Det er bred tverrpolitisk enighet om nødvendigheten for økte forsvarsbudsjetter i Norge – men økt satsing på forsvar må ikke bety høyere skatter eller økonomisk belastning for borgerne.
Norge står forhåpentligvis overfor en potensielt historisk opptrapping av Forsvaret, som er nødvendig. Det er selvsagt alltid bedre sent enn aldri, men i en tid preget av mye usikkerhet må man ty til smarte prioriteringer og nye finansieringsmodeller.
Norges forsvar har blitt nedprioritert i årrekker, til tross for økte sikkerhetsutfordringer siden 2014. Forsvaret handler tross alt om evnen til å forsvare egen nasjon, borgere og interesser. Det betyr at man trenger kompetanse innen moderne defensiv beskyttelse og totalberedskap.
Forsvaret som bærebjelken til totalberedskapen
Forsvaret er den mest effektive sektoren for samfunnssikkerhet og beredskap fordi soldater og offiserer har et eget system for disiplin som ofte faller bort i sivil sektor. Det er god balanse her, der Forsvaret representerer hovedansvaret for beskyttelse av Norge og dets borgere. Norge har en unik modell som bygger på en sivil beredskap, men man må satse på teknologi for å gjøre den mer effektiv.
Forsvarskommisjonen har kommet med en rekke anbefalinger og veivalg for de neste 10-20 årene med en rekke anbefalinger som inkluderer styrking av Forsvarets kompetanse og teknologiske utvikling, inkludert styrking av sivil-militært samarbeid, krav til forbedret styring og ledelse, samt styrking av allianser (som nå preges av mye usikkerhet).
Fra amerikansk side, har Europa gjort lite for egen sikkerhet. Nå tvinges både Europa, Norden og Norge til å faktisk satse på eget forsvar og forsvarsutvikling, grunnet at USA ser ut til å gi fra seg sikkerhetsansvaret for Ukraina til Europa. Dette til tross for sikkerhetsgarantiene for Ukraina som ble gitt av USA, Storbritannia og Russland i Budapest i 1994.
Løsning for en slik modell
Staten Norge mangler ikke startkapital for å opprette et eget Forsvarsfond, og man trenger heller ikke ty til økte skatter eller noen avgifter for å få dette til. Med en svak kronekurs og dårligere kjøpekraft som rammer folk flest, vil det bare forverre og svekke norsk økonomisk utvikling med slike tiltak.
Den norske stat er majoritetseier i alt fra Kongsberg-gruppen (50% av aksjene), Nammo (50% av aksjene), samt 67% av Equinor. I tillegg til at også Statens pensjonsfond Utland (SPU) eller bedre kjent som Oljefondet, kunne det også vært mulig å øremerke deler av Staten sin avkastning fra Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) i olje- og gassnæringen til et forsvarsfond.
Det er ikke snakk om å strupe overføringer til Oljefondet, men å få en direkte kanal til et forsvarsfond for en gitt tidsperiode. Dette vil kunne gi raskere likviditet til et slikt fond, men vil samtidig redusere noe av overføringene til Oljefondet (som er et langsiktig fond investert i utlandet). SDØE genererer inntekter i milliardklassen, og bidrar med likviditet til Oljefondets investeringer (med anslåtte verdier for 1486 milliarder kroner for 2024).
Dersom det oppstår juridiske eller økonomiske hindringer som gjør at SDØE ikke kan benyttes eller en krise svekker tilgangen på statlige midler, kan Folketrygdfondet (som investerer utelukkende i Norge) potensielt få juridisk mandat til å støtte opp om dette foreslåtte forsvarsfondet som en beredskapsløsning eller en alternativ løsning generelt.
Et forsvarsfond med midler fra statlige inntekter fra SDØE, Kongsberg-gruppen, Nammo og Equinor kan være en potensiell startkapital på samme måte som at statlige inntekter fra Statoil la grunnlaget for Oljefondet i sin tid.
Dette er konkrete finansielle tiltak som Stortinget kan få ut i realitet, uten at det rammer en befolkning som preges av høye priser, inflasjon og svekket kjøpekraft som følge av en svakere kronekurs. Enkelte har tatt til ordet for å nærmest bruke hele Oljefondet på å støtte Ukraina og øke forsvaret, men dette er like urealistisk som å foreslå at Oljefondet skulle bli brukt til å gi alle borgerlønn. I en tid der følelser tar overhånd for det anspente og dagsaktuelle geopolitiske bildet, er det viktig å være realistisk, selv når verden virker kaotisk for enkelte.
Nordisk samarbeid
Norden representerer den mest innovative delen av Europa når det kommer til teknologi. Finland og Sverige har en lang historie for å være innovative land. Nokia, til tross for at det mistet sin posisjon som verdens mest kjente mobiltelefonselskap, er verdensledende innen utvikling for høyteknologisk telekommunikasjon- og nettinfrastruktur.
Les også: Europa må våkne fra sin forsvarspolitiske dvale
Finske Wärtsilä utvikler teknologiske løsninger for industri og skipsfart. Dette er trolig også en viktig partner i en norsk kontekst. Svenske Saab utvikler egne jagerfly kalt Saab JAS Gripen, men også radarer og undervannsteknologi. Danske Terma leverer radarsystemer til F-35 jagerfly og forsvarsutstyr til NATO-land.
Det er ikke mangel på penger, bare mangel på viljestyrke. Et slikt tettere samarbeid vil også sette Norden på kartet igjen som en regional geopolitisk makt som ikke bør undervurderes.
Norden er en liten geopolitisk aktør i forhold til stormaktene, men historien har også vist at man ikke bør undervurdere verken små stater eller mindre koalisjoner som har råvarer og teknologi. Norge representerer selve motoren som en energi og råvarepartner i et nordisk samarbeid, som også vil nyte av et sterkere Nordisk samarbeid innen forsvar- og sikkerhet.
Nasjonalt forsvarsfond eller nordisk forsvarsfond?
I første rekke vil trolig et nasjonalt forsvarsfond være en god start, dette burde skjedd før, men kan potensielt være en løsning som kan inngå i et større Nordisk forsvarsfond. Tenk på det som et slags blanding av Oljefondet og “NordPool” bare for forsvarsinvesteringer og ikke for strøm i Norden.
Hvorvidt et felles nordisk eller en flerlagsmodell der et norsk forsvarsfond eier andeler i et større Nordisk forvarsfond og vice versa i de andre nordiske landene, er et spørsmål som politikerne må finne ut av om man kommer så langt. Inkludering av Baltikum i et slikt prosjekt vil også kunne styrke teknologisk kompetanse og utvikling, med land som spesielt Estland som et fremtredende høyteknologisk land, spesielt innen forsvarsindustrien.
Her vil det være fordeler og ulemper for begge modellene, der rene nasjonale fond gir mer handlingsrom og uavhengighet, men også mindre tilgang på kapital og midler.
Det realistiske gitt situasjonen vil være både nasjonale fond og et felles Nordisk fond som er avsatt for tverrnasjonale og grensoverskridende investeringer av strategisk betydning for hele Norden, slik som større dronesvermer, luftvern og mer avanserte våpensystemer. Dette kan også skape med arbeidsplasser gjennom sivil-militært samarbeid ved å satse mer på droneopplæring og trening.
Diplomatisk dilemma
Norden og Skandinavia omfatter små nasjoner (men ikke ubetydelige) som må justere seg til en ny global realpolitisk virkelighet. En stor oppgradering og opprustning av forsvarssystemer handler ikke om å klargjøre seg for “tredje verdenskrig” men heller være forberedt på en situasjon hvor både Russland og potensielt Kina kan seire over den regel-baserte verdensorden, med et mer isolasjonistisk USA som ser på den som en kostnadsbyrde og en demper for egne interesser.
Verdenshistorien er i konstant forandring, og alle må handle deretter. Realpolitikk er tilbake og det krever handling og styrke. USA ønsker ifølge Donald Trump å avverge en tredje verdenskrig, men klarer nok ikke å unngå kald krig 2.0. For en kald krig 2.0 handler om teknologisk konkurranse der USA og Kina kniver om teknologisk dominans for det 21. århundret.
Konklusjon
USA har signalisert at Europa må ta større ansvar for både egen sikkerhet og Ukraina, samtidig ønsker Trump-administrasjonen en slutt på krigen i Ukraina så fort som mulig, slik at USA kan fokusere på egen økonomi og ikke minst å demme opp under Kinas realpolitiske ambisjoner, som den største rivalen til USA.
Norden kan også styrkes som et alternativ til tettere integrering med EU og en potensiell EU-hær, et forslag som både Atlanterhavsrealister og Selvstendighetsrealister kan komme til enighet om. Da det ikke er snakk om en komplementær del av verken en EU-hær eller erstatning til NATO, men heller ren oppbygging av landenes forsvar og forsvarsindustri gjennom aktive investeringer.
USA er fortsatt den mektigste og viktigste militærmakten i verden og hvis USA skulle faktisk finne på å trekke seg ut av NATO, endrer dette hele sikkerhetsdynamikken i Europa, og vi må forberede oss på det verste. USA vil sannsynligvis fortsette som en viktig partner, men tiden for ansvarlig og økte forsvarsinvesteringer kom egentlig for lenge siden.
Europas dobbeltmoral – Når ord og handling truer kontinentets fremtid
