Når krisen treffer, hjelper det lite med jagerfly hvis melet er tomt og siloene borte.
Mens Finland har kornlagre for ni måneder og Sverige topper innovasjonsrankinger, har Norge så vidt inngått kontrakter for tre måneders kornberedskap – med planlagt ferdigstillelse først i 2029. Samtidig har vi bygget ned våre siloer, tappet norske eiere for kapital gjennom en skadelig formuesskatt, og marginalisert vår evne til selvforsyning. Dette er ikke bare strategisk korttenkt. Det er sikkerhetspolitisk svik.
Vi lever i en tid hvor mat, energi og teknologi brukes som maktmidler i global geopolitikk. Da holder det ikke å vise seg i mediene og erklære at vi skal “lære av Finland”. Det krever handling. Det krever politisk ryggrad. Og det krever at vi forstår den grunnleggende sannheten: Matsikkerhet er nasjonal sikkerhet.
Likevel hører vi fra sjefsøkonomer og politikere i dette landet: “Det går stadig bedre.”
Mundus vult decipi, ergo decipiatur. Verden vil bedras – og Norge bedrar seg selv.
En nasjon uten buffer
Ved utgangen av 2024 hadde Norge kun 15.000 tonn matkorn i beredskapslager. Det tilsvarer noen få ukers forsyning. Innen 2029 er målet 82.500 tonn – nok til tre måneders forbruk. Men Finland? De har allerede lagre som dekker ni måneder, og har hatt det i tiår. Ikke som et jordbruksprosjekt, men som en del av totalforsvaret.
Les også: Det er på tide å gi landbruket den oppmerksomheten det fortjener
Matvareberedskap er ikke romantisk distriktspolitikk. Det er en grunnpilar i en sårbar nasjons overlevelsesstrategi. Og likevel: Mens Finland beholdt kornsiloene fra den kalde krigen, rev Norge dem. Vi trodde globalisering og frihandel skulle garantere oss trygghet. Vi tok feil.
Totalberedskap uten mat er en illusjon
Totalberedskap handler ikke bare om økt forsvarsbudsjett og digitale trusselvurderinger. Det handler også om forsyningssikkerhet.
En nasjon som ikke kan brødfø sin befolkning under krise, står svakt – uansett antall jagerfly. Dette innser Finland, Sverige og mange andre europeiske stater. I Norge nøler vi fortsatt. Vi snakker om beredskap som en forsikringsordning, men forsikringen mangler innhold.
Matministeren står foran en valsemølle og snakker om bygg og havre. Men ingen mølle kan produsere mat av ingenting. Vi må ha korn, lagring, transport og distribusjon – og årlig politisk vilje til å prioritere dette.
Skattesystemet som svekker forsyningsevnen
Samtidig som vi mangler matlagre, mangler vi også evne og vilje til å sikre nasjonalt eierskap og investeringskraft.
Formuesskatten på arbeidende kapital tvinger norske eiere til å ta ut midler fra bedriftene for å betale skatt på urealiserte verdier. Det er en økonomisk selvskading som direkte svekker selskapers evne til å bidra til nasjonal robusthet.
En norsk kjede betaler 25 millioner i formuesskatt hvert år. Det betyr tapt investeringskraft på 75 millioner. Over ti år: 750 millioner kroner. Dette er penger som kunne gått til lagre, produksjon, digitalisering, innovasjon – og beredskap. Men de forsvinner til staten, uten at staten bygger noe tilsvarende i retur.
Sverige og Finland har forstått dette. Norge har ikke.
Innovasjon, eierskap og forsyningssikkerhet henger sammen
Innovasjon skjer ikke i vakuum. Det skjer når eierskap, kapital og kompetanse virker sammen. Men i Norge svekker vi eierskapet, skatter ut kapital, og overlater innovasjon til offentlige virkemiddelapparat og midlertidige prosjektmidler. Vi har blitt et land som støtter konsulenter og konferanser – men ikke industrielle gründere.
Les også: Finland er 80 prosent selvforsynte med mat: Trusselen fra Sovjet var avgjørende
Nettopp derfor faller Norge på Global Innovation Index, mens Finland og Sverige rykker fra. De har struktur, skattepolitikk og strategisk tenkning. Vi har et økosystem preget av kortsiktige ordninger og stadig dørgende mangel på langsiktig retning.
Fra ord til handling – hva som må gjøres
- Matberedskap må lovfestes som en del av totalberedskapen
Det holder ikke med ambisjoner. Vi trenger konkrete krav til lagervolum, rotasjon, og nasjonal distribusjonskapasitet.
- Formuesskatten på arbeidende kapital må fjernes
Hvis vi mener alvor med selvforsyning og nasjonal industri, må vi slutte å straffe dem som bygger den.
- Eierskapspolitikk må sees som sikkerhetspolitikk
Det spiller en rolle hvem som eier meierier, kraftverk, møller og landbrukseiendommer. Norsk eierskap er en del av beredskapen.
- Innovasjonspolitikken må vris mot produksjon og forsyning
Innovasjon må ikke bare handle om apper og eksport. Den må handle om mat, energi og kritisk infrastruktur.
Norge står alene i sin naivitet
Vi er snart alene i Europa om å tro at markedet vil ordne alt. Vi står uten matlagre, uten digital suverenitet, uten nasjonal eierskapspolitikk – og med en politisk og økonomisk elite som fortsatt roper: “Det går stadig bedre.”
Men det går ikke stadig bedre. Det går stadig mer galt.
Og mens vi roser oss selv i makroøkonomiske modeller, bygger Finland og Sverige lagre, selskaper og strategisk robusthet.
Mundus vult decipi, ergo decipiatur. Men når bedraget blir nasjonal strategi, står vi farlig alene når krisen kommer.
Hvordan Kreml bruker landbruket til å fremme sine geopolitiske agendaer
