusjoners feil. Disse samme rumenerne har søkt et strategisk partnerskap som kunne gi stabiliteten og den troverdige beskyttelsen som landets geografiske plassering historisk har krevd, men de har også tatt utfordringen på alvor gjennom å støtte alliansens virksomhet, bære sin rettmessige byrde, styrke militære kapasiteter og forsøke å bli en regional sikkerhetsaktør.
I stedet må Romania begi seg ut på veien mot normalisering, som vil kulminere i presidentvalget i mai, og bekrefte sin forpliktelse til demokratiske verdier og stabilitet.
Heller ikke ligger løsningen i tilbaketrekning eller en redusert amerikansk tilstedeværelse i Romania. Tvert imot har rumenerne overveldende ønsket amerikansk nærvær velkommen, og Washington bør erkjenne at Romania fortsatt er en pålitelig og nyttig alliert, og at amerikansk tilstedeværelse i landet sikrer en viktig base for global maktutfoldelse.
Romania kan komme styrket ut
Hendelsene i 2024 må forklares grundig, både for det rumenske folket og for Romanias amerikanske og europeiske partnere. Når Romania har ryddet opp i eget hus etter valget, må landet også iverksette en ytre sjarmoffensiv for å gjenopprette troverdighet.
Viktigst av alt er at Romania ikke bør bli et nytt brennpunkt eller endog en retorisk kasteball i den økende spliden mellom USA og Vest-Europa, der uenighetene har ulmet lenge før NATO-utvidelsen østover. Ingen av landene på østflanken ønsker dette.
I stedet kan Romania ta føringen og spille en konstruktiv rolle i å gjenskape det transatlantiske samarbeidet på et fundament av styrket sikkerhet og rettferdig økonomisk samarbeid. Landet har ridd av en politisk storm, men er fortsatt solid forankret i den demokratiske og vestlige verden.
Med riktig lederskap og strategiske justeringer kan Romania gå styrket ut av denne krisen—ikke bare som et stabilt demokrati, men også som en nøkkelaktør i å styrke den euroatlantiske alliansen.
Riddere, ikke bønder: Romania og Sør-Korea som «offshore balanserere»
