22. juni, 2024

Kina har gisseltatt vestlig kapital

Share

I skjæringspunktet mellom geopolitikk og økonomi har Vestens kapitalklasse blitt en uvillig brikke i Kinas ambisiøse strategi for global innflytelse.

Helt siden åpningen mot omverden i 1979, har Kina vært en magnet for vestlige investeringer. Billig arbeidskraft og pliktoppfyllende mennesker har gjort det mulig for vestlige kapitalister og industrialister å øke profittmarginene betraktelig. Astronomisk velstand blant kapitalklassen (definert som en kombinasjon av multinasjonale selskaper, finansinstitusjoner og investeringsbanker) i Vesten har fulgt, mens arbeider- og middelklassen gradvis har blitt uthulet.

Denne utviklingen skulle bidra til økonomisk utvikling og politisk modernisering i Kina som ville komme oss alle til gode. Ikke bare skulle økt velstand i Midtens rike bidra til å fremme liberale verdier og føre til økt demokratisering der, men tap av industrielle arbeidsplasser på hjemmebane var irrelevant. I takt med at blåsnippearbeidsplassene ble flagget ut ville nye industrier og næringer per definisjon dukke opp og skape mer produktive hvitsnippyrker i Vesten.

Denne solskinnshistorien materialiserte seg dessverre ikke, og utviklingen siden Kina åpnet seg opp mot verden kunne faktisk ikke ha vært mer annerledes. Ikke bare viste hypotesen seg til å ikke stemme overens med virkeligheten, men motsatt effekt har i prinsippet funnet sted – både på det politiske og økonomiske plan.

Dagens økonomiske ubalanserte forhold til Kina blitt en direkte geopolitisk trussel for vestmaktene, spesielt Europa. Etter at Vestens industriarbeidsplasser ble flagget ut, klarte aldri kunnskapsøkonomi-arbeidsplasser å fylle inn tomrommet og skape bærekraftig og robust vekst. Det finnes nå store mengder med dyktige og hardtarbeidende folk i Vesten med fine universitetsgrader som de aldri får bruk for, spesielt innenfor humaniora. Samfunnskontrakten er i prinsippet brutt og det er en stor politisk utfordring for vestmaktene.

Videre har stadig økte investeringer i Kina ikke bare bidratt til å styrke Vestens kinesiske konkurrenter med tvungne teknologioverføringer, men de har også bidratt til å underbygge det diktatoriske anti-humanistiske kinesiske kommunistpartiets totalitære overvåkningsstat. Utviklingen er svært alvorlig. Vi har nå kommet til det punktet hvor kommunistene føler seg sterke og selvsikre nok til å utfordre den internasjonale verdensordenen som ble unnfanget i etterkant av Annen verdenskrig. Målet er å skape et nytt globalt system i deres eget bilde som ivaretar Kinas geopolitiske interesser, kjent som «Tianxia»

En slik utvikling ville ha vært helt utenkelig bare for noen tiår siden, så hvordan endte vi opp her? Videre er den nåværende økonomiske ordningen med Beijing et rent tap-tap for Europa, og vinn-vinn for Kina, så hvorfor forsetter økonomisk status quo?

Grunnet et strengt kapitalkontrollregime i Kina er det svært vanskelig for vestlige firmaer og bedriftseiere å få ut profitten som har blitt gjort i landet. Med ikke noe annet sted å sette pengene, blir resultatet da at profittene blir reinvestert i Kina, i håp om at den innenrikspolitiske situasjonen én dag vil endre seg og pengene kan tas ut. Men det er ønsketekning.

Kommunistene i Beijing har gang på gang vist seg at de ikke bryr seg om privat eierskap. Utenlandske aktører fungerer kun for å styrke kommuniststaten og kommunistpartiets grep om makten. Det er derfor all grunn til å tro at de er klare til å ekspropriere kapitalen ved første ordentlige geopolitiske korsvei. Alt peker på at pengene er tapt og den vestlige kapitalen som stadig blir reinvestert i landet hovedsakelig går til å underbygge et diktatorisk kommunistregime, som igjen har som ambisjon å undergrave den vestlige styringsmodellen globalt.

Les også: Gjennom historiens prisme: Nøkkelen for å forstå Kinas geopolitiske strategi 🔒

Situasjonen kan sammenlignes med utpressing og kidnapping. Ettersom pengene til kapitalklassen er bundet opp i Kina med store hindrer for å få dem ut, lever kapitalklassen i prinsippet på kommunistpartiets nåde. Et slikt avhengighetsforhold gjør at de er avhengig av godvilje fra Beijing for å beskytte investeringene sine i et håp om å få pengene sine ut på et eller annet tidspunkt i fremtiden. I frykt av å permanent miste investeringene sine, foregår det mye ønsketekning om at situasjonen vil forandre seg på et senere tidspunkt sil at det vil være mulig å få pengene ut.

Dette avhengighetsforholdet gjør store deler av vestmaktenes kapitalklasse til Beijings nyttige idioter. Det totalitære kinesiske kommunistpartiet har i prinsippet tatt investeringene – pengene – deres som et «gissel», og bruket det for alt det er verdt. Dette skaper en svært uheldig dynamikk når det kommer til å utforme en politikk som bedre ivaretar vestmaktenes geopolitiske interesser vis-à-vis det kinesiske kommunistpartiet på kort- og mellomlang sikt.

Det finnes unektelig tette bånd mellom kapitalklassen og beslutningstagerne over hele Vesten. Gjennom sine støttespillere og allierte i politikken og media, samt valgkampanjebidrag og andre smøremekanismer, har kapitalklassen politikerklassens lutre ører og derfor en uproporsjonal innflytelse i politikken. Beijing har for lengst identifisert denne svakheten og bruken den for alt den har vært for fremme sine interesser på bekostning av våre.

Med billioner av dollar låst inne i den kinesiske økonomien, har Kommunistpartiet stor innflytelse på Vestens kapitalklasse. Gitt at en mer konfronterende linje mot Kina etter all sannsynlighet vil føre til at kapitalen blir ekspropriert av kommunistene, står kapitalklassen i veien for å utforme et mer balansert økonomisk forhold vis-à-vis Kina.

Beijing har derfor stor grad kapret Vestens kapitalklasse, som igjen utøver stort press på politikerklassen om å opprettholde en uholdbar politisk og økonomisk status quo vis-à-vis Kina. Jo lenger det får holde på, jo verre kommer det til å bli.

Bejings splitt-og-hersk-taktikker i Europa: Tyskland det svake ledd

Les mer

Siste nytt