José Antonio Kast har vunnet presidentvalget i Chile med klar margin. Han mobiliserte velgere fra arbeiderklassen i Santiago, befolkningen i nord som er utsatt for migrasjonspress, og innbyggerne i sør som er berørt av mapuche-opprør. Med denne seieren lukker han den revolusjonære parentesen som ble åpnet i 2019.
Fra opprørshøsten til ordenens hevn
Presidentvalget i Chile i november og desember 2025 kan ikke reduseres til et enkelt regjeringsskifte. Det markerer en tydelig, nesten brutal avslutning på den politiske syklusen som ble åpnet av de store sosiale protestene i oktober 2019, som brakte venstresiden til makten. Dette bruddøyeblikket, drevet frem av et massivt krav om verdighet, sosiale rettigheter og institusjonell nybygging gjennom en ny grunnlov, endte med en knusende seier for orden, sikkerhet og økonomisk ortodoksi, begreper som alle er legemliggjort i José Antonio Kast.
Med over 58 prosent av stemmene i andre valgomgang slo kandidaten fra Det republikanske partiet (radikal høyre) ikke bare Jeannette Jara (41,84 prosent), medlem av Kommunistpartiet og representant for regjeringskoalisjonen. Han bekreftet også sammenbruddet for den politiske sentrumskraften i landet og stadfestet en dyptgripende omforming av høyresiden. Etter å ha vært et laboratorium for nyliberalisme under Augusto Pinochet og senere et eksperimentfelt for en bredt samlet venstreside, blir denne søramerikanske nasjonen nå et av de mest solide festene for den nye konservative bølgen i Latin-Amerika.
Boric-epoken: løfter, blindgater og desillusjon
Omfanget av Kasts seier gjør det nødvendig med en grundig vurdering av Gabriel Borics presidentperiode (2022–2026). Han kom til makten støttet av en sammensatt venstrekoalisjon, samlet av omstendighetene, og av den fornyende kraften fra 2019 etter protestene mot høye levekostnader og etablerte institusjoner. Som den yngste presidenten i Chiles historie lovet han å «endre modellen». Fire år senere fremstår arven hans som dypt ambivalent.
Les også: Antarktis: En geopolitisk utfordring for Chile og Argentina 🔒
Mandatets «arvesynd» var uten tvil den totale avhengigheten av grunnlovsprosessen som startet i 2020. Det massive nei-et til det første grunnlovsforslaget, som befolkningen oppfattet som for venstreorientert, i folkeavstemningen i september 2022, fratok regjeringen dens politiske kompass. Den andre prosessen, dominert av høyresiden i 2023, endte også i fiasko. Denne utmattelsen rundt grunnlovsspørsmålet kom imidlertid først og fremst José Antonio Kast til gode. Han klarte å lukke institusjonsdebatten og føre den offentlige dagsordenen tilbake til sine kjernesaker: sikkerhet, innvandring og statlig autoritet.
Sikkerhet: det symbolske nederlaget
Ingen faktor veide tyngre i valget i 2025 enn sikkerhetskrisen. Under Boric opplevde Chile fremveksten av nye former for kriminalitet, som målrettede drap, kidnappinger og grenseoverskridende kriminelle nettverk, noe som i stor grad svekket befolkningens trygghetsfølelse. Regjeringen svarte med en rekke lovtiltak og fikk vedtatt et rekordantall lover om sikkerhet og etterretning.
Likevel viste gapet mellom myndighetenes handlinger og innbyggernes oppfatning seg å være enormt. For store deler av velgerne i arbeiderklassen og i ytterområdene fremsto regjeringen som ideologisk hemmet i møte med bruk av makt. Deler av venstresidens tidligere kritiske holdning til politiet og ordensmakten ga næring til et bilde av ettergivenhet som høyresiden utnyttet effektivt.
Økonomi og sosiale reformer: for lite, for sakte
På det økonomiske området gjennomførte Boric-regjeringen riktignok flere viktige sosiale reformer, som reduksjon av arbeidstiden til 40 timer, en betydelig økning i minstelønnen og en reform av avgiftene i gruvesektoren. Disse tiltakene ble imidlertid ledsaget av svak økonomisk vekst, stagnasjon i formell sysselsetting og en utbredt følelse av økonomisk utrygghet blant middelklassen.
Pensjonsreformen, som var helt sentral, endte kun i delvise justeringer og lot strukturen til AFP-systemet, de private fondene som forvalter pensjonene i landet, stå urørt. Denne manglende evnen til å «endre systemet» fra perioden 1973–1990 skuffet den politiske grasrota uten å overbevise sentrumvelgerne, og fanget regjeringen i et politisk sterilt mellomrom.
En høyreside først splittet, deretter samlet
Første runde av presidentvalget i november 2025 sprengte partisystemet som hadde vært på plass siden overgangen til demokrati i 1988–1990. Den tradisjonelle høyresiden, representert ved Evelyn Matthei (12,46 prosent, femteplass), kollapset og etterlot rommet åpent for en mer radikalisert og mangfoldig høyreside. Den konservative José Antonio Kast (23,92 prosent, andreplass), den ubestemmelige populisten Franco Parisi (19,71 prosent, tredjeplass) og libertarianeren Johannes Kaiser (13,94 prosent, fjerdeplass) fanget opp hoveddelen av den sosiale misnøyen, særlig i arbeiderklasseregioner, gruveområder og grenseområder.
Denne oppsplittingen kunne ha vært skjebnesvanger, men viste seg å bli en styrke i andre valgomgang. Kast klarte å samle nesten hele det konservative velgerkorpset rundt et enkelt budskap som ble gjentatt uten stans: orden, grenser, rettssikkerhet og velstand gjennom markedet.
En avgjørende andre valgomgang
Den siste duellen utviklet seg raskt til en folkeavstemning. Til tross for forsøk på antifascistisk mobilisering og et sterkt forsvar for Borics sosiale resultater, klarte ikke Jeannette Jara, som hadde fått 26,85 prosent i første runde, et resultat som ble ansett som skuffende, å utvide sitt velgergrunnlag utover venstresidens kjerne. Kast på sin side tok nesten alle høyrestemmene og en stor del av de populistiske velgerne.
Les også: USAs rolle i Latin-Amerika: Mellom destabilisering og støtte i kampen mot narkotika 🔒
Valgkartet er entydig. Nordområdene, rammet av migrasjonskrisen, særlig som følge av venezuelanernes flukt, sør preget av konfliktene i Araucanía med mapuchene, og arbeiderklassens forsteder i Santiago gikk massivt i retning av orden. Det folkelige Chile stemte til høyre, i noen tilfeller langt til høyre.
Et land på linje med den nye latinamerikanske høyresiden
Kasts seier inngår i en bredere regional utvikling. Den ideologiske aksen med Javier Milei i Argentina trer tydelig frem, både økonomisk og sikkerhetspolitisk. El Salvadors modell under Nayib Bukele, basert på hard undertrykking av gjenger, blir også en uttalt referanse.
Til gjengjeld blir den latinamerikanske venstresiden mer isolert. Lula i Brasil og Gustavo Petro i Colombia mister en strategisk alliert, samtidig som prosjektene for regional integrasjon svekkes av økende ideologisk polarisering.
Et stabilisert land eller vedvarende spenning?
Chile har lukket parentesen som ble åpnet i 2019 gjennom en radikal konservativ gjenreisning. Valget av orden var tydelig, men langt fra risikofritt. Å styre med en fragmentert nasjonalforsamling, der Det republikanske partiet og dets allierte ikke har frie hender til tross for et kraftig framstøt, å gjennomføre et økonomisk sjokkprogram og å håndtere et dypt splittet samfunn vil bli en kontinuerlig utfordring for José Antonio Kast.
Den chilenske pendelen har skiftet retning med voldsom kraft. Spørsmålet er om den vil finne et nytt likevektspunkt, eller om den vil fortsette å svinge farlig mellom brudd og gjenreisning.
Argentinas økonomiske sjokkterapi vekker interesse i Europa 🔒
