Hvordan håndtere geopolitiske og sikkerhetsrelaterte utfordringer i en sammensatt regional sammenheng.
Pakistans strategiske beliggenhet i Sør-Asia, kombinert med landets status som atomvåpenmakt, gjør det til en viktig aktør i både regionale og internasjonale maktforhold. Landet har historisk sett utnyttet utviklingen i Afghanistan – fra den sovjetiske invasjonen til den vestlige, NATO-ledede operasjonen – til egen fordel. Til tross for sitt betydelige potensial, står Pakistan overfor mange sammensatte utfordringer som svekker landets indre stabilitet og hemmer videre utvikling. Ett av de mest fremtredende problemene er den langvarige og omstridte politikken overfor den pakistanske Taliban, der man deler gruppen inn i «gode Taliban» og «dårlige Taliban». Denne tilnærmingen har likevel ført til utilsiktede følger som forverrer sikkerhetsrisikoen, også utenfor Pakistans grenser, og truer stabiliteten i regionen.
Selv om de pakistanske myndighetene stadig hevder å lykkes i kampen mot terror, møter landet fortsatt alvorlige trusler fra grupper som det pakistanske Taliban og Balochistan Liberation Army. Den vedvarende utryggheten skyldes delvis ustabilitet i grenseområdene, samt manglende tilsyn med både nasjonale og internasjonale midler til slike grupper, slik forsvarsekspert Ayesha Siddiqui påpeker. Forskjellen mellom offisielle utsagn og situasjonen på bakken avslører et stort hull i Pakistans arbeid mot terror.
Politisk og diplomatisk har det også oppstått tvil om hvor alvorlig Pakistan tar kampen mot terror. Noen analytikere mener myndighetene bevisst har utnyttet ekstreme grupper for å fremme egne makt- og økonomiske interesser. Den fremtredende pasjtunske politikeren Afrasiab Khattak mener at terror sprer seg som en direkte følge av mislykket statlig politikk, og han ber om en mer helhetlig tilnærming for å få slutt på trusselen. Disse motsetningene i Pakistans opplegg mot terror har skapt alvorlige farer for store prosjekter som den økonomiske korridoren mellom Kina og Pakistan (China-Pakistan Economic Corridor), og har dermed skjerpet regionale spenninger i stedet for å dempe dem.
Les også: Utviklingen av jihadistisk terrorisme i Afghanistan-Pakistan-regionen 🔒
Bruce Riedel, en amerikaner som har vært rådgiver for fire amerikanske presidenter og ekspert på Midtøsten og Sør-Asia ved Brookings Institution, har også understreket at Pakistan ser ut til å ha en todelt holdning til terror: Offentlige erklæringer om å bekjempe ekstremisme parallelt med uformelle fordeler av de samme gruppenes aktivitet, for å nå politiske og økonomiske mål. Denne praksisen har svekket Pakistans troverdighet internasjonalt, særlig fordi landet fortsatt søker økonomisk og politisk støtte fra verdenssamfunnet. Rapporter fra anerkjente tankesmier, som Washington Institute for Near East Policy og Middle East Institute, viser at det pakistanske sikkerhetsapparatet har støttet ekstreme grupper som Lashkar-e-Taiba for å ivareta strategiske interesser – blant annet for å styrke Pakistans innflytelse i Afghanistan og motvirke Indias regionale dominans. Disse grepene har imidlertid hatt uheldige konsekvenser, blant annet den økte aktiviteten til den pakistanske Taliban, som har trappet opp angrep mot sivile og sikkerhetsstyrker. Dermed blir både Pakistans indre sikkerhet og stabiliteten i området enda mer sårbar.
I tillegg sliter Pakistan med vedvarende politisk ustabilitet, preget av maktkamper mellom partier, svake demokratiske institusjoner og militær innblanding i politiske anliggender. Denne ustabiliteten svekker evnen til å styre landet effektivt og gjør det vanskelig å planlegge og gjennomføre nødvendige reformer. Ifølge statsviteren Hassan Askari Rizvi har militærets vedvarende innblanding hindret demokratiet i å utvikle seg, svekket sivile institusjoner og ført til at befolkningen mister tillit til sine ledere.
Aqil Shah peker også på at Pakistans militærvesen strekker seg langt utover sine forsvarsoppgaver, og at dets store innflytelse over politiske beslutninger er et hinder for et stabilt demokrati. Internasjonale rapporter bekrefter at de stadige svekkelsene av demokratiske institusjoner, forsterket av gjentatte militærkupp, i stor grad har hindret god styring og stanset nødvendige reformer.
På regionalt plan har Pakistan store problemer i forholdet til nabolandene, særlig India og Afghanistan, noe som direkte påvirker sikkerheten og stabiliteten i området. Spenningene omfatter alt fra den langvarige Kashmir-konflikten med India til grensespørsmål og politiske uenigheter med Afghanistan. Interne konflikter og økonomiske vanskeligheter gjør situasjonen enda mer sammensatt.
Kashmir-konflikten, en av Sør-Asias mest langvarige og fastlåste utfordringer, kan spores tilbake til 1947 da India og Pakistan ble delt. Pakistan forsvarer lokalbefolkningens rett til selvbestemmelse, mens India mener at Kashmir er en del av eget territorium. Disse vedvarende spenningene fører ofte til militære trefninger langs kontrollinjen, og holder regionen i en vedvarende tilstand av usikkerhet med fare for eskalering.
Les også: Dynamitt ved Durand: Taliban og al-Qaida presser på Pakistans dørstokk 🔒
På samme måte er forholdet til Afghanistan fullt av utfordringer, blant annet på grunn av grensetvister og anklager om innblanding i hverandres anliggender. Durand-linjen fra 1893 er fortsatt omstridt, siden Afghanistan nekter å godta den som en internasjonal grense. Begge land beskylder hverandre dessuten for å støtte opprørsgrupper, og Afghanistan hevder spesielt at Pakistan har støttet grupper som IS i Khorasan-provinsen (ISKP) for å fremme egne interesser. Dette gjør den allerede ustabile situasjonen i Afghanistan enda mer komplisert.
Pakistan står også overfor flere interne konflikter, deriblant etniske og religiøse motsetninger, særlig i Balutsjistan, Karachi og Khyber Pakhtunkhwa. En nasjonalistisk bevegelse i disse områdene kjemper for rettigheter og har stor sosial og politisk innflytelse, særlig blant unge med stammebakgrunn.
Samtidig er Imran Khan, den tidligere statsministeren som nå er fengslet, fortsatt en framtredende politisk figur med bred støtte, særlig blant unge og utdannede som før så på ham som et symbol på fornyelse. Hans ferske dom på 14 års fengsel kan imidlertid forverre de politiske spenningene i Pakistan, ettersom det foregår politiske drøftinger som kretser rundt hans sak.
Samtidig fører den utbredte omsetningen av ulovlige våpen til at konflikter eskalerer og svekker samholdet i samfunnet. Pakistan står også overfor store økonomiske utfordringer, blant annet økende statsgjeld, en svekket valuta og stigende priser. For å gjenopplive økonomien trengs det effektive grep i styringsverket og målrettede tiltak mot arbeidsledighet og fattigdom. Disse forholdene skaper sosial uro og øker faren for intern ustabilitet.
Konklusjon
Pakistan står ved et kritisk veiskille, der geopolitiske, sikkerhetsmessige og politiske utfordringer smelter sammen og truer både landets indre stabilitet og rollen i regionen. Til tross for en strategisk plassering og et betydelig potensial, gjør politiske motsetninger, en todelt holdning til terrorbekjempelse og uløste nabokonflikter framtiden usikker. Skal Pakistan oppnå varig stabilitet og bærekraftig utvikling, må landet innføre mer inkluderende og gjennomsiktige retningslinjer som styrker demokratiske institusjoner og endrer innstillingen til regionale og internasjonale forhold. Et slikt linjeskifte krever konstruktivt samarbeid fremfor lite fruktbare strategier eller steile konfrontasjoner.
Pakistans mareritt: Taliban vender våpnene mot sin gamle allierte 🔒
