Portugals beslutning om å gi logistisk støtte til amerikanske operasjoner mot Iran har utløst en diplomatisk debatt i Europa. Valget reflekterer dype historiske og strategiske forskjeller mellom Lisboa og Madrid.
Lisboa, mars 2026. Mens amerikanske bomber falt over Teheran natt til lørdag 28. februar, sto femten KC-46 Pegasus tankfly fra det amerikanske luftforsvaret (US Air Force) parkert på rullebanen ved Lajes-basen på øya Terceira på Asorene. Fem av dem tok av samme kveld. Det er denne detaljen — tilsynelatende ubetydelig, men politisk eksplosiv — som har plassert Portugal i sentrum av en diplomatisk kontrovers landet gjerne skulle vært foruten.
I et intervju med TV-kanalen CNN Portugal 2. mars foretok Portugals utenriksminister, Paulo Rangel, en subtil semantisk distinksjon.
Før luftangrepene startet, ble alle tillatelser gitt til amerikanske militærfly ikke utstedt med hjemmel i samarbeids- og forsvarsavtalen fra 1995. De ble i stedet gitt innenfor rammen av et generelt regelverk fastsatt i en lovbestemmelse, som fastslår at statlige flyvninger fra ethvert land krever autorisasjon — med det særtrekket at USA er blant landene som nyter godt av en permanent årlig tillatelse.
Med andre ord trengte ikke amerikanerne å søke. De varsler, og dersom Lisboa ikke svarer innen 24 timer, anses svaret som bekreftende.
Etter at angrepene hadde begynt, og etter at den amerikanske militæroperasjonen var blitt formelt varslet, ga den portugisiske regjeringen det den omtaler som en «betinget autorisasjon». Den var ledsaget av tre kriterier hentet fra folkeretten: Operasjonene må være defensive (som svar på et iransk angrep), nødvendige og proporsjonale, og kun rette seg mot militære mål. Samtidig erkjente Rangel selv begrensningene ved denne posisjonen.
Da han ble spurt om han kunne være sikker på at USA hadde respektert disse betingelsene i de første timene av angrepene, svarte ministeren at han ikke hadde «absolutt sikkerhet». For hans kritikere oppsummerer dette svaret hele problemet.
En atlantisme forankret i syv århundrer med historie – noe Spania ikke deler
Sammenligningen med Spania kom umiddelbart. Mens regjeringen til Pedro Sánchez uttrykkelig nektet at de amerikanske basene i Rota og Morón skulle brukes i operasjoner mot Iran — med henvisning til folkeretten og avvisning av «medvirkning til en militær aggresjon» — bekreftet den portugisiske regjeringen sin atlantiske forankring.
Les også: Kan Portugal eksistere uten sitt imperium? 🔒
For å forstå dette valget må man gå langt tilbake i historien. Allerede i 1943, midt under andre verdenskrig, tillot Salazar-regimet — offisielt nøytralt — de allierte å etablere seg på Lajes-basen på Asorene for å overvåke Atlanterhavet og bekjempe tyske ubåter. Dette var ikke et historisk unntak, men uttrykk for en århundregammel tradisjon. Portugal og England har vært knyttet sammen siden London-traktaten av 1373, den eldste diplomatiske alliansen i verden som fortsatt er i kraft. Portugal er dessuten ett av NATOs tolv grunnleggende medlemsland, etter å ha undertegnet Atlanterhavspakten 4. april 1949 i Washington. Spania sluttet seg derimot først til alliansens politiske struktur i 1982, etter slutten på Franco-regimet.
Denne historiske asymmetrien forklarer delvis de ulike geopolitiske refleksene. Portugals atlantisme ble ytterligere institusjonalisert gjennom fornyelsen av Lajes-avtalen i 1979 og 1983: Portugal ga USA «fasiliteter» ved basene på Asorene i bytte mot økonomisk og militær støtte. Snarere enn et ideologisk motivert engasjement dreier det seg om et pragmatisk strategisk valg som er blitt videreført av alle påfølgende regjeringer, både på høyre- og venstresiden.
For lite til å forsvare seg alene – Portugal spiller det amerikanske kortet av nødvendighet
Portugal er for lite til å kunne garantere sin egen sikkerhet alene. Landet mangler både den demografiske tyngden, den strategiske dybden og de industrielle ressursene som kreves for å opprettholde et fullverdig nasjonalt forsvar. Samtidig må den portugisiske marinen overvåke et av Europas største atlantiske havområder — inkludert Asorene og Madeira — med begrensede ressurser. Uten det amerikanske sikkerhetsparaplyet ville dette være vanskelig å opprettholde.
Som de fleste søreuropeiske land har Portugal siden slutten av den kalde krigen i stor grad nytt godt av den amerikanske sikkerhetsgarantien. Den har gjort det mulig å prioritere finansieringen av velferdsstaten, infrastruktur og økonomisk konvergens innenfor EU.
Ubalansen i byrdefordelingen innenfor alliansen illustrerer samtidig svakheten i de europeiske landenes forsvarsinnsats — og deres vedvarende nøling med å utvikle et europeisk forsvar som er mindre avhengig av USA.
Portugal besitter imidlertid noe USA ikke kan kjøpe andre steder: Lajes-basen. Den fungerer som et strategisk etterforsyningspunkt midt i Nord-Atlanteren, omtrent halvveis mellom Europa og Nord-Amerika. Denne unike geografiske posisjonen gjør det mulig for Portugal å forhandle om sin atlantiske orientering — ikke i form av militære bidrag, men gjennom tilgang til strategiske fasiliteter.
Lajes-basen: et verdifullt, men tveegget pressmiddel i møte med kinesisk interesse
Atlantismen er ikke et uttrykk for sentimentale bånd. I Portugals tilfelle ligner den snarere på en geopolitisk rente, fordi motytelsene er konkrete. Den amerikanske militære tilstedeværelsen på Asorene skaper lokale arbeidsplasser, bidrar til teknologioverføring og gir en sikkerhetsgaranti til et øysamfunn langt fra det europeiske fastlandet. Samtidig har Asorene blitt en av de nye frontlinjene i rivaliseringen mellom Washington og Beijing.
Nylig avslørte tidligere statsminister António Costa at Kina ønsket å omgjøre den amerikanske militærbasen i Lajes til et vitenskapelig forskningsinstitutt administrert av kinesiske aktører. Forslaget utløste umiddelbart sterk bekymring i Washington. Å avslå amerikanske forespørsler i dag kan dermed svekke dette strategisk viktige forholdet — og samtidig åpne døren for andre former for utenlandsk innflytelse.
Les også: Portugals storstrategi 🔒
I forholdet mellom Europa og Atlanterhavet er Portugals strategiske prioritet i dag Europa og EU. Samtidig forsøker landet å styrke og revitalisere sin atlantiske posisjon for å øke sin internasjonale innflytelse. Balansen er skjør. Ved å være for samarbeidsvillig overfor Washington risikerer Portugal å miste sin troverdighet som en suveren aktør; men dersom landet er for tilbakeholdent, kan det samtidig miste sitt viktigste maktmiddel innenfor NATO.
I 2024 brukte Portugal mindre enn 2 prosent av sitt BNP på forsvar, og befant seg dermed nederst på den europeiske rangeringen sammen med Spania, Belgia og Luxembourg. I absolutte tall brukte Portugal bare 4,2 milliarder euro på forsvar i 2024 — knapt mer enn Ungarn, og mindre enn Østerrike, som ikke engang er medlem av NATO. Først i 2025, under det kombinerte presset fra krigen i Ukraina og Trumps budsjettpress mot europeiske allierte, ventet Lisboa til siste øyeblikk med å passere den symbolske grensen på 2 prosent.
Juridisk sett en gråsone som Lisboa aksepterer – og som Madrid avviste
Det grunnleggende spørsmålet er imidlertid ikke først og fremst geopolitisk, men juridisk. Den amerikanske operasjonen mot Iran er unilateral; den er ikke besluttet innenfor rammen av verken FN eller NATO. Lajes-avtalen fastslår imidlertid uttrykkelig at operasjoner utenfor NATO og utenfor rammen av internasjonale organisasjoner krever forhåndstillatelse.
Den portugisiske regjeringen omgår dette kravet ved å vise til perioden «før angrepet», der det generelle regimet for stilltiende autorisasjon angivelig gjelder. Spania valgte en annen tilnærming. Ved å si nei gjorde Madrid nasjonal suverenitet til et aktivt politisk prinsipp — ikke bare en retorisk referanse. Lisboa tok det motsatte valget: å videreføre den atlantiske linjen, til prisen av en juridisk og moralsk tvetydighet.
