Både Sør-Korea og Romania har potensialet til å være mer enn bare tradisjonelle offshore balanserere». De kan fungere som kraftfulle kanaler for maktfremskyvning og benytte seg av innenlandsk ekspertise til å ta en lederrolle i deres respektive regioner.
I utenrikspolitikk er realismen en ganske løs, altomfattende term brukt for å beskrive en geopolitisk strategi og perspektiv der nasjoner fokuserer på maktfremskyvning utover deres umiddelbare grenser, i samsvar med en sett av oppfattede statsinteresser.
For USA oversettes dette tradisjonelt til et ny-Mahaniansk fokus på sjøveier og knutepunkter som kan gi betydelig innflytelse i internasjonale relasjoner, spesielt med hensyn til økonomisk sikkerhet og militær avskrekking.
For eksempel kan kontrollen over vitale maritime knutepunkter som Hormuzstredet eller Sør-Kinahavet gi et land strategiske fordeler, inkludert evnen til å sikre energiforsyninger eller forstyrre en motstanders handelsruter.
Derfor krever offshore realisme ofte en enkel blanding av hard makt, i form av militær tilstedeværelse og kapabiliteter, og myk makt, gjennom diplomati og økonomisk engasjement.
Les også: Sør-Korea skal utplassere «StarWars» laservåpen mot nordkoreanske droner
I den amerikanske sammenhengen, tjente dette som et noe misvisende fundament for fokuset på luftmaktsoverlegenhet, som var basert på erfaringene med nettverkssentrisk krigføring fra den første Gulfkrigen.
Imidlertid, selv om den maksimalistiske tendensen som er implisert i en slik omfattende strategi er åpenbar, kommer den generelle motstanden mot den fra land utenfor de som forsyner verdens reservevaluta. Noen vil hevde at dette enkelt kan lede til statsbankerott.
Videre, med tanke på de langsiktige prognosene for USAs budsjettunderskudd, har en betydelig del av denne tankeskolen beveget seg i retning av offshore balansering.
Offshore Balansering
Offshore balansering er en tilpasset gjentakelse av stivbent britisk politikk mot kontinentaleuropa under 1800-tallet. Den går inn for at en stormakt minimerer sin direkte involvering i fjerne regioner, og i stedet stoler på lokale krefter for å opprettholde en maktbalanse som samsvarer med sine interesser.
Denne strategien er basert på ideen om at en dominerende makt bør unngå å strekke seg fiskalt og logistisk ved å bli viklet inn i konflikter og saker langt fra sine grenser.
I stedet bør den oppmuntre og støtte regionale makter til å ta ledelsen i å håndtere sikkerhet og stabilitet i sine respektive områder, og bruke hard maktfremskyvning direkte bare når det er absolutt nødvendig for å forhindre at en annen makt blir for dominerende.
I stedet stoler offshore balansering tungt på strategisk bruk av diplomati og allianser. Stormakten som bruker den generelle strategien sikter på å dyrke relasjoner med nøkkelregionale aktører, og tilby støtte i form av våpensalg, etterretningsdeling, eller økonomisk hjelp, for å sikre at disse aktørene effektivt kan motvirke eventuelle potensielle trusler i deres region, i det minste i tråd med balanseringsmaktens interesse.
Fundamentale forskjeller, posisjonelle likheter
Sør-Korea og Romania, mens de geografisk, økonomisk og kulturelt er distinkte, deler noen likheter av militære kontekster med hensyn til deres bredere geopolitiske posisjon som naturlige offshore balanserere.
Begge landene står overfor innflytelsen fra større, potensielt fiendtlige naboer. Sør-Korea er i nærheten av Nord-Korea, en vedvarende trussel med sine kjernefysiske kapasiteter og aggressive militær positur. Tilsvarende er Romania plassert nær Russland, hvis nylige handlinger i Ukraina og militær tilstedeværelse i Øst-Europa har vakt bekymring blant NATO-medlemmer.
Disse regionale dynamikkene har tvunget både Sør-Korea og Romania til å prioritere nasjonalt forsvar og nøye tilpasse seg sterke militærallianser – USA for Sør-Korea og NATO for Romania.
Når det gjelder militær modernisering, har begge nasjonene gjennomført betydelige anstrengelser for å forbedre sine kapabiliteter. Sør-Korea har investert tungt i avanserte teknologier, inkludert missilforsvarssystemer, stealth-fly og kyberkrigsføringskapabiliteter, for å opprettholde en teknologisk fordel over Nord-Korea.
Romania, på sin side, har oppgradert sitt militære for å være kompatibelt med NATO-standarder, kjøpt avansert utstyr som missilforsvarssystemet Patriot eller K9 mobile artillerisystemer og modernisert sine luft- og sjøstyrker.
Les også: Økonomi i fokus: Romania
En annen likhet ligger i forsvarspolitikken. Både Sør-Korea og Romania legger vekt på en sterk allianse med USA som en grunnstein i deres sikkerhetsstrategier. Sør-Korea huser amerikanske militærbaser, og USA-Sør-Korea-alliansen er avgjørende for å avskrekke nordkoreansk aggresjon.
Romania, som NATO-medlem, nyter godt av den kollektive sikkerhetsgarantien som alliansen gir, og det huser amerikanske missilforsvarselementer som en del av sitt strategiske partnerskap med Washington.
Med andre ord har både Sør-Korea og Romania potensialet til å være mye mer enn standard offshore balanserere. De kan tjene som kanaler for maktfremskyvning som kan videre bruke sine interne ressurser til å projisere makt og handle for å skape sine egne balanserere, sine egne nettverk av statlige og ikke-statlige aktører, samt benytte innenlandsk kunnskap til å opptre som regionale ledere.
Dette innlegget ble først publisert i Emerging Europe. Det har blitt oversatt fra engelsk.
