Blokken er en god idé i teorien, men det kommer ikke til å bli lett å få til.
Jeg lærte først om CANZUK da jeg var i de siste årene av doktorgradsstudiet mitt, en gang like etter Brexit. Det var et konsept fremmet av enkelte som snakket med forsvunne aksenter i eksentriske London-kretser, og det ble ansett som en kuriositet i akademiske og politiske miljøer: en marginal, uoppnåelig idé fra imperienostalgikere, amerikanske tankesmie-folk og revisjonistiske historikere, støttet av Brexit-tilhengeren og økonomen Andrew Lilico, den amerikanske forretningsmannen James Bennett fra Alexandria, og Andrew Roberts, Baron Roberts av Belgravia. Jeg syntes konseptet var ganske interessant.
For det første var det en original idé, en sjeldenhet i utenrikspolitikken. For det andre kan det visualiseres, i en eller annen form, så snart man fjerner det fra det underlige anglosfærebegrepet eller de katastrofale Commonwealth-illusjonene. Anglosfæren i sin helhet omfatter USA, kjernen av Sør-Afrika og inntil Modi-perioden også India; land som, selv om de i stor grad er av britisk opphav, samtidig er unike i historie og utvikling og tilstrekkelig store til å være likeverdige medlemmer av en sammenslutning. Når det gjelder Commonwealth, er det best å si minst mulig. Det er et rent imperialistisk surrogat for dem hvis største bragd i livet var å miste imperiet som ble bygget av langt mer fremragende forfedre.
Men CANZUK var noe annet. Og nå er det formelt tilbake i diskusjonene. «Ettersom USA mister sin mangeårige posisjon som Canadas mest betrodde partner, kjemper landets ledere nå for å gjenopplive bånd til likesinnede land, spesielt historiske allierte som Australia, New Zealand og Storbritannia», rapporterte CBC etter den kanadiske liberallederdebatten.
Les også: Kjenn dem gjennom deres fiender
«Mer enn noen gang trenger vi å stå nær Storbritannia,» sa Melany Joly, utenriksminister og lederkandidat, til journalister mandag etter sin reise til London. To andre ledende kandidater gikk inn for CANZUK i den offisielle partidebattplattformen. «Canadas konservative (@CPC_HQ) har kjempet for #CANZUK i et tiår. De unge liberale sluttet seg til for et par år siden, og nå har @MarkJCarney fulgt etter. Jeg forstår at noen sentrale NDP-figurer er i ferd med å støtte ideen. Dette begynner å se ut som et spørsmål om når, ikke om,» tvitret Lord Dan Hannan, en liberal adelsmann i Det britiske Overhuset.
Kanskje ikke overraskende er det de liberale både i Canada og Storbritannia som nå ivrer mest for dette. Ofte glemt i galskapen de siste sytti årene med post-kolonialt teoretisk opprør, er at de liberale og whigs i kjernen av den anglofone verden (og i USA) var de opprinnelige forkjemperne for kraftfull progressivitet utenfor egne grenser, samt for fri bevegelse og frihandel. De ekte «toryene» var mer snevre i perspektiv og handlingsrom. Sovjetisk påvirkning i de venstreorienterte partiene i Storbritannia, kombinert med ønsket om å være nær en konservativ supermakt, gjorde at denne historiske fortellingen ble borte, men Det britiske imperiet var først og fremst sosialt liberalt og frigjørende (med et særskilt skotsk evangelisk byråkratisk og moralsk grunnlag), og brukte både politisk og økonomisk kapital på å bekjempe slaveri, sati og jizya.
Dette var selvfølgelig ikke alltid førsteprioriteter, slik noen har påstått; politikk og utenriksforhold var alltid styrt av interesser. Men imperiet skapte et rom for liberale til å fremme, spre, diskutere og forsvare sitt verdenssyn. Tidsskriftet til The Asiatic Society i Calcutta har fortsatt seglet til William Jones. Det var Lord Amherst og Lord Bentinck som samarbeidet med sosiale reformatorer som Rammohun Roy, ofte på tvers av sine egne småkonservative ledere i det imperiale sentrum. Cecil Rhodes, David Livingstone og Thomas Macaulay gjorde kanskje mer for å argumentere for afrikansk og indisk utdanning og infrastruktur enn noen faktisk afrikansk (eller indisk) leder.
Så prøver CANZUK å «samle bandet igjen», og er det mulig? På papiret ser en eller annen form for formell ordning ut som en glimrende idé. Den samlede arbeidsstyrken og produktiviteten vil øke umiddelbart, med de fire landenes samlede befolkning omtrent på nivå med Russlands, noe som gjør det til en stor blokk og et sterkt, robust indre marked i seg selv. Det vil strekke seg over fire forskjellige kontinenter og dermed ha global rekkevidde. Den samlede BNP-en til blokken vil konkurrere med EUs, og være på tredjeplass etter USA og Kina. Den vil være nest størst etter USA innen høyere utdanning og forskning. Blokkens samlede overflatestridsflåte, ikke bare målt i tonnasje, men i kapasitet, vil sannsynligvis også ligge på andreplass etter USA, med egen atomavskrekking, skipsbygging og hangarskip. Hva er det å mislike? Faktisk, ettersom imperialismen formelt er på vei tilbake i verdenspolitikken, er dette et perfekt tidspunkt til å vurdere alternative ordninger til den utslitte floskelen om «regelbasert orden» som britiske eliter har vent seg til i over et halvt århundre.
Les også: Transatlantismen rakner
Det finnes ikke noe mer interessant for en historiker enn å leve i en tid hvor en ny orden blir til, med alle de mulighetene for nedtegnelse og dokumentasjon som følger med. Debatten om CANZUK er kanskje en av de mest originale ideene som finnes. Likevel overser denne debatten en sentral historisk realitet, som ofte ikke nevnes i akademiske kretser: Årsaken til at Det britiske imperiet kollapset var bare delvis sosioøkonomisk. Mest av alt var det kulturelt betinget. Det var en kombinasjon av fremveksten av «etnisk» nasjonalisme og demokrati, ikke bare i imperiets territorier, men også i kjernen av imperiet. Det er ikke detaljene rundt handelskonflikter mellom for eksempel New Zealand og Canada som vil skape splid i CANZUK. Det vil være fri bevegelse av mennesker og den tilhørende gnissingen mot stadig mer nasjonalistiske forestillinger i de fire landene. Faktisk kan man framsette en forsiktig (og lite studert) påstand om at Skottland gradvis fjernet seg fra England delvis fordi «Lille-England» ga opp imperiet og dermed ga opp de to tingene Skottland virkelig var gode på, global handel og presbyteriansk misjon.
Tenk på at sikhene var en svært lojal styrke i den britisk-indiske hæren, ofte et motstykke mot hinduistisk sekterisme. Både sikher og hinduer, selv de som er født i Canada, er nå i økende grad en kilde til misnøye der. På samme måte pågår det en stor debatt om hva som utgjør engelsk identitet i Storbritannia. Er den geografisk – alle som er født innenfor de geografiske grensene til det som for tiden regnes som England, inkludert Rishi Sunak eller Idris Elba, skal anses som engelskmenn? Er den rasebasert – bare hvite europeere er engelske? Eller er det kun de reneste angelsaksere? Hvem skal fastsette «one-drop»-regelen for å avgjøre hvem som er skotte og hvem som ikke er det?
Amerikanere blir vanligvis ikke nødt til å ta stilling til disse problemene, på grunn av sin historiske «smeltedigel»-særhet og en kombinasjon av stormaktsstatus og suksess som skaper en samlende ånd og et optimistisk narrativ. (Selv om faren for fragmentering alltid lurer i bakgrunnen dersom USA mister sin relative makt, ettersom tapere i enhver historisk maktkonkurranse ofte faller tilbake på harme og klagesang.)
Les også: En ny Monroe-doktrine, eller et føderalisert «Five Eyes»?
Men det er litt annerledes i den eldre delen av verden. For det det er verdt, hadde Det britiske imperiet et slikt samlende narrativ. Den imperiale identiteten var i hovedsak kulturell – et viktoriansk preg av engelsk rasjonalitet og en overklasseidé om stoisk ro, anstendighet og fair play. Nirad Chaudhuri skrev berømt: «Jeg er en bengaler og en engelskmann, et slående eksempel på at den minst tilpasningsdyktige har overlevd.» Indiske maharajaer er avbildet sammen med keiserlige statsmenn fra første verdenskrig i Tate Britain. Imperiet var også langt mindre demokratisk, og unngikk dermed folkelige meningsskiftninger. Og selv om det var fri bevegelse av mennesker, dreide det seg hovedsakelig om de intellektuelle og økonomiske elitene, noe som ikke forstyrret lokale forhold i særlig grad.
Dessverre finnes det ikke noe slikt samlende narrativ innen Storbritannia, den potensielle finansielle og militære lederen av CANZUK, om hva eller hvem som anses som medlemmer av en slik blokk. Storbritannia har i stedet utviklet seg til et merkelig, etnisk splittet land, delvis på grunn av aktive anstrengelser fra liberale britiske aktører for å dele landet etter etniske minoritetsinteresser, noe som igjen har ført til en total motreaksjon fra den etniske majoriteten. Vil kanadierne akseptere at britiske indiske IT-arbeidere jobber i kanadiske selskaper? Vil australiere og kiwier akseptere kanadiske sikher med midlertidige jordbruksvisa? Hva vil eventuelt binde dem sammen? (Og hvilken myndighet skal de være lojale mot?)
Kanskje vil de gjøre det, kanskje ikke. Men et land som heier på noen som heter Bukayo Saka i en engelsk landslagsdrakt, men nekter å kalle ham englender, må finne svar på noen alvorlige nasjonale spørsmål før det forsøker å danne og lede en internasjonal, kvasi-imperialistisk blokk, basert på felles kultur og felles marked.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.
