Hvordan finner Norge sin plass når våre to nordiske naboland allerede har bygget et nært forsvarsfellesskap? Spørsmålet blir stadig mer presserende etter at både Sverige og Finland er blitt medlemmer av NATO.
Med Sveriges og Finlands inntreden i NATO endres den militære balansen mellom NATO og Russland i Nordområdene. Det snur opp-ned på den militærstrategiske dynamikken i regionen, som påvirker planleggingen av forsvaret av Nord-Norge i tilfelle en russisk aggresjon mot Finnmark.
Med Sverige og Finland på samme lag står ikke bare Norge sterkere i tilfelle en direkte militærkonfrontasjon med Russland enn tidligere, men det åpnes samtidig også nye militærstrategiske muligheter som før var stengt. Dette gir en ny strategisk dybde i forsvaret av hele Nord-Fennoskandia som var utenkelig før Russlands brutale invasjon av Ukraina.
På tross av denne positive utviklingen er situasjonen ikke helt uten utfordringer, særlig for Norge. De svenske og finske væpnede styrkene kjenner hverandre godt, ettersom de begynte å integrere sine militære styrker allerede på 1990-tallet. Det derfor være krevende å koble seg på og effektivt integrere Norges styrker i det langvarige svensk-finske forsvarssamarbeidet.
Hvordan har det trilaterale militære samarbeidet mellom Norge, Sverige og Finland utviklet seg etter at de to sistnevnte ble offisielle medlemmer av NATO? Og hva er de største utfordringene for å oppnå effektive militære synergier og økt styrke i dette nye nordiske forsvarstriangelet?
For å få svar på disse spørsmålene, har Geopolitika kontaktet en av Norges fremste eksperter på sikkerhetspolitikk og nordisk forsvarssamarbeid: Per Erik Solli. Han er seniorforsvarsanalytiker i Forskningsgruppen for sikkerhet og forsvar ved NUPI, seniorrådgiver ved Nord universitet, og i tillegg tilknyttet Forsvarets operative hovedkvarter (FOH).
Les også: Fra Stockholm til Nord-Finland og Finnmark: Et svensk blikk på nordisk forsvarssamarbeid 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
– Sverige og Finland har lenge jobbet med å integrere sine væpnede styrker – med stor suksess – på flere områder, blant annet med fremskutte svenske styrker i Finland.
– Nå som begge land er medlemmer av NATO, hvordan kan norske styrker koble seg på det finsk-svenske samarbeidet, spesielt innenfor rammen av Forward Land Forces (FLF)?
– Her er det viktig å se på utviklingen i fire parallelle spor, et bilateralt og flere multilaterale. Det ene er det bilaterale militære samarbeidet mellom Finland og Sverige som startet allerede på 1990-tallet og har gradvis utviklet siden til å bli en solid grunnstein innen deres internasjonale relasjoner. At finnene har tilbudt Sverige sjefsstillingen i FLF i Finland er det eksempel på den bilaterale tette forbindelsen.
– Det andre hovedsporet er at Finland og Sverige på 1990-tallet også ble med i NATOs partnerskapsprogram (PfP) og begynte å delta i alliansens PfP øvelser. En viktig øvelse i PfP programmet var jagerflyøvelsen Nordic Air Meet som ble initiert på Ørland i 2001. I tillegg var både Finland og Sverige fra begynnelsen av 2000-tallet faste innslag under de store flernasjonale vinterøvelsene i Norge.
– Det tredje sporet er samarbeid og samvirke mellom nordiske nasjoner de gangene da vi deltok i de samme større internasjonale operasjoner fra 1990-tallet og utover, på Balkan og i Midtøsten, Afrika og Afghanistan. Et tidlig eksempel er den nordiske bataljonen i Tuzla, Bosnia 1993-1995, med en dansk stridsvogneskadron, en svensk infanteribataljon med fire kompanier, et norsk feltsykehus og en norsk helikopterving. Den nordiske avdelingen opplevde å være i kamp og en rekke skarpe situasjoner.
– Det fjerde sporet er nordiske forsvarssamarbeidet som i 2009 ble formalisert gjennom Nordefco-avtalen signert mellom Norge, Danmark, Sverige, Island og Finland. I begynnelsen var det mange middager og møter uten noen matnyttige resultater, men etter hvert ble det et viktig og produktivt regime for politisk og militær samordning og samvirke.
– I sum har Norge altså allerede lang erfaring med å samarbeide militært med dem, både i internasjonale operasjoner og under trening/øving her hjemme. Flere militære styrker i Finland og Sverige var i praksis NATO-kompatible og -interoperable før landene søkte om medlemskap i 2022.
– Ettersom det svensk-finske militære samarbeidet startet lenge før de ble med i NATO, hvordan har betingelsene for økt samarbeid mellom Norge på den ene siden, og Sverige og Finland på den andre, endret seg?
– Jeg kan svare både generelt og spesifikt. Det generelle først: Det bilaterale samarbeidet mellom Sverige og Finland omfatter ikke alt, og begge land har lenge hatt andre forsvarspartnere. Finland har for eksempel noen former for samarbeid med Norge som ikke inkluderer Sverige. Begge våre naboland har også militære relasjoner med Storbritannia og USA, som heller ikke involverer andre nordiske land.
Les også: Russlands hær har lært – og blitt farligere siden krigens begynnelse 🔒
– Bildet blir derfor ganske komplekst hvis man ser på alle de bilaterale, trilaterale og multilaterale samarbeidsformene de nordiske landene deltar i. Her finnes det et tett nettverk av avtaler – både bi-/trilaterale og kollektive innenfor NATO – som ofte overlapper hverandre. Det betyr at det absolutt er rom for å styrke det trilaterale samarbeidet mellom Norge, Sverige og Finland på flere områder.
– Så til det mer spesifikke: Når det gjelder norsk deltakelse i NATOs FLF-initiativ, der medlemsland kan bidra med styrker på frivillig basis, er det definitivt en åpning. Og det burde gå ganske smertefritt, fordi samarbeidet mellom de norske, finske og svenske hærene allerede har en lang historie og er relativt tett.
– Dette samarbeidet begynte faktisk under internasjonale operasjoner. Allerede på 90-tallet jobbet styrkene sammen på Balkan, og senere i Afghanistan, Afrika og Midtøsten. Det har derfor vært tett samarbeid mellom de tre hærstyrkene ved flere anledninger, som gradvis har styrket interoperabiliteten dem imellom.
– Men det var først på tidlig 2000-tallet at de også begynte å øve sammen i Norden. Først kom svenske styrker til øvelser i Norge, deretter også finske. Etter hvert har det blitt felles øvelser i Nord-Sverige, hvor de tre landene har deltatt sammen med andre NATO-land. Så selv om samarbeidet mellom Finland og Sverige har vært nært, har det aldri vært ekskluderende. Norge har lenge hatt et omfattende samarbeid med begge på landsiden, noe som vil gjøre enhver integreringsprosess enklere.
– Så i bunn og grunn kan Norge enkelt koble seg på det svensk-finske militære samarbeidet, selv om Sverige og Finland har hatt noe lengre erfaring med å jobbe sammen?
– Gjennom flere tiår har de nordiske hærstyrkene trent og øvd sammen i ulike sammenhenger, enten i Norge, Sverige eller andre steder. Dette har ført til høy grad av interoperabilitet, slik at styrkene i praksis kan fungere sammen i krise og krig. Og dette skjedde lenge før Sverige og Finland ble NATO-medlemmer.
– Så, veien til økt interoperabilitet mellom de nordiske hærstyrkene har gjennomgått forskjellige stadier. Det første stadiet, som begynte for ca. 20 år siden, var det at de nordiske hærstyrkene øvde og trente sammen slik at de ble interoperable på taktisk nivå. Dette er selvsagt det viktigste.
Les også: Den franske hærsjefen: – Europa må forberede seg på høyintensitetskrig
– Den andre fasen kom for fem–seks år siden, da det ble inngått avtaler på politisk nivå. Den ene mellom Finland, Sverige og Norge, som forpliktet landene til å samordne forsvarsplanene i nord. Den andre var mellom Danmark, Sverige og Norge, og omfatter forsvaret av Sør-Skandinavia – altså Nordsjøen, Skagerrak og Kattegat. Dermed har man fått både en stor grad av praktisk interoperabilitet på taktisk nivå og en regional samordning av forsvarsplanene på operativt nivå.
– Har du noen konkrete eksempler på hvordan de har fungert godt sammen i Nord-Skandinavia?
– I Norge arrangeres det vinterøvelser hvert år, og annethvert år gjennomføres det større vinterøvelser. Finland og Sverige har deltatt med hæravdelinger og flyskvadroner på disse øvelsene i Nord-Norge og i Trøndelag i minst to tiår. Det startet på 2000-tallet med en øvelse i Nord-Norge, og etter hvert har også Sverige vært vertskap for noen tilsvarende øvelser. Slike øvelser har gjort at vi har blitt godt kjent med hverandre og bygget opp en gjensidig tillit som har lagt grunnlaget for et nært samarbeid.
– Men i motsetning til hva mange kanskje tror, har de fleste av disse øvelsene faktisk ikke vært NATO-øvelser, selv om 10–20 NATO-land som regel deltar. Den siste store NATO-øvelsen i Norge var for eksempel helt tilbake til i 2018, og da var det den første på mange år. De fleste øvelsene i Norge er koalisjonsbaserte og gjennomføres på frivillig basis. Man inviterer ulike land, og et visst antall stiller opp fordi de ønsker erfaringen og treningen.
– Jeg vil for eksempel påstå at det var felles øving og trening i Norden over mange år som ga det svenske flyvåpenet den nødvendige plattformen for å kunne delta med Gripen kampfly under den skarpe flernasjonale luftoperasjonen over Libya i 2011.
Nordisk sikkerhet i endring: Finland vil ha med Norge i front 🔒
