Martin Bech Holtes nye bok «Landet som ble for rikt» kommer med viktige lærdommer for Norges økonomi.
Boken tar opp fundamentale svakheter i norsk økonomi: høye offentlige utgifter, svak produktivitetsvekst og en velferdsstat som skaper avhengighet fremfor deltakelse. Victor Norman skrev i sin tid en mer pragmatisk vurdering, og peker på Norges sterke utgangspunkt med høyt BNP per innbygger og robuste oljeinntekter. Mens Normans syn har verdi som en kortsiktig stabilitetsvurdering, er jeg enig med Holte i at dette ikke adresserer de underliggende problemene.
Gjennom min erfaring som administrerende direktør i spesialisthelsetjenesten for et privat AS og som tidligere styreleder i Virke Rehab, har jeg sett hvordan private og ideelle aktører kan spille en avgjørende rolle i å avlaste det offentlige og levere høy kvalitet på tjenester. Disse erfaringene, sammen med innsiktene fra Ludwig von Mises og Friedrich Hayek, overbeviser meg om at reformene Holte foreslår ikke bare er nødvendige, men avgjørende for å sikre Norges økonomiske og sosiale fremtid.
Offentlige utgifter – fra byrde til mulighet
Holte kritiserer Norges offentlige utgifter som en altfor stor andel av BNP, og argumenterer for at dette skaper ineffektivitet og svekker økonomien. Norman forsvarer dette som en naturlig konsekvens av vår høye reallønn og oljeinntekter. Jeg mener Holtes kritikk er mer treffsikker, fordi den adresserer kjernen av problemet: en altfor dominerende offentlig sektor.
Mises’ perspektiv: Mises hevder at staten aldri kan allokere ressurser like effektivt som markedet. Når offentlige utgifter vokser, binder det opp kapital som kunne vært brukt til innovasjon og entreprenørskap, noe som svekker økonomiens langsiktige bærekraft.
Hayeks perspektiv: Hayek advarte mot konsentrasjon av økonomisk makt i staten, fordi det reduserer individets frihet og hindrer markedets tilpasningsevne. Offentlige midler brukes ofte på politisk motiverte prosjekter fremfor de mest verdiskapende formålene.
Min erfaring: Som administrerende direktør i spesialisthelsetjenesten har jeg sett hvordan private og ideelle aktører kan levere bedre resultater til lavere kostnad enn det offentlige. Gjennom oppbyggingen av tverrfaglig spesialisert rehabilitering (TSR) har jeg erfart hvordan desentraliserte løsninger med sterk faglig forankring kan avlaste staten, gi bedre tjenester til pasientene og samtidig være økonomisk bærekraftige. Dette er et tydelig eksempel på hvordan private og ideelle aktører kan skape verdi der det offentlige sliter.
Offentlig sektor – ineffektivitet som systemfeil
Holte beskriver Baumols teori som en «sykdom», der lønninger i offentlig sektor stiger uten tilsvarende produktivitetsvekst. Norman ser dette som en naturlig «effekt» av økonomisk vekst, men jeg mener det er en systemfeil som forsterker ineffektivitet.
Mises’ perspektiv: Mises påpekte at offentlig sektor ikke har mulighet til å måle produktivitet på en meningsfull måte. Uten konkurranse og insentiver blir ressursene brukt ineffektivt, noe som over tid hemmer vekst.
Les også: Økonom advarer: Økte statelige utgifter truer Vestens industrielle fremtid 🔒
Hayeks perspektiv: Hayek argumenterte for at mangelen på konkurranse og markedsmekanismer i offentlig sektor fører til en stagnasjon av innovasjon. Når kostnader kan overføres til skattebetalerne uten umiddelbare konsekvenser, mangler det en naturlig korrigering av ineffektivitet.
Min erfaring: Jeg har opplevd hvordan rigiditeten i offentlig sektor hindrer innovasjon og fleksibilitet. I kontrast har jeg sett hvordan ideelle aktører kan tilpasse seg raskt til pasientenes behov, samtidig som de opprettholder høy kvalitet. Dette er grunnen til at jeg mener Holte har rett: Offentlig sektor trenger reformer som åpner for konkurranse og desentralisering. Men først og fremst trenger den modige ledere som ikke er redd for å utfordre status quo og har en gjennomføringsevne til å gjøre endringer.
«Hollandsk syke» og behovet for privat innovasjon
Holte advarer om faren ved «hollandsk syke», der oljeinntektene har gjort Norge for avhengig av offentlig sektor og svekket andre næringer. Norman anerkjenner problemet, men mener Norges høye produktivitetsnivå gir rom for optimisme.
Mises’ perspektiv: Mises hevdet at naturressursbaserte økonomier lett utvikler en falsk følelse av rikdom, som reduserer insentivene til å utvikle nye næringer og innovasjoner. Noe vi definitivt ser i Norge og Europa jamfør Dragi rapporten som jeg har skrevet om tidligere.
Hayeks perspektiv: Hayek understreket behovet for det den østerrikske økonomen Joseph Schumpeter senere ville kalle «kreativ destruksjon», der nye ideer og teknologier erstatter gamle, ineffektive strukturer. Avhengighet av én ressurs svekker denne dynamikken.
Min erfaring: Oljeøkonomien har redusert insentivene til å bygge en robust privat sektor i Norge. Dette ser vi også i helse- og rehabiliteringssektoren, der offentlig dominans har hindret utviklingen av innovative løsninger. Holte har rett i at vi trenger en omstilling som fremmer privat initiativ og innovasjon.
Skattelette som motor for frihet og vekst
Holte foreslår betydelige kutt i offentlige utgifter for å muliggjøre skattelette. Norman ser dette som lite realistisk, men jeg mener det er både nødvendig og verdimessig riktig.
Mises’ perspektiv: Mises argumenterte for at høye skatter svekker individets frihet og kveler entreprenørskap. Lavere skatter gir folk mer kontroll over egne ressurser, noe som stimulerer investeringer og innovasjon.
Hayeks perspektiv: Hayek mente at lavere skatter ikke bare styrker økonomien, men også individets frihet og ansvarsfølelse. Når staten tar mindre, overlates mer til individets initiativ.
Min erfaring: Jeg har sett hvordan fleksibilitet og reduserte kostnader gir ideelle aktører bedre forutsetninger for å skape verdi. Skattelette vil styrke privat sektor, fremme innovasjon og gi enkeltindividet større handlingsrom. Dette er ikke bare et økonomisk spørsmål, men et verdimessig valg.
Utenforskap – et system som må reformeres
Holte peker på utenforskap og høy uføreandel som en stor utfordring. Norman ser dette som en konsekvens av et generøst velferdssystem, men jeg mener det er en indikasjon på et system som undergraver deltakelse. Dette er det temaet jeg har har debattert de siste 15 årene og jobbet aktivt for å forhindre.
Mises’ perspektiv: Mises advarte mot velferdsordninger som reduserer insentivene til arbeid. Et system som belønner passivitet over aktivitet skaper avhengighet og svekker samfunnet.
Les også: Økonomisk realisme sett fra en fransk-østerriksk økonomisk metafor 🔒
Hayeks perspektiv: Hayek ville hevdet at staten må skape rammebetingelser som fremmer deltakelse, ikke passivitet. Reguleringer og kostnader må tilpasses for å inkludere flere i arbeidsmarkedet.
Min erfaring: I Virke Rehab, Fretex Miljø AS, Frelsesarmeens Rusomsorg, og Kirkens Bymisjon jobbet vi med å få mennesker tilbake i arbeid gjennom spesialisert rehabilitering. Dette viser at riktig støtte og tydelige insentiver kan redusere utenforskap betydelig. Holte har rett: Velferdssystemet må reformeres for å belønne deltakelse fremfor passivitet.
Oppsummerende tanker
Bech Holtes bok retter oppmerksomheten mot nødvendige reformer for å sikre Norges fremtid. Mens Victor Norman tilbyr viktige nyanser, gir Ludwig von Mises og Friedrich Hayek en teoretisk ryggrad som støtter Holtes kritikk.
Dette er mine konklusjoner:
- Offentlige utgifter må reduseres, og private og ideelle aktører må få større rom.
- Offentlig sektor må reformeres for å sikre konkurranse og innovasjon.
- Norge må redusere oljeavhengigheten og fremme privat sektor.
- Skattelette er nødvendig for å styrke frihet og vekst.
- Velferdssystemet må belønne deltakelse, ikke passivitet.
Dette handler ikke bare om økonomiske valg, men om verdier: individets frihet, entreprenørskapets kraft og samfunnets ansvar for å tilrettelegge. Fremtidens Norge må bygges på disse prinsippene – en fri, dynamisk og bærekraftig økonomi.
Masseinnvandring og velferdsstaten: En skjebnesvanger kombinasjon 🔒
