Den russiske generalen Igor Kirillov, med ansvar for vern mot kjemiske våpen, ble drept da en fellebygd sparkesykkel eksploderte tirsdag 17. desember 2024 i Moskva. Denne likvideringen, som de ukrainske etterretningstjenestene hevder var en hevnaksjon, reiser flere etiske og strategiske spørsmål.
Rent etisk kan det å ta livet av en høytstående offiser i en fiendtlig hær, tilsynelatende uten sivile tap, selv om han ikke deltar direkte i kampene, ved første øyekast virke i tråd med krigens folkerett. Dette regelverket bygger blant annet på et klart skille mellom stridende og ikke-stridende samt prinsippet om forholdsmessighet.
Denne metoden har også vært brukt i stor grad av vestlige styrker i deres kamp mot ytterliggående grupper, enten det var i Afghanistan, i Irak- og Syria-området eller i Sahel. Resultatene var imidlertid begrensede, men det er et annet tema.
Likevel har hevnaksjoner som ikke svekker fiendens kapasitet liten mening. De fører kun til at partene presser hverandre stadig lenger inn i en opptrappende voldsspiral. Rent etisk sett er derfor verdien av slike handlinger tvilsom.
En handling – med hvilket formål?
Det sentrale spørsmålet er dermed: Hva er hensikten med denne likvideringen? Er den ment å svekke en særlig viktig russisk militær evne? Bør den forstås som en del av en omgåelsesstrategi? Eller er den bare et medieutspill, på linje med den kortvarige erobringen av en del av Kursk-regionen?
La oss umiddelbart utelukke den første forklaringen. En general, uansett hvor dyktig han er, kan erstattes. Det er lite trolig at denne likvideringen i seg selv vil hindre russerne i å ta i bruk sine kjernefysiske, radiologiske, biologiske og kjemiske våpen. For å oppnå en slik virkning måtte denne aksjonen vært fulgt opp av angrep på deler av den russiske kommandokjeden som har ansvar for disse våpnene.
Les også: Tidligere Trump-presidentrådgiver: – USA vil ikke snu ryggen til Ukraina 🔒
Andre mulig forklaring: I en vanskelig situasjon ved fronten viser Ukraina at de fortsatt kan slå til i selve den russiske hovedstaden. Slik håper de å oppnå et psykologisk overtak ved å styrke troen i egne rekker og svekke motpartens moral. Det er nettopp dette som kjennetegner den sammensatte bruken av mange virkemidler i krig. Intensjonen kan ligge der, men det er lite sannsynlig at det ønskede resultatet oppnås, all den tid de nesten tre årene med krig har vist at den ukrainske regjeringen kan overraske, men har problemer med å utnytte slike «stunt» til å utvikle en helhetlig strategi. Den kortvarige sommeroffensiven mot Kursk i 2024 er et godt eksempel på dette.
At denne likvideringen i Moskvas sentrum til og med er offentlig innrømmet, er utvilsomt ydmykende for russerne og kan skape uro i den øverste militære ledelsen. Men å tro at dette skal lamme russerne eller stanse deres tilsynelatende ustoppelige framrykning i Ukraina, er lite trolig. Da undervurderer man styrken til et folk som tidligere heller satte fyr på sin egen hovedstad enn å forhandle med Napoleon.
For å sammenligne: Israel gir et eksempel på en helhetlig strategi som virker på flere områder. Ved å lokke hundrevis av Hizbollah-ledere i feller via deres egne kommunikasjonsmidler, i kombinasjon med mer tradisjonelle luft- og bakkestøtteangrep, oppnådde Israel både en lammende psykologisk virkning og en varig svekkelse av en iranskstøttet militær organisasjon.
Tredje og sannsynligvis mest nærliggende forklaring: Denne likvideringen er et medieutspill som har til hensikt å sette spørsmålet om vestlig støtte til Ukraina i fokus igjen. Det dreier seg neppe om å påvirke vestlig opinion, som allerede støtter den ukrainske saken, men som er lei av krigen. Snarere handler det om å sende et signal til vestlige ledere om at Ukraina kan fortsette kampen med deres hjelp. Det er i tråd med hva man kan forvente i krig, og det har vist seg å ha en viss effekt tidligere.
Likevel, noen uker før Donald Trump skal innsettes i Det hvite hus og mulige forhandlinger kan komme på bordet, er det mulig at denne handlingen, som klart bidrar til å eskalere situasjonen [1], tar sikte på å provosere Kremls hersker til å begå noe uopprettelig. Slik kan man rettferdiggjøre en utvidelse av konflikten – noe enkelte tilsynelatende har ønsket i snart tre år.
[1] Og som dessuten er kraftig kritisert av den kommende amerikanske presidenten, som dermed blir stilt overfor en fullbyrdet handling.
Dette innlegget ble først publisert i Revue Conflits. Det har blitt oversatt fra fransk.
Separatister ved den finske grensen kjemper for uavhengighet fra Russland 🔒
