I takt med at maktbalansen i Midtøsten endres raskt, omformer globale aktører regionen i tråd med egne interesser. Ligger en krig mot Iran i kortene?
Den geopolitiske rivaliseringen mellom Tyrkia, Iran, Israel og USA eskalerer stadig, og krigstrommene høres nå tydeligere. Militærgeografi og logistiske forhold vil fortsatt være de mest avgjørende faktorene for utfallet av disse konfliktene. «Krig utkjempes ikke bare mellom hærer, men også mellom strategi og uvitenhet.» (Clausewitz, 1832, s. 45)
Forberedelsene til en operasjon mot Iran går raskt fremover, og Tyrkias rolle i dette maktspillet blir stadig klarere. Men Tyrkia står ikke bare overfor ytre utfordringer; på hjemmebane opplever landet en turbulent tid. Opposisjonen undertrykkes, pressen knebles, og rettsvesenet blir et verktøy for regjeringen.
I tillegg har tyrkiske myndigheter blokkert min X-konto med 170 000 følgere, sammen med mange andre sosiale mediekontoer i Tyrkia. Denne utviklingen kan tolkes som en forberedelse til en større konflikt: «En krig vinnes ikke bare på slagmarken; den vinnes i byene, i domstolene og i sinnene.» (Sun Tzu, 500 f.Kr., s. 88). Det er dette som nå skjer i Tyrkia, så la oss analysere hva som skjer i den bredere Midtøsten-regionen.
Irans feilgrep i Jemen og Libanon
Irans strategi med å støtte ikke-statlige aktører i Midtøsten overser utfordringene knyttet til logistikk. Ewan Stein skriver i International Relations in the Middle East; Hegemony Strategies and Regional Order (1999, s. 35) at «Krigstid tvinger frem en revurdering av logistikkruter etablert i fredstid.»
Iran har begått en alvorlig strategisk feil ved å støtte houthiene i Jemen. De antok at logistikkruter etablert i fredstid ville forbli intakte under krig. Men krig definerer avstand på nytt. Iran glemte at sjørutene til Jemen kontrolleres av USA og Saudi-Arabia. I dag sliter houthiene med å motta støtte, ettersom forsyningslinjene er kuttet, og Iran ikke er i stand til å nå sine allierte.
En lignende situasjon utspiller seg i Libanon. Iran har i årevis bevæpnet Hezbollah og trodd de hadde full kontroll over landet. Men i dag klarer Iran knapt å sende en eneste lastebil til Beirut. Det samme kan snart skje i Irak. De sjiamuslimske militsene i Irak befinner seg i et sårbart område, preget av flatt terreng, avhengighet av vannressurser fra nord og økende ørkenspredning—faktorer som vil avgjøre deres skjebne.
Tyrkia på randen av krig og indre konflikt
Den nåværende amerikanske militære oppbyggingen på Diego Garcia-basen indikerer at en militæroperasjon mot Iran er nært forestående. Pentagon planlegger en strategi der Iran angripes i en bue mot klokken (Smith, 2023, s. 210) – altså fra øst og videre rundt landet.
Amerikanske fly vil starte angrepene fra øst og gjennomføre første bølge. Amerikanske fly som lander i Tyrkia, vil ta av igjen for en andre bølge med angrep. Israel vil utføre samtidige angrep mot Irans strategiske mål. Gulf-statene vil yte logistisk støtte til USAs operasjoner. Tyrkia vil spille en nøkkelrolle som logistisk base for vestlige operasjoner mot Iran. Men dette kan også føre til betydelige indre uroligheter i Tyrkia. «Et lands skjebne avgjøres ikke av hvor krigen starter, men av hvem det kjemper for.» (Huntington, 1996, s. 89)
Tyrkia blir derfor brukt som en brikke i stormaktenes sjakkspill mot Iran. Undertrykkelsen av opposisjonen, paramilitære grupper som sendes ut i gatene, og sensur av pressen tyder på at Tyrkia kan bli dratt inn i en indre konflikt. Erosjonen av demokrati og rettsstatsprinsipper kaster landet ut i usikkerhet. «Et land går tapt på innsiden før det taper en krig.» (Orwell, 1949, s. 231)
Vippestatenes geopolitiske betydning
For å forstå hvor sannsynlig en nært forestående krig med Iran er, må vi rette oppmerksomheten mot ett avgjørende punkt: hvordan angrep på såkalte vippestater kan utløse en tredje verdenskrig. Iran er i denne sammenhengen et slikt eksempel – en stat som er strategisk avgjørende.
Denne artikkelen er viktig fordi den tar for seg et sjeldent behandlet tema: hvordan politisk geografi påvirker vippestater, hvilken geopolitisk og strategisk betydning disse statene har, hvordan de bidrar til å opprettholde regionale maktbalanser gjennom militærgeografi – og hvorfor en eventuell konflikt kan utvikle seg til en global krig.
Les også: Hvordan Iran ser på Midtøsten: Intervju med Irans parlamentspresident
Vippe-stater, som er store og geografisk forankrede nasjoner, lar seg ikke lett utslette. De gjør seg gjeldende gjennom sin økonomiske tyngde og innflytelse. Når de forsvinner fra scenen, etterlater de et geopolitisk tomrom som skaper et vakuum som er vanskelig å fylle.
I verdenspolitikken finnes det enkelte land som virkelig endrer spillets gang. Disse kalles «vippestater». Det vil si land som selv stormakter må forholde seg til. Takket være sin geografiske beliggenhet, økonomiske styrke eller militære kapasitet spiller de nøkkelroller på den globale scenen. Noen ligger midt i viktige handelsruter, andre kontrollerer energikorridorer, og enkelte påvirker maktbalansen med sin militære og diplomatiske tyngde.
Midtøstens vippestater
La oss begynne med Tyrkia. Det ligger rett i midten av Europa og Asia, som en bro mellom to kontinenter. Gjennom de historiske båndene arvet fra Det osmanske riket, NATO-medlemskapet, inngangsporten fra Svartehavet til Middelhavet, rollen som transittpunkt for energilinjer og selvfølgelig sin diplomatiske smidighet, er det et land som danser mellom Vest og Øst. Selv giganter som USA og Russland må ta hensyn til Tyrkias posisjon. Det kan sees i de siste politiske utviklingene, da fremtredende politikere har begynt å si «La Tyrkia bli med i EU.»
Videre er Egypt – hjertet av den arabiske verden – viktig. Takket være Suezkanalen kontroller landet et av de mest kritiske knutepunktene for global handel. Denne kanalen, som forbinder Afrika med Asia og Midtøsten med Europa, gjør Egypt uunnværlig både økonomisk og strategisk. I tillegg, ved å være det mest folkerike landet i den arabiske verden og historisk sett en sterk militær aktør i sin region, har det holdt seg i sentrum av regional politikk.
Saudi-Arabia er en av dem som holder verden i sin hule hånd med olje. Det å ha en stor del av verdens oljereserver gir dem nærmest nøkkelen til dominans av det globale energimarkedet. Men det er ikke bare oljen; det er også et hellig land for den islamske verden. Byer som Mekka og Medina styrker Saudi-Arabias krav på religiøst lederskap. Derfor har landet en stor innflytelsessfære både økonomisk og religiøst.
Vi må ikke glemme Iran – det mest aktuelle eksempelet i dag. Som arvtaker etter det persiske riket er landet den mest innflytelsesrike sjiamuslimske makten i vår tid. Med sine militære og diplomatiske manøvrer gjør landet seg gjeldende i nesten alle hjørner av Midtøsten. Det har ikke bare en sentral rolle i energimarkedet gjennom sine olje- og gassreserver, men er – som følge av den vedvarende spenningen med USA og Vesten – også en av de mest kritiske aktørene i internasjonal politikk. Geopolitisk gir kontrollen over Hormuzstredet Iran et betydelig fortrinn i den globale energihandelen.
Andre vippestater
Tyskland er Europas motor. Man kan si at landet bærer Den europeiske union på sine skuldre. Økonomien er enorm, industrien er blant de fremste i verden, og teknologien deres former globale markeder. Å ligge midt i Europa gjør det dessuten uunnværlig i politisk og økonomisk sammenheng. Med andre ord, hvis det skal tas en avgjørelse i Europa, skjer det ikke uten Tysklands innspill. Selv store aktører som USA, Russland og Kina må ta det i betraktning.
Når det gjelder India, er det en kjempestat som vokser raskt. Det er et land med 1,4 milliarder mennesker og, med sin unge befolkning, en av framtidens supermaktskandidater. Dessuten tar det store sprang på mange områder, fra teknologi til forsvar. Med sin geografiske posisjon kan det kontrollere Det indiske hav, og sammen med mektige naboer som Kina og Pakistan forme regionale maktbalanser. Globale stormakter som USA, Kina og Russland utformer stadig strategier for å trekke India over på sin side.
Les også: Tyrkias maktambisjoner etter Assads fall: Spiller på alle fronter 🔒
Ser vi på Brasil, er det som kongen av Latin-Amerika. Det er det største landet i Sør-Amerika, vokteren av Amazonas, og den økonomiske lederen i regionen. Det er også svært rikt på jordbruk og naturressurser. Brasil er et av landene som er i ferd med å bli Latin-Amerikas stemme, og som BRICS-medlem forsøker det også å få innflytelse i den globale økonomien.
Sør-Afrika har den sterkeste økonomien på det afrikanske kontinentet og fungerer som Afrikas port mot verden. Med gruvedrift, industri og utviklet infrastruktur er det et av de største trekkplastrene for investeringer på kontinentet. Diplomatiske forbindelser gjør at det dessuten tar sikte på å være Afrikas stemme. Det har sterke bånd til Vesten, men gjør også betydelig handel med Kina og Russland.
Indonesia, på sin side, er landet med verdens største muslimske befolkning og inntar en strategisk posisjon i Sørøst-Asia. Det ligger på et kritisk punkt for maritime handelsruter, og økonomien vokser raskt. Med sin stadig mer betydningsfulle regionale innflytelse forsøker det å balansere seg mellom giganter som Kina, USA og India i Asia. Det har fremdeles en lang vei å gå, men dette er fakta.
Essensiell rolle
Alle disse vippestatene har viktige roller – ikke bare i sine egne regioner, men også globalt. Noen trekker oppmerksomheten mot sine energiressurser, andre mot sin geografiske beliggenhet, og andre på grunn av sin økonomiske makt. Etter hvert som globale maktforhold skifter, øker betydningen av disse landene enda mer. Ingen vet hvilken rolle de vil innta i fremtiden, men én ting er sikkert: Disse landene forsvinner ikke lett fra scenen.
I politisk geografi er «vippestater» faktisk et svært smalt konsept… Disse defineres som kritiske land som bestemmer den geopolitiske balansen i regionen de befinner seg i, som opprettholder status quo i regionen så lenge de eksisterer, og som, når de angripes eller bryter sammen, snur hele systemet på hodet. Ifølge Halford Mackinders Heartland-teori oppstår de viktigste maktsentrene som former verdenspolitikken under kontroll av stater med visse geopolitiske områder. Nicholas Spykman hevder på sin side i sin Rimland-teori at land som kontrollerer maritim handel og de perifere sonene, er like kritiske som stater med overlegen landmakt.
Betydningen av disse såkalte vippestatene – eller spillendrere – handler ikke bare om hvor de ligger geografisk. Det er deres militære, økonomiske, geografiske, kulturelle og teknologiske kapasitet som gir dem avgjørende innflytelse i verdenspolitikken. Når slike land blir angrepet, eller går til krig med hverandre, kan det utløse en dominoeffekt med fare for en større global konflikt. Dette skyldes at de ikke bare holder seg selv oppe, men også fungerer som stabiliserende krefter for nabolandene. Hvis én av dem faller, risikerer hele deres nærregion å bli ustabil. Selv om land som Iran, Tyrkia, Frankrike, Egypt, Sør-Afrika, Nigeria og Storbritannia ikke er supermakter, regnes de som vippestater. Supermaktene står i en klasse for seg.
Vippestater versus aksestater
Det er viktig å rydde opp i en begrepsforvirring: vippe- og aksestater er ikke det samme. Vippestater er enkeltstående land som hver for seg har avgjørende betydning og kan endre spillets gang i sin region. Et angrep på en slik stat kan velte den eksisterende maktbalansen og utløse kjedereaksjoner – noe som også har skjedd tidligere.
Begrepet akse brukes derimot som oftest om militære eller politiske allianser med sterke bånd, slik som Tyskland, Italia og Japan under andre verdenskrig. I vår tid kan man på tilsvarende måte se på grupperinger som USA–NATO-aksen, Russland–Kina–Iran-blokken eller Gulf-landenes akser som moderne eksempler.
Les også: Mellom Øst og Vest: Tyrkias kulturelle kamp gjennom “hvite” og “brune” øyne 🔒
Europas vippestater viser for tiden en tendens til å danne en akse. For hvis de forblir rene vippestater, blir de ikke en supermakt og kan ikke handle raskt mot Russland. De risikerer dermed at deres geopolitiske skjebne overlate til Moskva. Etter at USA antydet at de ikke lenger ville beskytte Europa like mye, vil prosessen med å danne en slik akse blant europeiske stater akselerere.
Nå som vi har forklart konseptene, vil vi i fortsettelsen av denne artikkelen gå gjennom vippestater og se hvordan globale maktforhold blir snudd på hodet dersom de trekkes inn i kriger.
De strategiske posisjonene til vippestater og uunngåeligheten av krig er samtidig både en årsak til krig og en konsekvens av den. Land som Iran, Tyrkia, Egypt, Pakistan og Saudi-Arabia regnes som vippestater i Vest-Asia og Midtøsten. Med sin militære kapasitet, befolkning og økonomiske potensial former disse landene sikkerhetsarkitekturen i sin region.
Krig mot vippestaten Iran
Hvis vi snakker spesifikt om Iran, var det ikke en vippestat tidligere. Under Iran–Irak-krigen på 1980-tallet var Iran avhengig av Vesten, men i dag har det blitt en aktør som produserer sine egne våpensystemer, øker sin regionale avskrekking med ubemannede luftfartøy (UAV) og til og med ubåter og overflatedroner, og diversifiserer sine strategiske partnerskap.
Et direkte angrep på Iran i dag vil ikke bare destabilisere Iran, men hele Midtøsten-regionen. For Iran har gått lenger enn å være bare ett land og har skapt en regional innflytelsessfære. Gjennom Hizbollah i Libanon, houthiene i Jemen, Hashd al-Shaabi i Irak og sjiamilitser i Syria fører det stedfortrederkriger. Dermed vil et angrep på Iran mobilisere alle disse aktørene i regionen og trekke krigen inn i regionalt kaos.
Les også: Intervju med Hizbollah-krigere: – Uten Iran ville ikke Hizbollah eksistert i dag
Som Sun Tzu sa: «Kjenn din fiende og kjenn deg selv; i hundre slag vil du aldri være i fare. Men hvis du ikke kjenner fienden, vil hvert slag bringe deg nærmere nederlag.» Et mulig angrep fra USA og Israel vil derfor ikke bare sette Iran i skuddlinjen, men alle de regionale maktene. Iran ville bruke hele sin kapasitet for å overleve, og dette ville utløse risikoen for en direkte verdenskrig.
Sett fra et militærgeografisk perspektiv, og dersom vi ser på Iran og de regionale krigsdynamikkene, er Iran et av landene som er best egnet for forsvar rent militærgeografisk. Landets fjellterreng, barske klimaforhold i innlandet, ørkener, vanskelig gjennomtrengelige klippeområder og strategiske innfartsårer som Hormuzstredet gjør Iran godt beskyttet mot ytre angrep.
Mange store hærer i historien (Aleksander den stores persiske felttog, arabiske erobringer, mongolinvasjoner) gikk inn i Iran, men klarte aldri å erobre det fullt ut. Også i dag er Irans militærstrategi basert på defensiv avskrekking med en offensiv kapasitet. Carl von Clausewitz’ krigsteori sier: «Krig vinnes ikke bare med våpen, men med strategi. Likevel kan ikke engang den beste strategien se bort fra geografiens realiteter.»
Dilemmaet USA sto overfor i Irak viser at et angrep på Iran ville føre til et enda større uføre. Da USA invaderte Irak i 2003, trodde de at krigen ville bli kort. Men kaoset som fulgte okkupasjonen, svekket USAs tilstedeværelse i regionen. I mellomtiden ble Iran styrket av den prosessen.
Et direkte angrep på Iran i dag ville være langt mer kostbart for USA. Av den grunn vil de kanskje ønske å få tyrkerne til å gjøre det, kanskje for 50–60 milliarder dollar. Med fem eller seks milliarder av dem kan de finansiere religiøse brorskap og sekter, media og parlamentsmedlemmer. Befolkningen er klar; den ville straks reise seg som Anatolias Yavuz Selim (red. anm. en henvisning til den osmanske sultanen Selim I, kjent for raske og brutale militære felttog i Midtøsten).
Les også: Fjellene i Midtøsten: Bruddlinjer, opprør og integrasjon 🔒
Krigens sosiologiske og kulturelle virkninger er også dype. Det er nettopp derfor store summer brukes på å forme opinion og samfunn – for når USA først satt fast i regionen, klarte de ikke å trekke seg ut, og led militære tap på minst 500–600 milliarder dollar.
Når et lands eksistens er truet, endrer samfunnets psykologi seg. Historisk sett har Iran en tendens til å samle seg mot ytre intervensjoner. Da det ble angrepet av Saddam Hussein på 1980-tallet, la det iranske folket alle interne forskjeller til side og gikk inn i et totalforsvar.
Ibn Khalduns (red. anm. kjent arabisk historiker og filosof) konsept asabiyya (gruppesolidaritet) kommer til anvendelse her. Når oppfatningen av en ytre trussel øker i et samfunn, setter det interne konflikter til side og samler seg. Et angrep på Iran vil få opposisjonen i Iran til å tie og styrke de nasjonalistiske følelsene.
George Friedman sier følgende i sin bok The Next 100 Years: «Stormakter kan starte kriger, men de kan ikke bestemme hvordan de skal ende. For utfallet av krig avhenger av samfunnets reaksjon.»
Hva skjer når balansen forstyrres?
I dag er ikke Iran lenger bare en regional makt; landet har kapasiteten til å påvirke globale maktbalanser, noe som gjør det til en vippestat. Et direkte angrep på det vil skape en dominoeffekt og trekke hele regionen inn i ustabilitet. Et angrep fra USA og Israel kan skade Iran på kort sikt, men på lang sikt vil det øke faren for en regional og global krig.
Store kriger i historien har som regel brutt ut på grunn av feilvurderinger. I 1914 førte Østerrikes angrep på Serbia til en verdenskrig ingen hadde sett for seg. I dag kan et angrep på Iran få en lignende virkning. I historien utformes maktbalansene langsomt, som jordsmonnet selv, men en plutselig krig født av arroganse ødelegger dem alle.
Uansett hvor sterk du er, bør et land aldri se seg selv i et forstørrelsesspeil. En supermakt som ikke har opplevd total krig på 100 år, eller hvis befolkning er lei av krig, eller hvis innbyggere ikke tror de kjemper for en rettferdig sak, kan bli beseiret av en regional makt med høy moral og erfaring i frontlinjekrigføring. Å føre krig mot en ordinær stat er noe annet enn å føre krig mot en vippestat.
