NATO fyller 75 år, men den skjøre balansen i den transatlantiske alliansen står på spill med Trumps mulige tilbakekomst. Det setter i gang en omfattende og uunngåelig debatt om Europas militære uavhengighet og strategiske prioriteringer.
Med et nytt Trump-presidentskap hengende i luften, har fremtiden til den transatlantiske alliansen aldri vært mer usikker. På tross av flere forsikringer fra fremtredende republikanske skikkelser om det motsatte, kan forsvarsalliansen ikke lenger tas for gitt. Men, uavhengig av om det er reelt eller ikke, er bare trusselen om at USA kan vurdere å forlate alliansen nok til å forandre den sikkerhetspolitiske dynamikken i det transatlantiske forholdet.
Amerikanerne er lei av at Europas generøse velferdsstater er gratispassasjerer på deres militære avskrekkingskapasiteter, mens gjennomsnittsamerikaneren fortsetter å slite. Videre har USA ikke lenger kapasiteten til å opprettholde sin tradisjonelle «dobbel-avskrekkings» militære positur mot både et revansjistisk Russland og et ny-imperialistisk Kina. I denne sammenhengen har USAs sikkerhetspolitiske etablissement klart kommunisert sine prioriteter til omverdenen: Øst-Asia og Kina tar forrang over Europa og Russland.
Videre, i lys av Russlands brutale invasjon av Ukraina og stor usikkerhet rundt hva som er Putins geopolitiske endemål i Europa, er bare tanken om et nytt Trump-presidentskap nok til å tvinge europeiske stater til å revurdere sitt syn på forsvarskapasiteter og militær avskrekking. Med en slik geopolitisk tikkende bombe hengende over seg, vil presset for å øke Europas militærutgifter vokse ytterligere. Det er ikke lenger sikkert at 2 prosent-målet vil være tilstrekkelig, ettersom visse Trump-vennlige stemmer i USA nå tar til orde for minst 3-4 prosent av BNP.
Les også: Trump og NATO: Ugrunnet frykt i transatlantisk samhold? Trump-rådgiver gir svar 🔒
Men med økte europeiske militære kapasiteter, kommer også fristelsen til å bruke dem som et geopolitisk verktøy for å håndtere sikkerhetspolitiske utfordringer i Europas nærområder. Ikke bare finnes det flere hypotetiske situasjoner hvor slike militæroperasjoner kan skje uavhengig av NATOs kommandostruktur, men det er heller ikke vanskelige å forestille seg scenarier – som for eksempel i Middelhavsbassenget – hvor de kan gå på bekostning av USAs strategiske interesser. I slike situasjoner kan ironisk nok økte europeiske militærkapasiteter bidra til å tære på samholdet i den transatlantiske alliansen.
Så, amerikansk press på europeiske stater for å øke sine forsvarsbudsjetter og styrke sine militære kapasiteter, kan faktisk virke mot sin hensikt, og bidra til å dytte kontinentet i retning mot strategisk autonomi, og på den måten undergrave NATO. Det er en bred tverrpolitisk konsensus i USA om at europeisk strategisk autonomi er en dårlig idé som kan gå på bekostning av samholdet i NATO og USAs overordnete geopolitiske storstrategi. Men i sin iver etter å presse Europa til å øke sine militærbudsjett, kan det være akkurat det de kommer til å oppnå.
Det er ingen tvil om at Frankrike er en stor pådriver for europeisk strategisk autonomi, mens andre europeiske land er mer kjølige til tanken. Men hva menes egentlig med konseptet? Hvor oppnåelig er det egentlig? Hvordan passer fremtiden til NATO inn i et mer strategisk autonomt Europa? Gitt hvor viktig og potensielt epoke-definerende disse spørsmålene er – ikke bare for Europa, men også for fremtiden til det transatlantiske prosjektet og samhold, er dette temaer som det er viktig å gå i dybden på.
Geopolitika kommer derfor til å publisere en rekke meningsartikler og intervjuer med fremtredende amerikanske og europeiske sikkerhetspolitiske eksperter om de overnevnte temaene i løpet av de kommende ukene. Følg med!
