Kina observerer og lærer fra Russland og Iran når det gjelder bruken av proxy-aktører for å oppnå geopolitiske mål. Vil dette forme fremtidige kinesiske utenrikspolitiske strategier?
Kina har nøye observert hvordan Russland og Iran har benyttet seg av ikke-statlige aktører for å fremme sine strategiske mål i blant annet Ukraina og Gaza. Disse erfaringene kan gi innsikt i hvordan Beijing kan tenkes å utnytte lignende strategier, skriver Mollie Saltskog og Colin P. Clarke i en kronikk i Defense One.
Saltskog er senior etterretningsanalytiker ved The Soufan Group, mens Clarke er direktør for politikk og forskning ved The Soufan Group. Begge er seniorforskere ved The Soufan Center.
Russland har brukt en rekke ikke-statlige aktører, som Wagner-gruppen, en privat militær enhet som har spilt en sentral rolle i blodige kamper i Ukraina, og siden blitt omdøpt til Africa Corps for å støtte militærjuntaer i Afrika. I tillegg har Russland benyttet trollfabrikker for å påvirke valg og svekke støtten til Kyiv internasjonalt.
På sin side har Iran gjennom sin Revolusjonsgarde-Quds-styrken utviklet et omfattende nettverk av militser og politiske fraksjoner over hele Midtøsten. Dette nettverket inkluderer blant annet Hizbollah i Libanon og Houthi-bevegelsen i Jemen. Iran forsyner disse gruppene med avanserte våpen og trening for å maksimere deres effektivitet.
Clarke og Saltskog argumenterer at bruken av disse ikke-statlige aktørene har tillatt Russland og Iran å forfølge sine geopolitiske mål med mindre internasjonale reaksjoner, selv om det også innebærer risiko. Blant annet førte et opprør i Wagner-gruppen til direkte trusler mot Kreml. Kina har trolig lært at det kan være risikabelt å la private militære kontraktører og stedfortredere bli for mektige eller autonome.
Siden 2010-tallet har Kina imidlertid oppmuntret til vekst i sin egen industri av private kontraktører, spesielt for å beskytte sine interesser knyttet til Belt and Road-initiativet. Disse kinesiske er forskjellige fra sine russiske og iranske motstykker ved at de hovedsakelig må være statseide og vanligvis er ubevæpnede.
Les også: Kynisk spill: Kinas diplomatiske sjonglering mellom Iran og Israel
Clarke og Saltskog skriver at Kina også er bevisst på sitt image og ønsker å unngå å bli stemplet som en «ny kolonimakt». Det gjør det usannsynlig at konvensjonelle kinesiske militærstyrker vil bli utstasjonert i fremmede land for å tilby sikkerhet. Private selskaper kan derimot spille denne rollen, selv om Xi Jinping og det kinesiske kommunistpartiets politbyrå er klart bevisste på både risiko og fordeler med denne tilnærmingen.
Videre finner Beijing muligens det iranske modellen tiltalende, der militære rådgivere er der med ikke-statlige aktører for politisk innflytelse.
Clarke og Saltskog konkluderer med at dette understreker behovet for USA og dets allierte for å forstå hvordan Kina ser på proxyer og private militære selskaper, og hvordan Beijing potensielt kan utnytte disse i fremtiden for å unngå å bli tatt på sengen som de ble med Wagner-gruppen. Når det gjelder Kina, er innsatsen enda høyere.
Kinas forsiktige dans med Taliban: Balansegang mellom risiko og muligheter 🔒
