Under NATO-toppmøtet i Washington rettet slutterklæringen seg gjentatte ganger mot Kina. En forverring av relasjonene som markerer økningen i spenninger mellom NATO og Asia.
NATOs selvmotsigende uttalelser etter Washington-toppmøtet minner om de fem stadiene av Kübler-Ross, spesielt det første stadiet: Benektelse av virkeligheten. Verden har endret seg; vi er ikke lenger i den kalde krigen eller i den post-kalde krigens unipolaritet. Ved å nekte å akseptere dette, vasser NATO i løgner, og skaper en alternativ virkelighet for å bekjempe sin økende angst, for eksempel ved å drømme om å etablere sin motpart i Asia-Stillehavet. Dette vil utvilsomt skape mer uro og konflikter.
NATO (North Atlantic Treaty Organization) ble opprettet i 1949 for forsvaret av Nord-Atlanteren. Etter oppløsningen av Sovjetunionen har det blitt en foreldet organisasjon, men vil ikke anerkjenne og akseptere denne virkeligheten, og søker desperat etter sitt nye kall på alle mulige måter, og blir en skaper av problemer.
Hva sier NATO?
NATO feiret nylig sitt 75-årsjubileum med stor pomp og prakt i Washington. Men å lese erklæringen fra toppmøtet etterlot oss fullstendig forbløffet. Vi vet ikke om vi skal betrakte den som et geopolitisk dokument eller som en oppsummering av psykiatriske symptomer.
NATO er dypt overbevist om at det er en forsvarsallianse. Merkelig nok, under den kalde krigen, slapp NATO svært få bomber over utenlandske land. Siden slutten av den kalde krigen har NATO sluppet et massivt antall bomber over mange land. Mellom mars og juni 1999 skal NATO-bombingen ha drept 500 sivile i det tidligere Jugoslavia. NATO-luftangrep i Libya i 2011 resulterte i at 7 700 bomber ble sluppet, og drepte omtrent 70 sivile.
På tross av sine offensive og aggressive handlinger, fortsetter NATO å se og omtale seg selv som en forsvarsallianse. Noen oppsummerer alt dette som «75 år med NATO, 75 år med benektelse».
NATO utpeker, mot alle tydelige bevis, Kina som en avgjørende katalysator i krigen i Ukraina.
NATO er overbevist om at Kina «nå spiller en avgjørende rolle i krigen som Russland fører mot Ukraina» ved å støtte «russisk krigsinnsats materielt og politisk», blant annet gjennom overføring av «dobbeltbruksvarer, som våpenkomponenter, utstyr og råvarer, som deretter blir brukt av den russiske forsvarssektoren».
Les også: Nok er nok: Europa må ta grep mot Kinas stille krigsstøtte
Kina er ikke opphavet til denne krigen. Det støtter ikke denne konflikten og fremmer fred. Handelen mellom Kina og Russland er en del av normal handel mellom de to landene. Når det gjelder russiske våpen, er det viktig å merke seg at 95 % av deres elektroniske komponenter kommer fra Vesten. Russland forblir en stor leverandør av uran til USA. Det er også relevant å nevne Indias rolle som innkjøper av russisk olje og gass, spesielt for europeiske land. Disse anklagene mot Kina viser seg derfor å være grunnløse.
NATO utpeker, etter eget forgodtbefinnende, Kina som hovedfienden, og hevder at det utgjør systematiske utfordringer for euro-atlantisk sikkerhet.
Ifølge NATO «viser Kina ambisjoner og fører en tvangspolitikk» som er i strid med NATO-interesser, sikkerhet og verdier. Denne projeksjonen av egne karaktertrekk tjener som grunnlag for NATOs farlige dagdrøm. Denne innbilte fienden rettferdiggjør fullt ut, i deres øyne, opprettelsen av et NATO i Asia-Stillehavet.
De nekter å anerkjenne resultatene av Kinas fredsarbeid i verden, som meklingen mellom Iran og Saudi-Arabia, blant de 14 palestinske fraksjonene, mellom Israel og Palestina, samt mellom Ukraina og Russland.
NATO ønsker å globalisere NATO, spesielt i Asia-Stillehavet, ved å alliere seg med Japan, Sør-Korea, Filippinene, Australia og New Zealand.
NATO er overbevist om at de fortsatt lever i en unipolar verden, og verden adlyder deres dirigentstav. Det spiller ingen rolle at NATO befinner seg i Nord-Atlanteren, det holder at de erklærer at Kina er hovedfienden, så kan de med full rett bringe konfrontasjon til Asia og Indo-Stillehavet. De kan samle lederne fra Australia, Japan, New Zealand og Sør-Korea, samt de fra EU, for å snakke om felles sikkerhetsutfordringer og samarbeidsområder. Dette er deres resonnement, støttet av en følelse av allmakt.
Hvor er NATO?
NATOs uttalelser og handlinger får oss til å tenke på de 5 stadiene av Kübler-Ross, spesielt det første stadiet som er benektelse av virkeligheten.
Verden har endret seg, vi er ikke lenger i en unipolar æra. Kina er også tilbake. Men NATO nekter å anerkjenne og akseptere denne virkeligheten. De forblir nedsenket i en kald krigsmentalitet og paranoide konstruksjoner. Ute av stand til å akseptere virkeligheten, har de oppfunnet en alternativ virkelighet, en form for vrangforestilling, for å unngå total psykisk ødeleggelse.
Les også: Vann som våpen: Kinas «økodominans»-strategi i Himalaya 🔒
Denne benektelsesatferden kan være farlig. Nektelse og panikk fører til uorganiserte og paranoide atferder, som igjen ville provosere politisk-militære reaksjoner fra de tilstedeværende maktene, for eksempel fra Nord-Korea, Kina og Russland, som aktivt vender seg mot øst.
Hva vil Asia?
Hvordan reagerer landene i Asia? De landene som NATO har invitert, viser ikke enstemmighet, for eksempel sendte ikke Australia sin statsminister til det 75. toppmøtet.
De fleste landene i ASEAN (Malaysia, Indonesia, Vietnam, Thailand, etc.) er imot utsiktene om et NATO i Asia, og oppfatter dens eventuelle tilstedeværelse som en kilde til problemer og komplikasjoner.
La oss sitere Kishore Mahbubani, som gjenspeiler den generelle følelsen i Asia, spesielt i ASEAN. I sin artikkel med tittelen «Asia, si nei til NATO» (Asia, Say no to Nato), publisert på nytt 12. juli, uttrykte han svært klart at «Dette er (…) den største faren vi står overfor hvis NATO utvider sine tentakler fra Atlanteren til Stillehavet: Det kan ende med å eksportere sin destruktive militærkultur til det relativt fredelige miljøet vi har utviklet i Øst-Asia (…) Med tanke på risikoene som NATOs potensielle ekspansjon utgjør for Øst-Asia, bør hele Øst-Asia snakke med én stemme og si nei til NATO.»
Realitetssjekk
Konsekvensene av å bringe NATO til Asia kunne bare forverre de eksisterende spenningsspiralene med Kina / Russland og bringe dem nærmere sammen.
På den andre siden, selv om USA har opprettet hundrevis av militærbaser rundt Kina og mellomdistanseraketter på Filippinene, kan NATO ikke konkurrere med Kinas land- og sjømakt. USA ville ikke vinne en krig mot Kina, som ville mobilisere alle sine midler for å forsvare sitt hjemland, inkludert hypersoniske missiler fra DF-serien (DF17, DF21, DF26, DF41…), nøkkelkomponenter i A2AD-strategien (Anti-Access/Area-Denial). Det er også mulig at Russland ikke vil forbli passiv i en konflikt.
Parallelt har vi observert at noen NATO-medlemmer beholder en viss klarhet, som Ungarn, Tyrkia og Frankrike, som motsatte seg åpningen av et NATO-kontor i Japan i 2023. Det er sannsynlig at denne oppvåkningen gradvis vil spre seg blant andre NATO-land, som Tyrkia, som, ved å avvise blokklogikken, har uttrykt ønske om å bli med i BRICS og Shanghaigruppen (SCO).
Dette innlegget ble først publisert i Revue Conflits. Det har blitt oversatt fra fransk.
En ny militærallianse vil kunne bidra til å dempe spenningene i Asia
