Når nye grenser trekkes opp internt i Somalia, vekker det uro også i naboland som Etiopia og i europeiske hovedsteder. Stabiliteten ved Adenbukta står på spill.
Ved å proklamere i Las Anod opprettelsen av delstaten Nordøst, utgått av administrasjonen SSC-Khaatumo, tegner Somalia om sine interne maktbalanser. Denne politiske formaliserte enheten, anerkjent av Mogadishu, utfordrer Somaliland sine ambisjoner, endrer Addis Abebas beregninger og åpner en usikker fase mellom risikoen for eskalering og muligheten for en føderal nyordning.
Somalia, strategisk og historisk knutepunkt ved portene til Bab el-Mandeb
Lengst øst på kontinentet danner Somalia baugen på Afrikas Horn, med Adenbukta i nord og Indiahavet i øst, Djibouti i nordvest, Etiopia i vest og Kenya i sørvest. Regionene Sool, Sanaag og Cayn (SSC) – krisens episenter – strekker seg mellom Puntland og Somaliland, midt i de strategiske landkorridorene til markeder og kystområder.
Geografien har gjort Somalia til et knutepunkt for handelsruter siden antikken, med de første havnene innlemmet i Periplus maris Erythraei, gjennom handel med røkelse, elfenben og krydder. Siden middelalderens handelsruter i Indiahavet, som bandt sammen Rødehavet og Asia, og videre til den havnen som de europeiske stormaktene kjempet om i «dampens tidsalder» og Suezkanalens æra.
Mekanismene bak en «faktisk fragmentering»
Dagens fragmentering i Somalia har røtter i statens sammenbrudd i 1991, etter Siad Barres fall. Borgerkrigen, fremveksten av klanmilitser og utviklingen av regionale myndigheter (Somalilands ensidige uavhengighetserklæring i 1991, Puntlands autonomi i 1998) med ulike og omstridte statuser, har varig undergravd den politiske enheten. Det føderale prosjektet – startet under overgangsregjeringene og nedfelt i den provisoriske grunnloven i 2012 – har forsøkt å bygge staten opp igjen rundt fødererte enheter (Jubaland, Galmudug, Hirshabelle, Sørvest, Puntland, og nå delstaten Nordøst), under samtidig press fra Al-Shabaab-opprøret og regionale innblandinger.
Les også: Hornet i halvmånen: Tyrkia og Øst-Afrika 🔒
Kruttet som ble tent: «SSC-striden»
Den nye delstaten gjør krav på områdene Sool, Sanaag og Cayn, som i flere tiår har vært omstridt mellom Somaliland – som viser til grensene til det tidligere britiske protektoratet – og Puntland, som begrunner sine krav med klanbånd, særlig til det dominerende Dhulbahante-klanen, sammen med Warsangeli. Ved årsskiftet 2022–2023 utløste drap på lokale ledere i Las Anod protester som ble hardt slått ned av Somaliland-styrker. Konflikten førte til hundrevis av døde og over 200 000 fordrevne midt i en alvorlig tørke. I august 2023 gjenerobret lokale SSC-Khaatumo-militser Las Anod og nærområdene, drev ut Somaliland-hæren som til da hadde stått sterkt, og snudde maktbalansen. Proklamasjonen 31. juli i Las Anod stadfestet politisk denne situasjonen på bakken.
En proklamasjon som endrer spillet – dominoeffekten
Ved å godkjenne «SSC-Khaatumo-administrasjonen» og innlemme den i sine samrådsmekanismer, har Mogadishu og statsministeren ikke bare rettet opp en administrativ uregelmessighet – de har også startet et nytt strategisk kapittel på Afrikas Horn. «Normaliseringen» av SSC innenfor den føderale rammen – oppheving av betegnelsen «omstridt område», samt direkte tilgang til bistand og utviklingsprogrammer – har en dobbel hensikt: å bekrefte den somaliske sentralstatens suverenitet og å svekke Somalilands narrativ om uavhengighet. Somaliland mister kontrollen over Las Anod og får samtidig svekket sin internasjonale status som en «stabilitetsbastion». Hargeisa fordømmer dette som en provokasjon, men bildet er endret: den militære fordelen de lokale styrkene oppnådde i 2023 har gitt politiske utslag.
På regionalt nivå faller sverdet fra Damokles. Etiopia, som siden januar 2024 har vært involvert i en kontroversiell avtale med Somaliland for tilgang til havet, må revurdere sitt spill: Hargeisas (red. anm. hovedstaden i Somaliland) evne til å gjennomføre avtalen er svekket, mens nye aktører – SSC-Khaatumo og Mogadishu – har fått plass ved forhandlingsbordet om landkorridorene til Adenbukta. Addis Abeba, som må balansere maritime behov, interne økonomiske press og rivalisering med Eritrea, vil forsøke å sikre handlingsrom uten å skade forholdet til føderale Somalia. Puntland på sin side vakler mellom klanlojaliteter og forsvar av egne rettigheter: Fremveksten av en «broderstat» som støtter føderal enhet styrker den føderale strukturen, men reduserer samtidig Puntlands direkte innflytelse over SSC
Europas perspektiv: terrorbekjempelse, handelssikkerhet og regional integritet
Europeerne ser situasjonen gjennom tre linser. Først maritim sikkerhet: enhver militær opptrapping mellom Hargeisa og Mogadishu/SSC-Khaatumo kan destabilisere områdene bak Adenbukta og Bab el-Mandeb, med risiko for å gjenopplive forholdene som la til rette for piratvirksomhet, og som operasjon Atalanta (red. anm. EUs marineoperasjon mot piratvirksomhet utenfor Somalia, startet i 2008) har overvåket siden 2008. Dernest anti-terrorisme: en ny somalisk internkrig ville svekke innsatsen mot Al-Shabaab, som er hovedprioritet for den føderale regjeringen og partnerne, inkludert EUTM Somalia (red.anm. EUs militære treningsmisjon i Somalia, etablert i 2010 for å støtte oppbyggingen av de føderale sikkerhetsstyrkene), som støtter oppbyggingen av de føderale styrkene. Til slutt: Paris – forankret i Djibouti – og Brussel vil velge aktiv forsiktighet, støtte lokale meklinger og nedtrappingsmekanismer, samtidig som de fastholder Somalias territoriale integritet mot bilaterale avtaler som undergraver den.
Les også: Rødehavet, episenter for konfliktene i Midtøsten 🔒
To tilleggsmomenter fortjener oppmerksomhet. Det første er økonomisk: budsjettintegrasjonen av SSC – regelmessig lønn til offentlige ansatte, sikring av inntekter fra indre toll, prioritering av dobbel bruk-infrastruktur (veier, energi, telekom) – er den avgjørende testen på føderal troverdighet. Den avgjør både lojaliteten til lokale eliter og samfunnets motstandskraft i en region hardt rammet av tørke og masseforflytninger de siste årene. Det andre er diplomatisk: en diskret kontaktkanal mellom Mogadishu og Hargeisa, under regionalt (IGAD) (red. anm. en regional samarbeidsorganisasjon i Øst-Afrika, etablert i 1996, med medlemsland som Etiopia, Kenya, Somalia, Sudan og Uganda) og europeisk sponsing, kan gi minimale garantier – frys av offensive holdninger, varslingsmekanismer ved hendelser, humanitær tilgang – uten å forutsi endelig status, og dermed tillate konsentrasjon av militær innsats mot Al-Shabaab.
Mot en langsiktig løsning på konflikten?
Den største faren er fortsatt et kappløp mot eskalering – militær og politisk – mellom Somaliland og unionistleiren, med ringvirkninger i en allerede hardt prøvet region. På den annen side kan integrasjonen av en lenge omstridt region, basert på et lokalt mandat og innenfor en føderal ramme, gi Mogadishu muligheten til å vise at det somaliske føderale prosjektet kan være bærekraftig over tid. Suksessen vil avhenge av tre nøkkelfaktorer: å kanalisere konkurransen Somaliland/SSC inn i en sikret dialog; å sikre at kampen mot Al-Shabaab forblir øverste prioritet; og å gjøre føderal bistand til et synlig redskap for legitimering til fordel for SSCs befolkning.
