Krigsspill, til tross for flere tiår med stadig mer raffinert realisme, er ikke i stand til å gjengi dronekrigen slik den faktisk utspiller seg på fronten i Ukraina i dag.
Krigsspillene fremstår i dag som et lappeteppe av foreldede forestillinger. Langt fra å være i forkant bærer de preg av foreldelse. Det er som å tre inn i et museum av heroiske automater, der soldatene er iført uniformer fra tidligere kriger, mens konfliktene utenfor har skiftet karakter. Løp, lille infanterist – løp for å unnslippe dronen bak deg.
Likevel forsøkte Call of Duty: Modern Warfare i 2007 å fornye sjangeren ved å introdusere en ny type belønning: etter tre eliminerte fiender på rad aktiveres en rekognoserings-UAV som skanner minikartet. Et kraftfullt signal om modernitet. Men atten år senere har serien modellert rundt førti droner – og ingen av dem speiler virkeligheten på den ukrainske fronten. Dette er et slående paradoks: en spillserie som hevder å representere moderne krigføring, men som aldri fullt ut har forstått hva krigen er i ferd med å bli.
Dronen fremstilles fortsatt som et kort avbrekk mellom to sekvenser med angrepsrifler. Ingen i spillindustrien synes å ha forstått betydningen av denne nye typen soldat – kroppsløs, men med operative «vinger» – eller i det minste funnet det nødvendig å late som. Og når spill inkluderer droner, finnes det heller ingen sivile som uforvarende befinner seg i kampområdet. Kollaterale skader synes å skåne både skoler og sykehus. Resultatet minner mer om tivoliskyting enn om en realistisk fremstilling av krig.
Les også: Kamikazedroner: En omveltning i asymmetrisk krigføring 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
