Når tyske julemarkeder må beskyttes med betongblokker og tung overvåkning, mens synagoge, kirke og moské står åpne og ubevoktede i Abu Dhabi, avdekkes en skillelinje som går rett gjennom vår samtid. Den handler ikke om religion i seg selv, men om hvilke samfunn som evner å skape trygghet – og hvilke som har begynt å miste den.
Europa befinner seg i en fase der trygghet ikke lenger kan tas for gitt. Etter flere tiår der stabilitet var grunnmuren i europeisk selvforståelse, er kontinentet nå preget av en ny virkelighet: sentrale tradisjoner må fysisk beskyttes for å kunne gjennomføres. Tyske julemarkeder – selve symbolet på fellesskap og kultur – er blitt til sikkerhetssoner.
The Times beskrev hvordan Gendarmenmarkt i Berlin, Christkindlesmarkt i Nürnberg og markedet i Augsburg ikke lenger er åpne kulturarenaer, men innrammede sikkerhetsinstallasjoner. Betongblokker på to tonn sperrer innganger. Stålpullere hindrer kjøretøy. Vesker kontrolleres. Politiet patruljerer tungt bevæpnet mellom bodene. Flere byer bruker nå “digitale tvillinger” – avanserte 3D-simuleringer – for å avdekke sikkerhetshull før familier og barn slippes inn.
I Magdeburg ble julemarkedet midlertidig stengt fordi sikkerheten ikke var god nok. Seks mennesker ble drept og over tre hundre skadet i et angrep i fjor. Det sier alt om hvordan trygghetens natur har endret seg.
Dette er julemarkedet anno 2025: en tradisjon som kun kan eksistere bak barrikader.
Samtidig står synagogen, kirken og moskeen i Abu Dhabi side om side i Abrahamic Family House – åpne, trygge og ubevoktede.
Denne kontrasten er ikke et anekdotisk poeng. Den synliggjør en strukturell realitet: Europa må forsvare sine tradisjoner. UAE trenger det ikke.
Europas trygghetsmodell har forvitret
For å forstå dette må vi gå til de dype samfunnsmessige årsakene.
Europa har gjennom flere tiår ført en migrasjonspolitikk basert på gode intensjoner, men uten strategisk forståelse for hva integrering faktisk krever. Mange som kom, ønsket et bedre liv – og svært mange av disse er i dag integrerte, produktive og fullverdige europeere. Jeg kjenner selv mange muslimer fra Balkan, Kasakhstan og andre deler av verden som står meg nær. De er ikke ekstremister, ikke ideologisk forvridd – men hardtarbeidende, varme, familieorienterte mennesker som bidrar til fellesskapet.
Les også: Jihad: Hva sier egentlig tekstene? 🔒
Problemet ligger ikke i dem. Problemet ligger i de miljøene som aldri ønsket integrering, aldri søkte fellesskap og i noen tilfeller betrakter Vesten med mistillit eller fiendtlighet. Dette handler ikke om etnisitet, men om ideologi.
De fleste terrorangrep i Europa de siste to tiårene springer ut av jihadistiske miljøer som utviklet seg i normløse rom. De var små i antall, men store i konsekvens – og sterke nok til å skape frykt, destabilisering og varige endringer i europeiske storbyer.
Europa har aldri utviklet et konsistent svar på dette problemet. Det har vært preget av dialog, toleranse og velferdsvirkemidler. Men ekstremisme reagerer ikke på dialog. Den reagerer på makt, normer og konsekvens.
I fraværet av normativ tydelighet oppstår det et rom for uro.
Da jeg opplevde dette selv
Min egen erfaring fra Drammen Taxi illustrerer dette tydelig på mikroplan. Da jeg ble hentet inn som administrerende direktør i 2011, befant selskapet seg i en kritisk situasjon. Avvikene var dobbelt så høye som hos andre transportselskaper, og klagene hopet seg opp. Problemet handlet ikke om ond vilje, men om grunnleggende forhold som holdninger, kultur og språk.
Derfor innførte vi noe helt elementært: service- og holdningskurs kombinert med en enkel norsk språktest. Ikke som en straff, men som et minimumskrav for å kunne kommunisere med kunder og kolleger og sikre profesjonell drift. Det var krav enhver arbeidsgiver burde kunne stille.
Det var da jeg for første gang møtte en realitet som altfor få europeere ønsker å snakke om: noen miljøer oppfatter selv de mest grunnleggende krav som et angrep. Strukturen oppfattes som fiendtlighet. Og responsen blir deretter.
Når et samfunn ikke kan stille krav uten risiko for represalier, kan det ikke integrere. Og når integrering mislykkes, oppstår rommet der ekstremisme får gro.
Reaksjonen kom raskt – og den var dramatisk. Som daglig leder ble jeg personlig drapstruet. Flere i administrasjonen mottok også alvorlige trusler, og tre utviklet posttraumatisk stress og endte på uføretrygd. Truslene kom fra sjåfører eller eiere; vi visste ikke hvem, siden meldingene var skrevet på perfekt arabisk – noe tolketjenesten Noricom senere bekreftet da de oversatte materialet for oss.
Og alt dette fordi vi hadde stilt et helt grunnleggende krav til norsk språk og profesjonell standard.
(Hendelsen ble omtalt i NRK, TV2 og Drammens Tidende.) Nyheter, Drammen | Drapstruet etter språktesting
UAE: et samfunn som setter grenser – og beskytter tryggheten
Abu Dhabi representerer et motsvar. UAE er ikke et perfekt samfunn. Det er et autokratisk system, og økonomien er sterkt rentier-basert. Men innenfor disse rammene leverer UAE én ting Europa i økende grad ikke behersker: trygghet.
Dette merkes ikke bare i fraværet av terrortrusler, men i det hverdagslige. I UAE låser folk verken bilene, husene eller leilighetene sine. Man legger fra seg vesker på kaféstoler og lar mobiltelefonen ligge på bordet uten at den forsvinner. Denne grunnleggende følelsen av sikkerhet er ikke luksus; den er en integrert del av samfunnets struktur.
Les også: Russland er et arnested for sentralasiatisk jihad 🔒
Jeg kjente dette fysisk da jeg gikk mellom bygningene i Abrahamic Family House. Ingen nervøs energi. Ingen latent uro. Ingen innebygget mistillit. Religiøs sameksistens er ikke et ideal, men en faktisk erfaring – mulig fordi trygghet og orden er stabile størrelser, ikke skjøre tilstander som i Europa må kompenseres med barrikader og overvåkning.
Hvorfor?
Fordi UAE setter klare grenser. Religionsfrihet aksepteres, men ekstremisme tolereres ikke. Islamisme gis ikke rom til å vokse, og jihadistiske aktører behandles ikke som et sosialt problem, men som en sikkerhetstrussel. illustrerer dette tydelig: reaksjonen er ikke tvetydig, ikke nølende og ikke preget av bortforklaringer. Det er en stat som kjenner sin egen sårbarhet – og beskytter stabiliteten med konsekvens.
Europa har ofte gjort det motsatte: Forsøkt å beskytte ustabilitet av hensyn til toleranse, og risikert tryggheten av hensyn til ideologiske forestillinger om grenseløs inkludering. UAEs daværende utenriksminister (nå visestatsminister), Sheikh Abdullah Bin Zayed, argumenterte tilbake i 2017 med at denne «politiske korrekte» tilnærmingen var dømt til å mislykkes og avle opp islamistiske ekstremister i hopetall, med svært negative konsekvenser for storsamfunnet.
Nå, åtte år senere, er det vanskelig å si at han tok feil. Integrereringen av visse innvandringsmiljøer har feilet totalt, og det finnes stadig flere parallelsamfunn over hele Vest-Europa og terrorfaren vokser stadig. Da kommer det betimelige spørsmålet: Kanskje vi har noe å lære av Emiratene når det kommer til hvordan storsamfunnet best kan bekjempe voldelig islamistisk ekstremisme og jihadisme?
Den geografiske og demografiske asymmetrien
Europa og UAE kan ikke sammenlignes direkte. Europa er et kontinent med 450 millioner innbyggere, åpne grenser og en migrasjonsstrøm som har oversteget samfunnets absorpsjonskapasitet. UAE er en liten stat med høy kapasitetskontroll og en tydelig samfunnskontrakt.
Men det er nettopp derfor kontrasten er interessant.
Det mest slående er at mange av de gruppene som i Europa beskrives som “uintegrerbare”, fungerer helt utmerket i UAE. De samme nasjonalitetene som i enkelte europeiske storbyer er knyttet til kriminalitet, utenforskap eller radikalisering, inngår i Emiratene i et samfunn med lav kriminalitet, høy arbeidsdeltakelse og sosial ro. Det skyldes ikke at menneskene er annerledes, men at systemet rundt dem er det.
UAE stiller klare krav, setter tydelige grenser og slår konsekvent ned på ekstremisme. Europa har ofte forvekslet toleranse med grenseløshet. Resultatet er at de samme gruppene som fungerer i UAE, møter et svakere normativt rammeverk i Europa – og integreringen mislykkes.
UAE har grenser som fungerer.
Europa har grenser som lekker.
Men enda viktigere: UAE har normer som opprettholder orden. Europa har normer som svekkes.
Barrikadene som selvportrett
Barrikadene rundt tyske julemarkeder avslører et skifte i hvordan trygghet må opprettholdes. Der tryggheten tidligere var et resultat av samfunnets indre normer og integrerende kraft, krever den nå fysiske barrierer, sikkerhetskontroller og permanent bevæpnet tilstedeværelse. Betongblokkene er ikke bare beskyttelse; de er et uttrykk for redusert samfunnskapasitet.
Les også: Fremtidstrender i terrorisme 🔒
Kontrasten til Abu Dhabi er påfallende. Der står kirkene åpne og religiøse bygg tilgjengelige uten barrikader. Det handler ikke om estetikk, men om en trygghetsmodell som fortsatt fungerer: tydelige normer, konsekvent håndhevelse og fravær av miljøer som utfordrer offentlig orden.
I Berlin kan et julemarked bare eksistere bak betong.
I Abu Dhabi kan religiøse bygg stå åpne uten vakthold.
Forskjellen handler om hvilke samfunn som fortsatt klarer å produsere trygghet internt – og hvilke som må importere den i form av barrikader.
Trygghet som geopolitisk valuta
Vi går inn i en global epoke der trygghet er blitt en valuta. Et lands evne til å sikre innbyggerne avgjør ikke bare livskvalitet, men også økonomi, investeringer, kulturutvikling og demografiske mønstre.
Europa taper denne konkurransen.
UAE har sine utfordringer, men én innsikt Europa trenger: trygghet er ikke et biprodukt av modernitet, men en forutsetning for den. Europa skal ikke kopiere UAE. Men Europa må gjenoppdage prinsippet: trygghet må forsvares, normer må opprettholdes, grenser må håndheves, og ekstremisme må møtes med konsekvens – ikke bortforklaring.
Når kirken i Abu Dhabi står åpen og julemarkedet i Berlin står bak betong, er det et varsel. Ikke om at Europa skal bli som UAE, men om at Europa må finne tilbake til det Europa en gang var.
Spørsmålet er ikke hvorfor barrikadene står der.
Spørsmålet er hvorfor Europa er blitt et sted der de må bygges.
Masseinnvandring og velferdsstaten: En skjebnesvanger kombinasjon 🔒
