Kjerne, tendenser og utfordringer.
Vi har flere ganger drøftet en samlet og helhetlig modell for nasjonal sikkerhet. På grunn av de komplekse og mangesidige moderne forholdene er modellen utformet i en såkalt bred forstand, med størst mulig rekkevidde. Med andre ord er sikkerhet i dag ikke lenger avgrenset til militære og beslektede forhold – den omfatter i like stor grad nesten alle nivåer av statlig og samfunnsmessig virke.
Den selvforsynte lommeeffekten
Samtidig, til tross for den nevnte flerdimensjonaliteten og helheten, regnes økonomien som en prioritert retning og en systemskapende grunnmur for effektiv sikkerhet. En slik prioritering er kanskje ikke spesielt ny. Uten en økonomisk selvforsynt og ressursbasert nasjonal orden har spørsmål om integriteten, effektiviteten og enheten til nasjonal sikkerhet aldri vært uten betydning – verken i nyere eller eldre tid. Men i en tid med grunnleggende omveltning i internasjonale relasjoner og en ny maktbalanse krever den tette forbindelsen mellom økonomi og sikkerhet ny oppmerksomhet og vurdering. I dag står vi nettopp overfor dette behovet, ettersom tradisjonelle utfordringer – kriger, væpnede konflikter, tilbakegang, ytre og indre ekstremisme med mer – nå får følge av den første globale økonomiske krigen, økonomisk nasjonalisme og teknologisk autokrati.
Nettopp av denne grunn har økonomisk sikkerhet blitt et ledende og bestemmende tema innenfor den bredere sikkerhetsrammen. Det er et faktum at gjennomføring, fremme og forsvar av statlige og nasjonale interesser blir så godt som umulig når «lommen» er tom. Like umulig er det når lommen tilsynelatende tilhører deg – landet – men i realiteten styres av en fremmed hånd.
Dette poenget, om enn ikke særlig nytt, gjenspeiler helt og fullt Georgias nåværende virkelighet. Jeg kommer tilbake til det litt senere. La oss først se på noen generelle utviklingstrekk som er spesielt relevante for oss.
Voksende sikkerhet
På globalt nivå ble økonomiske forbindelser underlagt globale sikkerhetsinteresser umiddelbart etter andre verdenskrig. Bretton Woods‑avtalen og den nye økonomiske orden den skapte, illustrerer dette tydelig. To hovedsøyler bar denne ordenen: (a) mer globalisme og (b) verdienes forrang i politikken.
Les også: Europa må våkne: Når økonomi er krig 🔒
Siden 1980‑årene har kontrollen over handels‑ og investeringsstrømmer via samordning av adferdsregler fått økt oppmerksomhet fra store og regionalt toneangivende land. Særlig ble fri flyt av varer, mennesker og ideer vektlagt – en prosess som startet med de velkjente Uruguay‑rundene og munnet ut i opprettelsen av Verdens handelsorganisasjon (WTO). Hovedmålet for organisasjonen var å bli et system av sammenknyttet globalisme, slik Bretton Woods‑rammeverket så for seg. Det ble også ansett som en doktrine at demokrati og kapitalisme skulle betraktes som ett begrep, og at disse to delene organisk ville støtte hverandre i utbredelse og styrking.
Det er klart at utviklingen av denne prosessen ble formet av flere andre viktige initiativer – stort sett drevet av et anglosaksisk hovedmotiv. For eksempel tok G‑20 sikte på å skape et konfliktfritt globalt økonomisk økosystem. Verken dette tiltaket eller andre prosjekter klarte imidlertid å skjerme verdensøkonomien fra finanskrisen i 1999. Her er det også verdt å minne om den kjente krisen i 2008, som trolig vekket tidlig amerikansk skepsis til den liberale økonomiske orden og la grunnlaget for etterspørselen etter en politisk leder à la Trump.
Det er åpenbart at de viktigste aktørene, samtidig som reglene ble samordnet, ikke glemte sine egne interesser – noe som, under institusjonelt rasjonelle forhold med «begrensning og balanse», er helt normalt.
Som følge av hendelser leseren allerede kjenner til, har den nevnte kontrollen nå fått et åpent proteksjonistisk innhold, og ledende økonomiske systemer har åpent lagt ut på en vei mot selvforsyning (nasjonalisme). Samtidig har forholdsvis uskyldige begreper som «handelsbalanse», «direkte utenlandsinvesteringer» og «betalingsbalanse» flyttet seg fra en klassisk kommersiell dimensjon til en sikkerhetsdimensjon: Med andre ord har de fått en sikkerhetspolitisk funksjon – og brukes nå som virkemidler for press og tvang i utenrikspolitikken (våpenisering).
I samme perspektiv har de globale og regionale forsyningsrutene for mineralressurser fått et helt nytt formål. Dermed er adgang til og kontroll over visse geografiske områder blitt avgjørende. Noen handler på en måte som nærmest minner om Berlin‑konferansen i 1884–85, der diskusjoner om Afrika la grunnlaget for konseptet «innflytelsessfærer». Det er også verdt å merke seg at slik kontroll i dag utøves på flere plan – militært, økonomisk, institusjonelt og via «myk makt» – og at multinasjonale selskaper nå spiller en ny nøkkelrolle. Avtalen om mineralressurser mellom USA og Ukraina er et tydelig tegn på denne «nye bølgen».
Når vi snakker om forsyningskjeden …
…som er en av de mest kritiske delene av økonomisk sikkerhet, er det viktig å peke på flere «ordensskapende» faktorer. Den økende trenden mot økonomisk nasjonalisme – og den påfølgende omstruktureringen i tråd med en samlet sikkerhetslogikk – ble innledet av følgende utviklingstrekk:
(1) En betydelig forskyvning av globale økonomiske muligheter mot asiatiske land – særlig Kina og India.
Det spesielt interessante her er den nye forståelsen av Kinas voksende innflytelse og den økonomiske sikkerheten som formes av denne innflytelsen. Jeg vil kort tilføye at «dominans» og «lederskap» er to ulike kategorier når vi snakker om innflytelse – en forskjell som klart kan observeres i Kinas tilfelle. Fram til i dag har Beijings mål ikke vært å rive ned den eksisterende orden, men å tilpasse den til egne interesser – ved å maksimere sin påvirkning fra innsiden av nettopp denne ordenen.
Les også: Tollkrigen: En amerikansk-indisk storavtale i emning? 🔒
(2) En spredning av makt mellom statlige og ikke‑statlige aktører, hvor sistnevntes stemme blir stadig mer toneangivende.
(3) Utenrikspolitikken blir i økende grad styrt av økonomiske hensyn – en utvikling som nå utspiller seg åpent og i stort omfang.
(4) Selskaps- og oligarkinteresser er i økende grad flettet sammen med statlig politikk, i en slik grad at det blir stadig vanskeligere å skille dem fra hverandre.
(5) Den helt særegne rollen teknologiske oligarker spiller i moderne innen‑ og utenrikspolitikk, som legger grunnlaget for en helt annen styringsform.
(6) I den nye og uoversiktlige verdensordenen opptrer mellomstore makter med økt selvsikkerhet og initiativ. Det vil i overskuelig framtid bli stadig vanskeligere å frata dem den autonomien de har oppnådd, og deres tendens til å balansere og gardere seg vil fortsette.
(7) Fremveksten av regionale sentre, ofte under innflytelse av regionale hegemoner eller til og med drevet av deres krav på en regional «innflytelsessfære». Samtidig gir felles interesser og risikovurderinger grunnlag for et nytt syn på «regionalisme» – og antyder konturene av interregional integrasjon.
(8) Det globale sør har, slik jeg ser det, ennå ikke en entydig rolle i den økonomiske «polyfonien». Dette skyldes særlig fraværet av et felles konsept eller en tydelig profil – først og fremst på grunn av to spørsmål: (a) Inkluderer vi India og Kina? og (b) Inkluderer vi Midtøsten?
Etter mitt syn er svaret negativt på begge spørsmål.
(9) Oppdatering av agendaen for økonomisk sikkerhet gjennom å utdype samarbeidet i internasjonale organisasjoner (fra BRICS til det såkalte «asiatiske NATO»). Denne trenden vil trolig tilta når den «uordnede orden» og den unipolare verden definitivt tar slutt. Sakligheten tilsier også å påpeke at denne trenden, bevisst eller ubevisst, støttes av den nåværende amerikanske administrasjonen, som beveger seg fra hegemoni til finansiell risikospredning.
Som jeg allerede har nevnt, hjelper disse og tilgrensende faktorer oss å analysere sikkerhet i bredere forstand og å forstå mekanismene som i større eller mindre grad balanserer de aktuelle risikoene for Georgia.
Når det gjelder økonomisk sikkerhet …
For å illustrere poenget vil jeg nevne noen nøkkelaspekter knyttet til den globale forsyningskjeden.
Effektiv kontroll over slike leveranser og forsyningslinjer har to konkrete fordeler:
(1) Den forhindrer at motstandere eller konkurrenter får tak i informasjon som er avgjørende for nasjonal sikkerhet, og
(2) Den beskytter sårbare og strategisk viktige sektorer i økonomien mot ytre inngrep eller skade.
Slike risikoer er særlig aktuelle i et liberalt økonomisk system, der åpenheten – i tillegg til konkurranseevne og effektivitet – også fører med seg en viss sårbarhet. Dessuten: jo større global sammenkobling og avhengighet, desto mer øker sårbarheten.
Som svar på disse utfordringene opprettet USA Supply Chain Resilience Council og utarbeidet en industriell forsvarsstrategi. For å styrke landets økonomiske sikkerhet ble det også satt i verk en rekke andre tiltak – noen berettigede, andre fortsatt høyst diskutable. Flere av dem har jeg behandlet i tidligere publikasjoner og går derfor ikke nærmere inn på her.
Det er også verdt å merke seg at USA i 2022 vedtok den såkalte CHIPS & Science Act, som la opp til en investering på 50 milliarder dollar for å støtte innenlands produksjon av halvledere. I løpet av de siste femti årene har dette faktisk vært det mest ambisiøse statlige initiativet for hjemlig produksjon. Det uttalte målet var å styrke forsyningskjeden ved å forsterke en økonomisk sektor som er kritisk for nasjonal sikkerhet.
Et annet spørsmål er hvor effektive slike tiltak faktisk vil være for å sikre en økonomi som er virkelig usårbar. Virkelige resultater avhenger i stor grad av myndighetenes evne til å reagere raskt og effektivt – samt av en klar og presis målformulering.
I samme sammenheng er det også viktig å se på, for det første, hvor sterkt USA er integrert i verdensøkonomien, og for det andre, handlingsmønsteret til hovedkonkurrenten – Kina – særlig når begge land er så dypt økonomisk gjensidig avhengige.
Når vi nå har nevnt det økonomiske forholdet mellom USA og Kina og tilhørende sikkerhetsspørsmål, er det også verdt kort å omtale noen særegne trekk ved Kinas adferdsmønster. Denne særpreget utgjør en spesiell utfordring ikke bare for USA, men også for andre land når det gjelder å nøytralisere trusler med utspring i Kina.
Først og fremst er det viktig, når vi snakker om Kinas særpreg, å trekke fram en tilnærming som bygger på det såkalte «helhetsprinsippet». Kjernen i dette prinsippet er:
(1) At arbeidet for å fremme nasjonale og økonomiske sikkerhetsinteresser ikke bare bygger på en kombinasjon av menneskelige og teknologiske ressurser, men også på
(2) At alle deler av samfunnet – enten det gjelder myndigheter, næringsliv, militære miljøer eller diasporaen – har ansvar for å skaffe Beijing den informasjonen det er behov for. Denne tilnærmingen skiller seg markant fra Vesten, hvor informasjonsinnhenting utelukkende er et ansvar for offisielle institusjoner.
Videre innebærer Kinas strategiske tilnærming at dersom det ikke er mulig å skape eller utvikle en gitt teknologi ved hjelp av innenlandske ressurser, er det tillatt å skaffe den fra utenlandske kilder – med alle tilgjengelige midler. Betoningen av «alle midler» forklares med at Folkerepublikken Kina, etter «hundre år med ydmykelse» fra Vesten, har som hovedmål å bruke enhver metode for å oppnå «nasjonal gjenfødelse».
Dette handlingsmønsteret i Kina er i bunn og grunn i tråd med ideen om «omfattende nasjonal sikkerhet». Det rettes dessuten bevisst og uten skille mot sentrale sektorer i økonomien – som kunstig intelligens, kvantedatateknologi, syntetisk biologi, halvledere, luftfart, grønn teknologi, robotikk, automatisering og kjernefysiske teknologier, for å nevne noen.
