Når Auschwitz blir for krevende for skolen, er det ikke bare historie som tones ned – det er Vestens evne til å forstå seg selv i møte med en farligere samtid.
Tønsbergs Blads omtale av Kongseik ungdomsskole og skolens fraråding av foreldreinitierte turer til Polen kan ved første øyekast fremstå som en lokal skolesak. En diskusjon om dugnader, egenandeler og utenforskap. Men under overflaten ligger et langt mer alvorlig spørsmål – et spørsmål som berører Vestens historiske hukommelse, moralske autoritet og til slutt dens geopolitiske robusthet.
I flere tiår har norske elever reist til Auschwitz og andre sentrale steder knyttet til Holocaust, ofte gjennom Hvite Busser. Dette var aldri ment som trivielle klasseturer. Det var – og er – dannelsesreiser i ordets mest alvorlige betydning. Reiser til sivilisasjonens nullpunkt. Til stedet der Europas moralske sammenbrudd ble gjort industrielt, byråkratisk og effektivt.
Når slike turer nå problematiseres fordi de skaper «splittelse», «konflikter» eller «økonomisk press», er det ikke primært et praktisk argument. Det er et verdivalg. Og i forlengelsen av dette: et strategisk valg.
Når inkludering brukes til å amputere historien
FAU og skoleledelse begrunner frarådingen med hensynet til inkludering. Ikke alle har råd. Ikke alle kan delta. Det kan skape utenforskap. Dette er reelle problemstillinger. Men løsningen som antydes – å fjerne eller sterkt fraråde selve reisen – er prinsipielt feil.
For dersom fellesskapets svar på ulikhet alltid er å fjerne det krevende, ender vi ikke med mer inkludering. Vi ender med mindre innhold. Mindre substans. Mindre motstandskraft.
Med samme logikk burde vi avvikle skolekorps, idrettslag, utvekslingsprogrammer og studieturer generelt. Forskjellen er at vi vanligvis velger en annen vei: vi subsidierer, organiserer og tilrettelegger. Nettopp fordi vi erkjenner at enkelte erfaringer er verdt innsatsen.
Holocaust er ikke et valgfag. Det er ikke et perifert kapittel i historien. Det er selve grunnbruddet i den moderne europeiske sivilisasjonen. Når unge mennesker mister muligheten til å møte dette ansikt til ansikt, mister de også et avgjørende referansepunkt for å forstå både fortiden og nåtiden.
Auschwitz er ikke «ett historisk sted blant mange»
Auschwitz representerer ikke «historie generelt». Det representerer et industrielt, statsorganisert folkemord – gjennomført av et moderne, rasjonelt byråkrati i Europas hjerte. Dette var ikke barbariet utenfra. Det var sivilisasjonen selv.
Derfor er Auschwitz fortsatt geopolitisk relevant. Ikke fordi vi skal dvele ved skyld, men fordi vi må forstå mekanismene: hvordan språk dehumaniserer, hvordan institusjoner normaliserer, hvordan likegyldighet gjør massedrap mulig.
Dette er kunnskap som ikke lar seg fullt ut formidle gjennom lærebøker. Det er noe fundamentalt annerledes ved å stå der. Ved å se rommene. Stillheten. Fraværet.
Les også: Nye politiske vinder i USA kan endre forholdet til Israel for alltid 🔒
Det er verdt å merke seg at elevene selv – slik Tønsbergs Blad gjengir – beskriver Polen-turen som alvorlig, samlende og dannende. Flåseri ble erstattet av respekt. Historien ble virkelig. Når ungdommene selv fremstår mer modne enn de voksne strukturene rundt dem, bør det gi grunn til ettertanke.
Selektiv historisk empati – et vestlig problem
I debatten løftes alternative reisemål frem: Berlin, Rjukan – og Utøya. Alle viktige steder. Ingen av dem ekvivalente.
Utøya er et nasjonalt traume. 22. juli må læres, bearbeides og markeres. Men Utøya representerer ikke det samme historiske fenomenet som Auschwitz. 22. juli var et terrorangrep utført av én ekstremist. Holocaust var en systematisk, statsforankret utslettelse av et folk.
Når Auschwitz tones ned samtidig som nasjonale symbolsteder fremheves, oppstår en form for selektiv historisk empati. Det er lettere å forholde seg til egen smerte enn til det sivilisatoriske sammenbruddet som Holocaust representerer.
Det ene kan aldri erstatte det andre.
Historisk hukommelse som geopolitisk kapital
Her berører vi kjernen: Historisk hukommelse er ikke bare et pedagogisk anliggende. Den er geopolitisk kapital.
Autoritære regimer forstår dette. De omskriver historien for å legitimere imperial krigføring. Iran benekter eller relativiserer Holocaust samtidig som jøder demoniseres som politisk kategori. Andre land bygger nasjonal identitet rundt selektiv historiefortelling.
Når Vesten frivillig nedprioriterer sin egen historiske bevissthet – særlig der historien er mest krevende – frasier vi oss et strategisk fortrinn. Samfunn uten historisk ryggrad er lettere å manipulere, polarisere og destabilisere.
7. oktober: Massakren på jøder – igjen
Denne debatten kan ikke sees isolert fra samtiden. 7. oktober ble over 1200 jøder brutalt massakrert i Israel. Kvinner, barn og eldre ble drept i sine hjem. Hele familier ble slaktet. Lik ble mishandlet, brent og paradert som trofeer.
Dette var ikke en «eskalering». Det var ikke «motstand». Det var ideologisk motivert jødehat i sin mest rå form.
Det var det største massedrapet på jøder siden Holocaust.
Likevel kom relativiseringen umiddelbart. Før ofrene var identifisert, ble demonstrasjoner arrangert. Før sorgen fikk rom, kom bortforklaringene. Jøder verden over ble kollektivt holdt ansvarlige for massakren de selv var ofre for.
Dette burde ha rystet Vesten i grunnvollene.
14. desember: Antisemittismen slår til i Australia
Og det stopper ikke der.
14. desember ble jøder igjen utsatt for voldelige angrep og trusler i Australia. Synagoger, skoler og jødiske institusjoner lever nå med et sikkerhetsnivå man normalt forbinder med konfliktsoner – ikke vestlige demokratier.
Les også: Lysfesten Hanukka forsøkt slukket av mørket
Når jøder i Sydney, Melbourne, Paris, Berlin og London må leve med bevæpnet vakthold rundt gudshus og skoler, er det ikke lenger snakk om isolerte hendelser. Det er et mønster.
Antisemittismen er tilbake. Ikke som historisk minne – men som politisk realitet.
Antisemittisme som sikkerhetspolitisk varsellampe
Historisk sett er økende antisemittisme aldri et isolert fenomen. Den fungerer som et tidlig varsel om bredere radikalisering. Når jøder angripes, følger ofte angrep på rettsstat, pressefrihet og akademisk frihet.
I sikkerhetspolitisk analyse omtales dette som «canary in the coal mine». At vestlige samfunn igjen ser jødiske mål rutinemessig sikret av tungt bevæpnet politi, er ikke et minoritetsproblem. Det er et systemisk problem.
Auschwitz som del av Vestens normative makt
Vestens normative makt – det som ofte kalles soft power – har aldri vært basert på moralsk renhet. Den har vært basert på selverkjennelse. Evnen til å si: Dette gjorde vi. Dette var galt. Dette må aldri gjentas.
Auschwitz er en del av denne maktbasen. Ikke som skam, men som moralsk forankring. Når denne forankringen svekkes, mister Vesten også legitimitet til å kritisere overgrep, folkemord og etnisk rensing andre steder i verden.
Historisk glemsel er ikke nøytral. Den er geopolitisk selvskading.
Strategisk infantilisme i Vesten
Vestlige samfunn lider i økende grad av det som kan beskrives som strategisk infantilisme: en forestilling om at borgere må skjermes mot ubehagelige realiteter for å fungere. Resultatet er ikke økt trygghet, men redusert robusthet.
Autoritære stater gjør det motsatte. De investerer tungt i historiske narrativer, identitet og kollektiv mobilisering. De forstår at samfunn uten historisk motstandskraft er lettere å destabilisere.
Når vestlige skoler trekker seg tilbake fra krevende historie, bidrar de – utilsiktet – til denne sårbarheten.
Et speil vi ikke lenger tør å se i
Hvite Busser ble etablert fordi man så hva historisk glemsel fører til. Når vi nå begynner å problematisere selve møtet med Auschwitz, er det ikke fordi historien er mindre relevant – men fordi den er blitt for relevant.
Debatten om Polen-turer ved en norsk ungdomsskole handler derfor ikke om dugnad og ferieplanlegging. Den handler om hvorvidt Vesten fortsatt forstår sammenhengen mellom historie, makt og moralsk autoritet.
Auschwitz er ikke bare fortid.
Det er geopolitisk nåtid.
I en verden der jøder igjen massakreres 7. oktober, og angripes i vestlige demokratier 14. desember, er spørsmålet ikke om unge mennesker tåler historien.
Spørsmålet er om vi voksne fortsatt gjør det.
