Anerkjennelsen av kurderne som syriske borgere er et kosmetisk tiltak, ment å skulle berolige Vesten om hvilken skjebne som venter dem i det nye Syria. Risikoen for etnisk rensing og fordrivelse fra syrisk territorium er reell.
Den 16. januar anerkjente Syrias president, Ahmad al-Sharaa, offisielt kurderne som fullverdige syriske borgere. De har også fått rett til å bruke sitt eget språk, og Nawroz (21. mars) skal heretter være en nasjonal høytid i Syria. Erklæringen kom etter blodige kamper i det kurdiske nabolaget Sheikh Maqsoud i Aleppo, som førte til at deler av befolkningen – anslått til 150 000 mennesker – flyktet nordøstover. Dette området er fortsatt under kontroll av de kurdisk-dominerte Syriske demokratiske styrkene (SDF).
Det ser ut til at USAs visepresident, J.D. Vance, formidlet sterk misnøye fra amerikanske myndigheter og truet med å gjeninnføre Cesar Act. Det kan forklare Ahmad al-Sharaas hastverk med å anerkjenne kurdernes grunnleggende rettigheter i Syria. I tillegg måtte han, få dager før sitt offisielle besøk i Tyskland, foreta noen forsonende grep.
Kurderne: borgere på linje med andre?
Men man bør ikke la seg lure. Anerkjennelsen av kurderne som syriske borgere er kun et kosmetisk tiltak, ment å berolige Vesten om hvilken skjebne som venter dem i det nye Syria.
Avtalen av 10. mars 2025 mellom Mazloum Abdi, lederen for SDF, og Ahmad al-Sharaa om integreringen av SDF, kom i kjølvannet av massakren på alawittene. Det var avgjørende å vise USA og EU at det nye syriske regimet er i stand til å samle landet på fredelig vis. En uke før den årlige Syria-konferansen, som var planlagt i Brussel 17. mars 2025, var det også nødvendig å gi et positivt signal. Det var likevel ikke til hinder for massakren på druserne i juli, den fortsatte undertrykkelsen av alawittene og nå angrepene på Sheikh Maqsoud og SDF. Målet for det nye syriske regimet er å demontere Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES) og SDF fordi ingen form for lokal autonomi blir tolerert. Siden mars 2025 har Damaskus bevisst bidratt til at forhandlingene med kurderne har strandet, for deretter å anklage dem for å stå i veien for landets gjenforening.
Les også: Kurdernes kamp i Iran 🔒
Å ta kontroll over hele Syria
SDFs tilbaketrekning øst for Eufrat etter evakueringen av Deir al-Hafar – en småby på vestbredden av Assad-sjøen – er bare ett skritt på veien. Neste steg vil være at Ahmad al-Sharaa krever at SDF trekker seg ut av Raqqa, Deir al-Zor og hele Eufrat-dalen. Deir al-Zor er al-Sharaas høyeste prioritet fordi rundt 70 prosent av Syrias olje befinner seg der, og han ønsker å lokke utenlandske selskaper tilbake som inntektskilder for regimet. Raqqa er AANES’ offisielle hovedstad og symboliserer administrasjonens karakter av å være en arabisk-kurdisk føderasjon. Byen har en befolkning som er over 80 prosent arabisk, og Eufrat-dalen mellom Assad-sjøen og grensen til Irak er utelukkende arabisk. Kurdiske styrker er til stede i området, men opprettholder sin posisjon ved å gi de arabiske stammene vidtgående selvstyre for å unngå konflikter. Disse stammene foretrekker imidlertid et arabisk styre fremfor kurdisk ledelse, særlig etter Bashar al-Assads fall.
Hva blir fremtiden for Kobané, Hassakeh og Qamechli?
Kobané, byen som er blitt et symbol på kurdisk motstand mot Islamsk stat, er omringet: Tyrkia i nord, tyrkiskkontrollerte områder i øst (Tal Abyad) og vest (Jerablus), samt et fiendtlig arabisk landskap i sør. En beleiring tilsvarende den Afrin ble utsatt for i 2018, kan bare føre til byens fall og at flertallet av de kurdiske innbyggerne forlater området. Dette har allerede skjedd i Afrin, der arabiske militser dominerer etter å ha overtatt kurdernes eiendommer.
I Hassakeh, et byområde med rundt 500 000 innbyggere, er befolkningen hovedsakelig arabisk og sterkt fiendtlig innstilt til kurderne. Byen har manglet drikkevann siden den tyrkiske invasjonen av Ras al-Aïn i oktober 2019. Den spente situasjonen svekker det sosiale samholdet og forsterker den arabiske befolkningens avvisning av kurderne, som holdes ansvarlige for blokaden Tyrkia har etablert.
Les også: På vei mot fred i Kurdistan? Erdoğans firepunktsstrategi 🔒
Til slutt gjenstår Qamechli og det såkalte «andenebbet», en region der kurderne er i flertall. Også her bærer de lokale arabiske stammene på bitterhet mot dem, og Tyrkia er aldri langt unna. Likevel kan kurderne finne et siste tilfluktssted her, takket være tilstedeværelsen av amerikanske baser – forutsatt at USA ikke trekker sine styrker tilbake. Så lenge tusenvis av tidligere IS-jihadister holdes fengslet i området, er vestlig overvåking avgjørende. Det er vanskelig å se for seg at al-Sharaas islamistiske militser skulle være like effektive.
Demonteringen av AANES har allerede begynt. Vesten har forlatt kurderne som var både lojale og effektive under krigen mot Islamsk stat. Samtidig ønsker man å unngå at al-Sharaas styrkers erobring av Nordøst-Syria ender i massakrer. Erfaringene med alawittene og druserne viser at man ikke bør forvente særlig mildhet fra tidligere jihadister som nå inngår i den nye syriske hæren. Siden desember 2024, da Ahmad al-Sharaa kom til makten, har AANES mistet Tel Rifaat (nord for Aleppo), Manbij, Sheikh Maqsoud og Deir al-Hafar. Administrasjonen må derfor innse at disse områdene er tapt, samtidig som den må håndtere en stadig økende strøm av kurdiske flyktninger ved hver ny krise.
Den økonomiske situasjonen blir stadig mer uholdbar, særlig fordi den humanitære bistanden kanaliseres til al-Sharaas Syria. For al-Sharaa har elimineringen av AANES blitt en hovedprioritet, fordi det er den mest effektive måten å samle den arabiske befolkningen bak seg på – gitt hvor dypt rasismen mot kurdere sitter i Syria. Etter Sheikh Maqsouds fall var feiringene i Aleppo dessverre oppriktige. Når det gjelder hans soldater, liker de å knuse USAs allierte og plyndre hjemmene deres. Ingenting er mer effektivt for å smi den nye syriske hæren og hevne ydmykelsen etter sammenstøtene med druserne og Israel i juli 2025 enn en seier over de kurdiske styrkene.
