NATO holdt nettopp sitt korteste toppmøte i historien. Én side. 450 ord.
Sammenlign det med fjorårets Washington-toppmøte: 5400 ord som dekker alt fra Kinas fremvekst til Afrikas ustabilitet, fra cybertrusler til Ukrainas vei mot medlemskap. Washington-erklæringen tok for seg strategisk konkurranse, Irans destabiliserende handlinger, det stadig dypere partnerskapet mellom Kina, Russland, Iran og Nord-Korea, og deres gjensidige forsøk på å undergrave den regelbaserte internasjonale orden.
Hva skjedde med de andre 5000 ordene?
De forsvant fordi Amerika og Europa ikke lenger er enige om hva som truer dem, hvem deres fiender er, eller hva NATO bør gjøre med det. De har ikke lengre et felles verdigrunnlag. Haag-erklæringen kan leses som en skilsmisseavtale – det absolutte minimum begge sider kunne tåle.
Medlemslandene ble enige om å bruke 3,5 % av BNP på forsvar innen 2035 og regner Ukrainas bistand som en del av NATO-forpliktelsen. Det er det. Ingen omtale av Russlands forferdelige, uberettigede og uprovoserte krig mot Ukraina. Ingen plan for å avskrekke fremtidig aggresjon. Ingen veikart for ukrainsk NATO-medlemskap.
Enda mer talende: erklæringen utelot Russlands pågående hybridkrig mot NATO – sabotasjene, attentatene, cyberangrepene, tvangsflyttingen, menneskehandelen og den irregulære migrasjonen som fortsetter på tvers av alliansens grenser uten noen meningsfulle konsekvenser.
Krigen Russland fører på NATO-jord
Russiske agenter saboterer kritisk infrastruktur over hele Europa. De forsøker attentat på tvers av Europa. De iverksetter cyberangrep på offentlige nettverk. De forstyrrer navigasjonssignaler. De krenker luftrommet og territorialfarvannet til NATOs medlemsland. De driver desinformasjonskampanjer rettet mot valg. De orkestrerer tvangsflyttingsoperasjoner av flyktninger for å destabilisere europeiske samfunn. Russland fører en hybridkrig på Alliansens territorium.
Les også: Trump og NATO: Ugrunnet frykt i transatlantisk samhold? Trump-rådgiver gir svar 🔒
Russiske etterretningstjenester retter seg mot forsvarsindustrien, myndighets-personer og sivil infrastruktur. De gjør dette ustraffet fordi NATO ikke kan bli enige om en respons.
Ingenting av dette var inkludert i NATOs 450 ord lange sammendrag. Å anerkjenne Russlands hybridkrig ville kreve en samlet respons. Amerika og Europa klarer ikke å bli enige om hva den responsen bør være.
Amerika dreier mot Asia, Europa blir hengende etter.
Stillheten avslører Amerikas strategiske skifte. President Trump ønsker at Europa skal håndtere Russland alene samtidig som det hjelper Amerika med å bekjempe Kina. Prosjekt 2025 uttrykker det slik: «Beijing presenterer en utfordring for amerikanske interesser på tvers av nasjonale maktområder, men den militære trusselen det utgjør er spesielt akutt og betydelig.»
Dokumentet krever at «Amerikas allierte må ikke bare spille sin rolle i håndteringen av Kina, men også i håndteringen av trusler fra Russland, Iran og Nord-Korea.» Det understreker at NATO må transformeres slik at dets «allierte er i stand til å stille den store majoriteten av de konvensjonelle styrkene som kreves for å avskrekke Russland, mens de primært er avhengige av USA for […] atomavskrekking» og andre utvalgte kapasiteter, samtidig som USA reduserer dets styrker i Europa.
USA ønsker ikke å forplikte seg til å utkjempe kriger i Europa, men søker å forplikte Europa til å utkjempe kriger i Stillehavsområdet.
Men her er den grunnleggende frikoblingen – Europa ser Russland som den primære trusselen og frykter at det vil starte en konvensjonell krig mot NATO i Europa. Trump ser Russland som en forretningsmulighet. Mens Europa ønsker å svekke Russlands krigsøkonomi, søker Trump økonomisk samarbeid med Moskva.
Når Europa søker rettferdighet og ansvarliggjøring for russiske krigsforbrytelser, blokkerer Trump forsøk på å holde Putin ansvarlig. Fredsplanen hans belønner russisk aggresjon samtidig som Ukraina presses til å overgi territorium. I FN stiller Amerika seg nå på Russlands, Kinas og Hviterusslands side mot europeiske resolusjoner om Ukraina.
Trumps posisjoner og retorikk har blitt stadig mer lik Putins, spesielt når det gjelder Ukraina, NATO og folkeretten. Han belønner aggressoren samtidig som han presser offeret.
Systematisk nedbygging av samarbeid
Trumps «Amerika Først»-politikk har systematisk revet ned rammeverket for samarbeid som definerte NATO i flere tiår. Tidligere erklæringer understrekte internasjonalt samarbeid som nøkkelen for å styrke stabilitet og opprettholde internasjonal lov. De fokuserte på politisk dialog og praktisk samarbeid med partnere basert på gjensidig respekt, nytte og interesse. NATOs «åpen dør»-politikk var en sentral politikk i årevis. Alt borte.
Trump har trukket Amerika ut av Verdens helseorganisasjon, Parisavtalen, FNs menneskerettighetsråd og FNs hjelpeorganisasjon for palestinere. Hans presidentordrer krever en gjennomgang av amerikansk engasjement i UNESCO og finansieringen av FN.
Administrasjonen har i tillegg demontert USAID – og dermed avsluttet et strategisk verktøy for «myk makt» som ikke bare sikret global innflytelse i flere tiår men som også påvirket millioner av mennesker over hele verden. USA iverksatte sanksjoner mot Den internasjonale straffedomstolen, noe som direkte eroderer folkeretten. Den startet handelskriger mot USAs nærmeste allierte, samtidig som den har truet med å okkupere land i tre forskjellige regioner og antydet etnisk rensing i Gaza.
Amerika foretrekker nå bilaterale avtaler fremfor multilaterale institusjoner og ser på internasjonale traktater som begrensninger på amerikanske interesser. USA setter folkeretten til side til fordel for «makt gjør rett».
Forakten stikker dypt
I tidligere erklæringer ble Den europeiske union fremhevet som en viktig partner. Erklæringen etter Washington-toppmøtet understrekte at NATO ville ta konkrete skritt for å styrke samarbeidet med EU.
I dag legger ikke Trumps team skjul på sin forakt for europeiske allierte som har kjempet side ved side med amerikanske styrker i en rekke operasjoner. «Det er patetisk!» uttalte forsvarsminister Pete Hegseth, med henvisning til Europas avhengighet av amerikansk militærmakt. Visepresident JD Vance uttrykte mangel på respekt for allierte og hevdet at europeere ikke har «kjempet en krig på 30 eller 40 år» og kalte Europa dysfunksjonelt og døende.
Les også: Europa ved Ukrainas sykeseng: Fra fredsbevaring til strategisk avskrekking? 🔒
Trump uttrykte det enda tydeligere: «Den europeiske union ble dannet for å knekke USA.» Han argumenterer med at alle land utnytter Amerika, men at «våre allierte er i mange tilfeller verre enn våre såkalte fiender.» «Den europeiske union har behandlet oss forferdelig,» sa han.
Trump har lenge kritisert allierte for å utnytte USA ved å bruke for lite penger på forsvar og «snylter» på sikkerheten som følger av amerikansk supermaktstatus.
Tenk på dette oppsiktsvekkende faktum: Trump har truet med å okkupere NATO-territorium med militærmakt. Selv Putin har aldri gjort det.
Ukrainas vei mot NATO forsvinner
Fjorårets toppmøte i Washington støttet eksplisitt Ukrainas «irreversible vei til full euro-atlantisk integrasjon, inkludert NATO-medlemskap». Disse ordene har forsvunnet fra erklæringen fra 2025.
Trump har eksplisitt utelukket ukrainsk NATO-medlemskap. I USAs «endelige tilbud» til fredsplan som ble presentert i Paris, lovet administrasjonen at Ukraina aldri ville bli med i Alliansen – et sentralt krav fra Kreml.
Noen har hevdet at det er fordelaktig å utelate Ukrainas NATO-tilnærming fra erklæringen, og hevder at fraværet bevarer tidligere forpliktelser. Dette er naivt. Erklæringen gjenspeiler Trumps politikk. Alle tidligere NATO standpunkt han er uenig i, har blitt systematisk slettet. Fraværet taler høyere enn tidligere løfter, og det finnes ingen indikasjoner på at Trump vil endre sin posisjon.
Fornektelsens farlige calculus
Europas forsvarskommissær Andrius Kubilius har påpekt at europeiske etterretningstjenester spår mulige russiske angrep på Europa innen 2030. Noen analytikere mener at aggresjonen kan begynne så tidlig som i løpet av de neste tre årene. Til tross for dette, konkluderte toppmøtet med å strekke seg mot 3,5% av BNP til forsvaret innen 2035 – potensielt 5–8 år etter at konflikten starter.
Dette «tidsgapet» undergraver Alliansens gjenværende troverdighet. Russland vet allerede at NATO mangler troverdighet. Det er derfor Moskva ustraffet fører hybridkrig på tvers av Alliansens territorium.
Den pågående sabotasjen, attentatene og cyberangrepene fortsetter fordi Russland anser at NATO mangler både politisk vilje og samhold til å reagere. Russland tester Alliansens besluttsomhet og finner den mangelfull.
Hvis Amerika og Europa fundamentalt er uenige om trusler, verdier, folkerett og formålet med alliansene, er ikke NATO lengre en effektiv militærallianse. Hvis medlemslandenes interesser og bekymringer ikke blir hørt og tatt hensyn til, er det ikke engang en allianse.
Ettergivenhet-fellen
Europeiske ledere valgte ettergivenhet i Haag, og ga etter for Trumps krav. De gav dermed næring til hans ego. NATOs generalsekretær Mark Ruttes smisking for Trump kan ha sikret en hul erklæring, men den løste ingenting og demonstrerte verken NATO samhold eller troverdighet.
Trump forlot G7-toppmøtet i Canada tidlig, angivelig på grunn av hans motvilje mot president Macron og manglende interesse for ukrainske bekymringer. En gjentakelse av G7-streiken kunne ha vært å foretrekke fremfor den hule Haag-erklæringen.
Hvorfor insisterer vi på å late som om NATO er en troverdig allianse når vi vet at den ikke er det? Russisk aggresjon viser at den allerede vet at Alliansen ikke er troverdig. Strategisk fornektelse hjelper ingen.’
Veien videre
Å bringe uenigheten ut i lyset ville bidra til å skape strategisk klarhet.
Europeiske ledere står overfor et valg: fortsette narrespillet eller erkjenne realitetene. Hvis Europa og Amerika bare er enige om 10 % av det som pleide å være delte strategiske mål, vil en ærlig erkjennelse gjøre det mulig å føre viktige diskusjoner om europeisk strategisk autonomi og troverdig avskrekking. I lys av den sikkerhetspolitiske situasjonen må Europa ha gode løsninger på plass innen 2030. Ikke 2035/36 som toppmøteerklæringen og den norske langtidsplanen legger til grunn.
Europa kan bli en stormakt hvis det bestemmer seg for det. En koalisjon av likesinnede land kan skape ekte avskrekking løsrevet fra et Amerika som ikke lenger deler europeiske interesser, verdier eller trusselvurderinger.
Les også: Geopolitisk ekspert: – USA svekkes, men Kina og Russland svekkes raskere 🔒
Ukraina er nå langt viktigere for europeisk sikkerhet og stabilitet enn USA. Ukraina kjemper Europas krig mens Amerika forfølger forretningsmuligheter med aggressoren. Europa bør opptre deretter.
Europeisk sikkerhet kan ikke lengre baseres på håpet om at Amerika vil hjelpe oss i tilfelle krig. Spesielt ikke når Amerika aktivt undergraver europeisk sikkerhet ved å avslutte bistanden til Ukraina. USA har stoppet leveransen av luftvern til Ukraina på et tidspunkt hvor Russland gjennomfører stadig større missil og drone angrep mot ukrainske byer. Hvis Russland klarer å tilrive seg luftherredømme over Ukraina vil krigen fundamentalt endre natur. Både Ukrainas overlevelse så vel som europeisk sikkerhet vil stå i fare. Amerikansk politikk undergraver sikkerheten på det europeiske kontinentet. Den setter allierte i fare.
Europeisk sikkerhet må bygges på troverdige europeiske militære evner og politisk samhold, ikke ønsketenkning om amerikansk pålitelighet.
Det er på tide at Europa står opp for sine verdier og prinsipper. Hvis de strider mot amerikansk utenrikspolitikk, si det. Ta et standpunkt. Ettergivenhet gjør bare autokrater sultne på mer – men de respekterer styrke.
Den 450 ord lange Haag-erklæringen forteller den virkelige historien: USA og Europa har allerede skilt seg i alt unntatt navnet. NATO er ikke lenger en troverdig defensiv allianse. Spørsmålet er om Europa vil erkjenne denne realiteten og bygge noe som fungerer, eller fortsette å late som om ekteskapet fungerer mens huset brenner ned rundt dem.
Amerikansk analytiker om Russland, Ukraina og NATO: – Ta Trump seriøst 🔒
