Vi har økonomien, kompetansen og tilliten som trengs. Spørsmålet er om Norge tør å bruke dem til noe annet enn å fremme enkeltpersoners diplomatiske prestisjeprosjekter.
Den amerikansk-ledede verdensordenen – Pax Americana – er i ferd med å kollapse under vekten av egne selvmotsigelser. En epoke av unipolaritet, liberal dominans og vestlig selvsikkerhet går mot slutten. Vi står igjen med et geopolitisk tomrom – og i dette rommet er det ikke en ny hegemon som stiger frem, men en samling av mellommakter som i økende grad tar ansvar.
Og her må Norge våkne.
Økonomisk stormakt, politisk småstat?
Vi liker å tro at vi er små, men Norge er i realiteten en økonomisk stormakt i forkledning. Med verdens største statlige investeringsfond, teknologisk kompetanse, forvaltningskapasitet og høy internasjonal tillit, har vi muligheten til å påvirke globalt. Likevel oppfører vi oss som en småstat uten ambisjon.
Altfor lenge har Norges nasjonale makt og globale betydning blitt brukt som et instrument for å fremme enkeltpersoners karriereambisjoner i internasjonale organisasjoner. Disse har utvilsomt hatt viktige roller – men det har skjedd på bekostning av nasjonale interesser og posisjonering.
Norsk politikk har på mange måter blitt en CV-leverandørsfabrikk til internasjonale toppverv – i stedet for å være en nasjon som setter fremmer en pragmatisk politikk setter varige fotavtrykk i den nye verdensorden.
Norge lære av Kasakhstan
Se heller til Kasakhstan. Jeg har selv fulgt utviklingen i landet tett i over ti år. Som deltaker på Astana International Forum i 2023 – og igjen i år – har jeg sett hvordan Kasakhstan bruker diplomati, økonomi og historisk posisjon som brobygger mellom Øst og Vest. Ikke for å dominere, men for å stabilisere. Ikke for å promotere enkeltpersoner, men for å styrke nasjonens rolle i verdenssamfunnet, noe Norge også kan og bør gjøre.
Les også: Norge ved et veiskille: Fra idealisme til realpolitikk
Som æresprofessor ved Sarsen Amanzholov Universitetet i Kasakhstan, har jeg erfart hvordan landet tenker strategisk om fremtiden – med en multivektor-tilnærming og respekt for suverenitet, pragmatisme og regional balanse.
Dette er noe Norge må lære av.
Vi må ut av rollen som moralsk kommentator og inn i rollen som strategisk mellommakt. Ikke fordi vi skal være stormakt, men fordi vi har ressurser, erfaring og troverdighet til å utøve ansvarlig påvirkning – og fordi verden trenger det.
Vi må sette Norge på kartet – ikke bare nordmenn
Vi må slutte å tro at norsk innflytelse i verden handler om å få en ny nordmann i et FN- eller NATO-toppverv. Det er en form for politisk selvbedrag – og det bygger ikke statlig relevans.
Det vi trenger er å sette Norge på kartet som en nasjonal aktør med innhold, retning og bidrag til en ny multipolar verdensorden. Mellommaktsrollen er ikke en rolle man tildeles – det er en man tar til seg, gjennom handling, posisjonering og ambisjon.
Fra forsiktighet til ansvar: Mellommaktsrollen er Norges å gripe
Verden er i endring. Pax Americana er borte, og ingen stormakt evner å fylle tomrommet alene. Mellommaktene former fremtidens orden – og her har Norge en mulighet som få andre. Ikke fordi vi er store i antall, men fordi vi er sterke i kapasitet.
Vi kan bygge broer. Vi kan mekle. Vi kan initiere reformer i globale institusjoner. Og vi kan gjøre dette ikke på vegne av én sivilisasjon eller ideologi, men i respekt for mangfold, suverenitet og samarbeid.
Men vi må ville det. Og vi må gjøre det som nasjon – ikke som person.
Norge har makt – nå må vi bruke den riktig
I møte med en ny verdensorden har Norge to valg:
- Fortsette som stillferdig tilskuer med ambisjoner for enkeltpersoner
- Eller tre frem som en ansvarlig nasjon med globalt lederskap i kraft av vår økonomi, vår tillit og vår evne til å samarbeide
Jeg velger det siste. Ikke fordi jeg tror Norge skal dominere, men fordi jeg vet at vi kan bidra – hvis vi endelig bestemmer oss for at vi vil.
