Kvinnenes situasjon er svært forskjellig på verdensbasis på grunn av ulik sivil status og sivile rettigheter mellom kvinner og menn, men også på grunn av religioner og deres syn på kvinner.
I enkelte lukkede religiøse miljøer utøves en kvinnejustis ingen vesteuropeiske land er seg bekjent av. Likevel har man kviet seg for å omtale det, for ikke å si la være å gjøre noe med det. I kulturmangfoldets velmaktsdager ble overgrep mot jenter omtalt, forsøkt dysset ned og omskrevet som kulturelle forskjeller.
Det mener det offentlige “vi” ikke lenger. Nå er “vi” blitt flinkere til å kalle en spade en spade – uansett hvor den stammer fra. Hverken religioner, kulturer eller statelige og politiske systemer er hellige. De er menneskeskapte systemer og skal behandles deretter, det vil si kritiseres, utfordres og anerkjennes for det de er. Bare slik kan vi gjøre dem bedre, og bare slik kan menneskene som bebor dem få det bedre.
Les også: Splittelse i regnbuekoalisjonen – flere homofile tar avstand fra kjønnsideologi
Kvinnene i Vest-Europa har det best i verden. Likevel er det stadig mye å klage over … Ikke bare på kvinnenes vegne, men også på de mennenes som gjerne vil være kvinner. Årets parolemøte i Oslo for kvinnedagen 8. mars 2026 har vedtatt parolen «transkamp er kvinnekamp».
Mange er uenig i det, og mener transkamp er det motsatte av kvinnekamp. I våre dager er Simone de Beauvoir sterkt mislikt nettopp fordi hun mener biologisk kjønn er utgangspunktet for kvinner, og menn. Men mange blant oss vil utrydde den forskjellen – for da blir vi enda likere, friere, gladere og mer oss selv. Mon det?
Som kultur- og samfunnsgeografen Rachele Borghi ved Sorbonne i Paris. Hun mener anus er det mest velegnede stedet for demokratisk praksis fordi akkurat der hersker det ingen kjønnsforskjell. Hvis Borghi hadde sett bedre etter eller hadde visst mer om biologi, om celler og hva man kan se på cellenivå, ville hun oppdaget det motsatte, at cellene er kjønnede med x- og y- kromosomer, og at hun eller vi heller ikke der slipper unna en demokratisk praksis basert på kjønnsulikhet.
Min oppfordring til oss kvinner er: La oss møte hverandre med respekt og ærlighet. La oss opptre ansvarlig, slutte å skylde på andre, ta våre liv, vår seksualitet, våre oppgaver, og vår felles historie på høyeste alvor. La oss spørre oss selv: Hva kan jeg gjøre med situasjonen? Det fortjener vi og og det fortjener alle våre medmennesker.
