Storbritannia lider av smertene fra dannelsen av et nytt regime.
Ash Sarkar, en britisk kommentator med en «libertariansk-kommunistisk» ideologi, som også har utnevnt seg selv til talsperson for den britiske utgaven av «dirtbag left», har publisert noen videoer på X. I disse forklarer hun hvorfor hun mener det britiske samfunnet står overfor en dyp splittelse, noe som klart kommer til syne i de nylige opptøyene, harde politiaksjoner og motdemonstrasjoner etter at en andregenerasjonsinnvandrer fra Rwanda knivstakk tre små jenter under en Taylor Swift-inspirert danseklasse. Hennes hovedargument er som følger: Det moderne Storbritannia har blitt en amerikanisert 51. stat dominert av forbrukerkultur; dette har ødelagt den lokale kulturen og, ja, selv essensen av engelskhet og engelsk identitet. Hun lengter etter en mer europeisk, kommunitaristisk tilnærming hvor – og her parafraserer jeg litt – folk samles i sine lokale landsbypuber og kirker, danser som Merry og Pippin, og ser på «fotball».
Det ville være forståelig om man fikk et glimt av lengsel etter en føydal og hyper-lokalistisk kommunitaristisk fortid, før den industrielle revolusjonen og tiden med globale imperier. Hun påstår også tilfeldigvis at hun er engelsk, ikke britisk. Dette «stolte engelske, men hate det britiske fortiden» er ikke en ny følelse. Christopher Hitchens uttrykte det samme: Ifølge ham, en følelse som strekker seg tilbake til en bestemt form for radikal engelskhet, den samme følelsen som påvirket Den ærerike revolusjon, republikanismen til Thomas Paine, og abolisjonistene både i England og New England.
Det er også en interessant ironi at både Hitchens og Sarkars teorier bygger på idéen om «geografisk nasjonalisme» – det vil si identiteten til en spesifikk inngruppe av mennesker som deler samme kultur og historie, bærer de samme sosiale byrdene som skatter for tilsvarende tjenester under lik lov, innenfor et geografisk definert nasjonalstatsrom, en idé som er utført nesten til perfeksjon i landet som kalles Amerikas forente stater. Hitchens var tydelig på dette; for ham var USA kulminasjonen av en klassisk engelsk republikk under engelsk sedvanerett (common law). Sarkar, derimot, er ikke en stor tilhenger av USA.
Les også: Kan Storbritannias neste venstreorienterte utenriksminister finne felles grunn med Trump?
Men på en interessant måte har Sarkar rett i at tapet av en felles historie og felles ofre er hovedårsaken til de mange sprekker i de britiske øyene. Hvis hun tenkte litt grundigere, kunne hun kanskje ha nådd det logiske sluttpunktet som kan være for sjokkerende for henne å vurdere: At tross for problemene, var Det britiske imperiet den virkelig samlende, fleretniske, progressive kraften, som hennes folk, inkludert hennes tipp-tipp-tante, arbeidet dag og natt for å ødelegge til fordel for monoetniske småstater. Som et resultat sliter hun og mange andre nå med å definere engelskhet, som i fravær av en sivil, progressiv, fleretnisk, imperial kjerne, omgår geografiske bånd og vender tilbake til etnisk homogenitet.
Det som holdt de britiske øyene sammen under Union Jack var selvsagt imperiet; imperiets barn, slik som Sarkar selv, utgjør den nåværende generasjonen. Som vanlig, når dette limet mangler, tar monoetniske instinkter uforutsette retninger. USA er et unikt eksempel og eksperiment, på mange måter svært likt de senere britiske eller habsburgske imperiene. England og de europeiske statene er derimot ikke USA.
Faktisk er problemene i Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland ikke nye, og de handler ikke bare om migrasjon, som ofte er temaet folk snakker mest om. Ja, det finnes en betydelig muslimsk minoritet som ikke har blitt assimilert og sannsynligvis aldri vil bli det. Før eller senere kan det oppstå gjengjeldelsesvold mot dem, enten fra hvite etniske briter eller fra andre minoriteter som tradisjonelt sett er imot radikale islamister.
Men tragedien i Storbritannia går dypere enn som så. Storbritannia, slik vi kjenner det, er ikke lenger en enhet som eksisterer. Den tidligere enheten har for alle praktiske formål opphørt å eksistere, og de nye enhetene som kreves for statsbygging og statskonsolidering har ennå ikke blitt formet. Denne kampen har bare nettopp begynt.
Storbritannia gjennomgikk aldri en stabil statsdannelse slik andre moderne stater har. Den kortlivede republikken i England var en puritansk og militær enhet, noe irene ofte glemmer når de håner Storbritannia for fortsatt å ha et monarki. De puritanske kreftene ble senere sendt til Amerika. En gren av progressiv politikk i New England er ikke annet enn en degenerert form av Cromwells selvforakt og gledesløse puritanisme.
Men til tross for alt fortsatte USA med de engelske skikkene og tradisjonene, en blanding av Bilbo Sekker og Sir Lawrence Oates; en smeltedigel der generasjon etter generasjon har kommet for å være en del av noe større enn seg selv. USA drømmer fortsatt stort, og til tross for forskjellene, kommer en betydelig andel av migrantene, inkludert ulovlige, til USA for å gjøre noe godt med livene sine. USA, i likhet med andre trosimperier, innprenter en spesiell form for lojalitet.
Det finnes ikke lenger noe tilsvarende i Storbritannia. De nåværende ulovlige innvandrerne deler ingen arv fra det tidligere imperiet og bryr seg lite om de nåværende, nesten udefinerte britiske følsomhetene. Uten en hjertevarm tilknytning til sitt nye hjem eller en visjon om en felles fremtid, kan de metaforisk sammenlignes med gresshoppere.
Storbritannia og England er selvfølgelig forskjellige, men dette har ikke alltid vært tilfellet. Den nåværende britiske staten er et resultat av Første verdenskrig, som AJP Taylor så minneverdig beskrev. Engelsk nasjonalisme er lettere å definere territorielt og kulturelt, men vanskeligere å definere etnisk, med mindre man benytter seg av måleverktøy som kalipere og DNA-testing gjennom tjenester som 23andMe. Dette er spesielt relevant i et land der spillere som Bukayo Saka og Marcus Rashford representerer det engelske laget, et lag som har nådd finalene i fotball-EM til jubel fra millioner av tilskuere. Disse spillerne kan ikke enkelt ekskluderes, uten å gjenta den samme historiske feilen med undersåttskap uten statsborgerskap og tilknytning som en gang fordømte det britiske imperiet.
Likevel vokste de fleste britiske innvandrere fra tidligere epoker, som andre generasjons borgere, opp med å lære å hate enheten som kanskje mer enn noen annen ville ha betraktet dem alle som likeverdige, alle som cives Britannici. De konservative etter Thatcher tør ikke forsvare sin kulturarv og er mer opptatt av økonomiske gevinster enn noe annet; se for eksempel på Osborne-administrasjonens press for å returnere Elgin-marmoren. De liberale og venstresiden forakter sitt lands unike tradisjoner og historie mer enn noe annet, og de hyller den uansvarlige europeiske superstaten som en modell for styring.
Side opp og side ned er skrevet om rotårsakene til hvorfor den britiske staten kollapset. Årsaken er enkel: En britisk stat som ikke kan definere hva den står for, var alltid dømt til å mislykkes på lang sikt. De konservative er maktesløse mot staten, den enormt kraftige og skyggefulle venstreorienterte offentlige tjenesten, kartellet innen høyere utdanning og det ideologiske menneskerettighets-NGO-kratiet, fordi de frykter å bruke statsmakt og bli kalt fascister. Venstresiden har derimot ikke dette problemet; de har informasjonshegemoni både i høyere utdanning og massemedia.
Les også: Er Storbritannia på vei mot en mer realpolitisk utenrikspolitikk?
Det er også en nyanse som skiller høyresidens stille støtte til masseinnvandring fra venstresidens åpenbare press til fordel for den. Høyresiden, som alltid har støttet selektiv, meritokratisk innvandring, har rett og slett sluttet å bry seg både om meritter og om den gjenværende britiske staten som overlevde imperiet. Den britiske venstresiden ønsker derimot å bruke masseinnvandring av to grunner: Å oppløse de gjenværende båndene mellom de fire landene som dannet unionen og å begrense kraften til engelsk nasjonalisme, som, spesielt etter Brexit, er den største gjenværende trusselen mot deres ultimate visjon om å være en del av en stadig voksende og egalitær union under den europeiske superstaten. Hvert aspekt, fra det todelte politisystemet til de nye blasfemi- og ytringslovene, kan forklares når man ser det fra dette perspektivet.
Jeg vet ikke hva fremtiden er, men den ser dyster ut på noen måter. De to skolene av tanker i engelske postliberale kretser kan oppsummeres slik. Den første aksepterer det faktum at Storbritannias fremtid er å være en del av EU, og håper at EU endrer seg på en eller annen måte, og skifter til høyre. Dette er en fantasi; grenseløse imperier er nesten alltid en progressiv kraft, selv om definisjonen av fremgang kan variere i forskjellige tider. Den andre foreslår et lite England, som kutter ut resten av verden. Dette er også en fantasi, av åpenbare grunner.
Det høyresiden kan håpe og jobbe mot er dette: Et langsiktig prosjekt som forbedrer engelsk territoriell og sivil nasjonalisme, fargeblind samtidig som den er klar over den nåværende befolkningsfordelingen, ekstremt meritokratisk, og, i en viss grad, kulturelt og sosialt hierarkisk. Dette kan deretter brukes til å forme resten av unionen og fornye de geopolitiske båndene med resten av kjernen i Anglosfæren. Men det vil være et langsiktig prosjekt, målt i tiår.
I mellomtiden finnes det imidlertid et lyspunkt. Den virkelige lærdommen fra opptøyene og uordenen er at den 200 år lange avviklingen av liberalt demokrati nå er over. Venstresiden i Europa er fullstendig postliberal og imperial, enda mer enn noe element på høyresiden, og den er imot enhver form for nasjonalstat; den nåværende kampen handler om hvilken form for postliberalisme vi vil ende opp med. Den formen for liberalt demokrati som vi kjente på de britiske øyer fra den industrielle revolusjonen til internettets inntog, var avhengig av spesifikke sosioøkonomiske forhold som ikke lenger eksisterer. Med den todelte staten begynner postliberale Storbritannia å ligne mer og mer på før-liberale Storbritannia: Nye blasfemilover, hyper-lokalistiske og nesten føydale lojaliteter, privat sikkerhet mot landeveisrøvere, en kolonial form for politiarbeid, og en minimalistisk opprettholdelse av orden.
Det akselerasjonistiske argumentet for uorden er derfor dette: Det vil føre til nye sosiale kontrakter, en ny statsdannelse og en ny sikkerhetsarkitektur. Når staten nekter å utføre de oppgavene som den moderne staten har vært designet for de siste 200 årene, vil det uunngåelig føre til at folk nekter å betale skatt – noe som igjen vil føre til en ytterligere svekkelse av statens makt, økt bruk av privat sikkerhet og en form for føydalisme i praksis, om enn ikke i navn. Og etter all smerten som følger med en ny statsdannelse, kan det oppstå en ny sosial orden.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.
