For å oppnå status som høyinntektsland må mellominntektsland i Europa og Sentral-Asia prioritere reformer som legger til rette for innføring av kapital, kunnskap og kompetanse, stimulerer innovasjon i privat sektor og hever utdanningsresultatene vesentlig.
Etter at kommunismen ble forlatt, ble landene i Sentral- og Øst-Europa og Sentral-Asia raskt rikere – men nå risikerer de å bli stående på stedet hvil. Etter tiår med imponerende økonomiske gevinster står tjue land fra Balkan til Kaukasus overfor en voksende trussel: den beryktede mellominntektsfellen. Uten dristige reformer, advarer en ny rapport fra Verdensbanken, kan drømmen om å bli med i kretsen av velstående økonomier forbli varig uoppnåelig.
Rapporten, Greater Heights: Growing to High Income in Europe and Central Asia, tegner et dystert bilde av utfordringene disse mellominntektslandene møter. Vekstratene har stupt siden finanskrisen i 2007–09. Demografiske hindre – rask aldring, lavere fødselsrater og stor utvandring – gjør seg gjeldende. Strukturelle reformer har stagnert. Enda verre er det at omverdenen har blitt fiendtlig, med oppstykkede forsyningskjeder, proteksjonisme og geopolitisk uro som rammer små, åpne økonomier.
Følgelig har inntektsutjevningen mot rikere europeiske land stoppet opp. Uten kraftfulle grep kan stagnasjon bli resultatet.
Ivailo Izvorski, sjeføkonom i Verdensbanken og hovedforfatter av rapporten, mener myndighetene må gjennomføre utsatte, grunnleggende reformer for å få opp farten igjen. Han påpeker at landene ikke bør satse utelukkende på vekst gjennom kapitalinvesteringer, men heller legge om til en økonomisk strategi som inkluderer tilgang til utenlandsk kunnskap, kompetanse og teknologi – og fremfor alt ekte innovasjon.
Den manglende store
For det første er det et akutt behov for å få fart på privat sektor. Selv om land i Øst-Europa gjerne framhever egen gründerånd, stemmer ikke bildet med virkeligheten. Altfor mange virksomheter er små, lite effektive og dårlig styrt – noe Verdensbanken omtaler som «den manglende store».
I Øst-Europa og Sentral-Asia etableres bedrifter i mindre skala og blir værende mindre enn konkurrenter ellers i verden. Mens et amerikansk selskap vokser seks ganger i løpet av sine første fem år, vokser et tilsvarende selskap i Øst-Europa som regel under det firedobbelte. Mangel på størrelse bremser dermed produktivitetsveksten.
Les også: Økonomi i fokus: Romania
Rapporten trekker fram Estland og Polen som gode eksempler. Estland la til rette for oppstartsbedrifter gjennom ulike fordeler for unge, nyskapende selskaper og utviklet et blomstrende teknologisk miljø. Firmaer som Bolt, Wise og Skype vokste frem. Polen har også oppnådd en dynamisk privat sektor.
Andre steder er bildet mer nedslående. I land som Serbia, Bosnia eller Bulgaria fins det et stort antall ineffektive småbedrifter – ofte familieforetak som vegrer seg mot nyskaping – noe som svekker den samlede økonomiske utviklingen.
Situasjonen forverres ytterligere av at statseide selskaper (SOE-er) dominerer, noe som skyver private bedrifter ut. I energisektoren kontrollerer statlige aktører nesten all overføring og fossil kraftproduksjon, hvilket i stor grad begrenser konkurransen. Rapporten oppfordrer myndighetene til å stramme inn overfor etablerte selskaper og styrke konkurransetilsyn, slik at nye aktører får rom til å vokse. Innovasjon krever like vilkår, ikke proteksjonisme.
Sultefôret på kapital
Tilgangen på kapital er fortsatt et stort problem. Bedrifter i Øst-Europa strever med å skaffe langsiktig finansiering, mens risikokapitalmarkedene er sørgelig uutviklet. I land som Armenia, Georgia og Moldova er risikokapitalinvesteringer nesten fraværende, noe som hindrer oppstartsbedrifter i å vokse eller fornye seg. Bankene er lite villige til å ta risiko og heller låner ut til store, etablerte virksomheter. Statlig styrte utlån, spesielt i Sentral-Asia, forvrenger markedene ytterligere ved å styre midler til politisk nære men ineffektive foretak.
Verdensbanken oppfordrer myndighetene til å legge bedre til rette for risikokapital, reformere finansregelverket og begrense statlig innblanding i utlånsordninger. Nok en gang er Estland et forbilde, med et effektivt digitalt banksystem og risikokapitalmarked som gjør det mulig for nyskapende gründere å vokse raskt.
Bortkastet talent, stoppet mobilitet
Utdanning er et annet akutt område. For tretti år siden var Øst-Europa kjent for høy leseferdighet og solide basisferdigheter. Men kvaliteten har falt skremmende de siste par tiårene. Ifølge PISA (Program for International Student Assessment) har elever i regionen mistet tilsvarende et helt års læring de siste ti årene.
Selv land som tidligere var kjent for fremragende utdanning, som Russland og Ukraina, har sett en markant nedgang i PISA-resultatene.
Yrkesutdanningssystemet er spesielt utfordrende. Elever blir plassert i lite fleksible yrkesprogrammer i ung alder, noe som binder dem til utdaterte karriereløp. Stadig flere arbeidsgivere klager over manglende samsvar mellom det skolene lærer bort og det som etterspørres i et raskt skiftende arbeidsliv. Bulgaria og Romania er eksempler på land der yrkesfag, lenge ansett som en snarvei til jobb, i stedet fanger elevene i utdøende bransjer.
Høyere utdanning sliter med samme type problemer. En rekke nye universiteter har dukket opp uten god nok kvalitetskontroll, noe som resulterer i kandidater med svake ferdigheter. Bare et fåtall universiteter i Øst-Europa ligger på verdens topp-500-lister.
Det som kalles «akademisk fangenskap» – at universiteter vektlegger politiske eller kommersielle interesser framfor akademisk kvalitet – er utbredt og hindrer både innovasjon og rettferdighet i systemet.
Landene må raskt fornye utdanningen, ifølge Verdensbanken. Yrkesretting bør utsettes slik at elevene får en bredere allmennutdanning før de spesialiserer seg. Universiteter bør fusjonere eller samordne seg med forskningsinstitutter og holdes ansvarlige for hvor mange som faktisk får jobb. Igjen viser Estland vei, med nært samarbeid mellom universiteter, forskningsmiljøer og private bedrifter – noe som har skapt livskraftige innovasjonsklynger som Tallinn Science Park.
Sosial mobilitet må dessuten bedres. Rapporten advarer om at hvis folk mister troen på at utdanning fører til et bedre liv, blir de motløse, uinteresserte og skeptiske til reformer. Unge i dag kan bli den første generasjonen i Øst-Europa og Sentral-Asia med lavere utdanning enn foreldrene. Myndighetene må overbevise innbyggerne om at det er dyktighet, og ikke bakgrunn eller bekjentskaper, som bestemmer hvem som lykkes.
Energi-trøbbel
Energiøkonomisering er kanskje den mest neglisjerte veien til vekst. Øst-Europa og Sentral-Asia er verdens mest energiintensive utviklingsregion. Et vanlig østeuropeisk land bruker 1,5 ganger mer energi per BNP-enhet enn Øst-Asia, og 2,5 ganger mer enn EU. Gammel infrastruktur, ineffektive statlige monopoler og høye tilskudd til fossil energi fører til store energikostnader og lite nyskaping.
Les også: Økonomi i fokus: Tsjekkia
Energisubsidier favoriserer i stor grad store, etablerte aktører, særlig statlige kull- og gasselskaper. Fornybarprodusenter møter et utall byråkratiske stengsler for å få innpass i markedene, noe som hindrer effektive investeringer i billigere og renere energi.
Polen og Tyrkia, som nylig har økt sin vind- og solkraft mye, viser at reform kan lykkes. Men land som Usbekistan og Serbia er fremdeles sterkt knyttet til lite effektive kullkraftverk og statlige energimonopoler.
Verdensbanken råder til å fjerne støtten til fossil energi, innføre karbonavgift og åpne markedene for mer konkurranse. Dette blir politisk tøft, og krever at myndighetene planlegger reformene nøye og gir treffsikker inntektsstøtte til utsatte grupper.
Å møte virkeligheten
Hverdagen for mellominntektsland i Øst-Europa er krevende. De er ikke lenger fattige, men uten omfattende reformer kan de miste fremdriften. EU-sporet, som en gang ble ansett som en garantert vekstvei, går nå tregere og er mer usikker. Populisme og eksterne sjokk – fra pandemier til krig – forsterker problemene. Likevel er det åpenbart at reform lønner seg.
Estland, Polen og Romania, som har lagt vekt på en livlig privat sektor, utdanningskvalitet og nyskaping, nyter allerede godt av dette.
Det motsatte – vedvarende stagnasjon, talentflukt og forfall – er utenkelig. Myndighetene må vise politisk vilje til å endre markeder, utdanning og energisektorer før mellominntektsfellen setter seg for godt.
For de tjue landene som står ved dørterskelen, er tiden inne for å handle – før fellen klapper til.
