Libanons nyere historie kan ikke forstås uten å ta hensyn til landets demografiske utvikling. Fordi den politiske fordelingen er basert på en oppdeling mellom ulike trossamfunn, får enhver demografisk utvikling store politiske konsekvenser.
Forskjellen i utviklingen av befolkningens naturlige vekst har geopolitiske følger. Historien gir flere eksempler, som da det franske parlamentet i 1913 vedtok en lov om å forlenge militærtjenesten til tre år for å stille nok soldater overfor Tyskland, der befolkningsveksten i de foregående tiårene hadde vært betydelig høyere.
Denne regelen om forskjeller gjør seg også gjeldende i enkeltland og påvirker dermed indre maktforhold, slik som i Libanon, et flerkonfesjonelt land der artikkel 9 i Grunnloven av 1926 anerkjenner de ulike religiøse gruppenes fulle frihet til å utøve sin tro, og gir dem rett til å regulere sin personlige status med særskilte lover. Folketellingen fra 1932 er fortsatt viktig, i mangel av nyere tellinger. Den viste at av 794 000 innbyggere var 228 000 maronitter (28,7 %), 169 000 andre kristne (21,3 %), 178 000 sunnitter (22,4 %), 185 000 sjiitter (19,5 %), 53 000 drusere (6,7 %), 3 600 jøder (0,5 %) og 6 400 andre (0,8 %). Disse tallene ligger til grunn for løsningen som kom i 1943 med en nasjonal pakt, en ikke nedskrevet del av Libanons grunnlov, som slår fast at presidenten i republikken skal være fra det største kristne samfunnet, maronittene, statsministeren fra det største muslimske samfunnet, sunniene og presidenten for Deputertkammeret fra det tredje største trossamfunnet, sjiamuslimene.
Les også: Libanons mørke fluktruter: En menneskesmuglers bekjennelser 🔒
Siden den gang tyder det man vet om bosettingen av libanesere med landets statsborgerskap og deres fødselsrater, på betydelige endringer, selv om de ikke kan tallfestes nøyaktig. Det har skjedd en dobbel forskyvning. Først var den kristne fruktbarheten lavere enn den muslimske, noe som bidro til borgerkrigen (1974–1990). I tillegg har den større utvandringen blant kristne, både i borgerkrigstiden og etterpå, ført til at kristnes relative andel av befolkningen har sunket til fordel for muslimene.
Denne utviklingen ble stadfestet av Taëf-avtalene fra 1989, som skulle få slutt på borgerkrigen. Inntil da hadde de kristne 53 av de 99 setene i Deputertkammeret, hvorav 30 gikk til maronittene, mens muslimene hadde 45. Gjennom avtalene mistet de kristne flertallet sitt, og antall representanter i det ettkamrede parlamentet ble økt til 128, med 64 til kristne og 64 til muslimer.
Et nytt skille har også oppstått blant muslimene. Ifølge folketellingen fra 1932 var det flere sunnier enn sjiaer, og den nasjonale pakten fra 1943 ga derfor 20 representanter til sunniene og 19 til sjiaene, mens 6 gikk til druserne. Men sjiaene fikk etter hvert høyere fruktbarhet enn sunniene, mens eksterne migrasjonsstrømmer knapt påvirket noen av dem. I Taëf-avtalene ble det derfor bestemt å gi sjiaene like mange seter som sunniene, nemlig 27. Sjiaene kan dessuten se seg ytterligere styrket, siden det alawittiske samfunnet for første gang fikk to representanter.
Sjiaenes større befolkningsvekst har også fått andre geopolitiske følger. Da Hizbollah ble dannet i 1982 med støtte fra Iran, manglet det ikke menneskelige ressurser. Dette kom også til syne i støtten til Bashar al-Assads syriske regime fra 2011 til 2024. Dessuten, da Hizbollah i 1992 bestemte seg for å delta i Libanons politiske institusjoner ved å stille kandidater til parlamentet, hadde de ingen mangel på velgere, og fikk inn både representanter og – fra 2005 – statsråder i ulike regjeringer.
Dermed kan ikke Libanons interne geopolitiske utvikling forstås uten å ta hensyn til de ulike trossamfunnenes forskjellige befolkningsvekst.
